Kollektiv ofring; Intervju med Hooman Sharifi

– Ser du den svære hallen jeg står i? Og ser du alle de folka som er rundt meg? De kommer hit til denne hallen og så har de prøver – teaterfolk, dansefolk, folk med alle mulige rare prosjekter. Det er helt stappet med folk som jobber her og de kan komme og gå når de vil! Det er et veldig bra sted å være.

Hooman Sharifi vrir skjermen rundt så jeg kan se aktiviteten den store hallen ved 104 CENTQUATRE PARIS der han, programmert av Theatre de la Ville i Paris og sammen med Impure Company, skal vise forestillingen Sacrifice While Lost in Salted Earth. I dette arbeidet, som hadde premiere på festivalen Montpellier Danse i juni 2022, og som siden har blitt spilt både i Amsterdam, Trondheim og Lisboa, har Sharifi samlet en gruppe iranske utøvere, for, som han sier «å skape et kollektiv av iranere utenfor et land der det ikke er lov til å danse». Interessen for det kollektive er for øvrig noe Sharifi virker lidenskapelig opptatt av også på et mer overordnet plan; det skinner igjennom blant annet i måten han beskriver hallen i Paris på:

– Vi burde gjøre noe lignende i Norge. Det ville tjent hele miljøet, ja hele samfunnet!

Jeg har kontaktet Sharifi for å snakke om hans siste forestilling, men også om hans relasjon til situasjonen som utfolder seg i Iran – der flere og flere iranere tar til gatene for å stå opp mot et brutalt og undertrykkende regime. Et passende sted å starte synes derfor å være tematikken i forestillingen, det å ofre – en tematikk som Sharifi har forfulgt gjennom mange år, mer eller mindre eksplisitt. Jeg spør Sharifi om hva som er hans interesse for denne tematikken, og om hvordan temaet har endret seg gjennom årene og gjennom de ulike forestillingene han har laget? Sharifi starter med å påpeke at ofring er en viktig tematikk i den vestlige sceniske dansehistorien, kanskje først og fremst på grunn av balletten Vårofferet, eller Le Sacre du Printemps, som opprinnelig ble koreografert av Vaslav Nisjinskij for Ballet Russes, til musikk av Igor Stravinskij. Balletten, som hadde premiere i 1913, sjokkerte publikum ved å tematisere et fruktbarhetsrituale der en ung kvinne tilsynelatende ofres, og den brøt med mange av ballettens konvensjoner da danserne «danset med parallelle ben og utførte stakkato bevegelser med en jordbundet kraft» (Toini Kristensen, Store Norske Leksikon). Både ballettens tematikk, Stravinskij musikk, og det at koreografien banet vei for nye former for scenisk dans, har inspirert mange av den vestlige tradisjonens mest anerkjente koreografer til å undersøke stykket og lage sin egen versjon.

– En av de største danseopplevelsene jeg har hatt var da jeg gikk første året på koreografi på Statens balletthøyskole (nå KHiO), og så den tyske koreografen Pina Bauschs versjon av Vårofferet i Wuppertal. Det var helt vilt!

Det at denne balletten har en så stor og viktig plass i dansehistorien, gjør den til et spennende, men vanskelig utgangspunkt. Det er lett å falle inn i visse ting. Når jeg begynte å jobbe med ofring som tematikk og Stravinskij musikk selv, var det mange lag jeg måtte pelle av.

Sharifis utforskning av Vårofferet og temaet ofring, startet med en rekke soloarbeider der han selv var utøver. Men det var først i arbeidet med den aktuelle forestillingen, og i møte med en utøvergruppe bestående av bare iranske dansere at forståelsen av tematikken virkelig begynte å endre seg:

– Plutselig kom farsi som språk inn i bildet. Jeg innså at på farsi sier vi hele tiden ting som «jeg dør for deg» eller «jeg ofrer livet for deg». Vi bruker veldig mange dramatiske ord og formuleringer om helt hverdagslige ting. Jeg kan for eksempel si «jeg dør for deg – kan du sende meg den flaska der?» eller «du er hjertet mitt – hvordan går det?». Sånne ting. Plutselig fikk jeg en helt annen forståelse av det å ofre, som noe som er en del av hverdagslivet. I den samme perioden opplevde vi også pandemien, og at klimakampen ble intensivert. Alt i alt ble det veldig tydelig for meg at den ofringen som er nødvendig i dag er en kollektiv ofring. Alle må ofre det de kan, men ingen kan bestemme over noen annens liv – man kan ikke si «jeg ofrer deg». Det er en slags selvstendighet som oppstår i det at man aktivt, av seg selv, må velge å ofre noe for fellesskapet. Denne holdningen eller bevegelsen ville jeg også skape på scenen. Når vi, i begynnelsen av stykket, gjør hver vår solo så handler det ikke om at vi skal ofre oss til døden, man skal ikke gå helt amok eller drive seg selv i senk. Man skal drive seg selv til et visst punkt, og så er det ferdig. Så setter man seg ned.

Det høres nesten ut som ofring har blitt en metode like mye som en tematikk som en oppskrift på hvordan utøveren skal forholde seg til sin egen improvisasjon i en forestillingssituasjon?

– Ja, det stemmer nok. Jeg er jo ikke interessert i å uttrykke det desperate i det å skulle ofre seg eller bli ofret. Vi jobber rett og slett med å materialisere tematikken.

Det å tenke dans som en måte å materialisere tanker, tematikker og ideer på, er et viktig stikkord for Sharifis og Impure Companys arbeid. Arbeidet med materialiseringen er et fysisk arbeid, som skjer på gulvet fremfor gjennom diskusjon, for som Sharifi sier;

– Alle har lest teksten, men vi har snakket veldig lite om tematikken. Vi har ikke diskutert hva den er for deg eller deg, vi startet heller med å gjøre dette fysisk på gulvet. Fokuset har vært på musikalitet og det fysiske i møte med musikken.

Som et eksempel på hvordan en slik materialiseringsprosess fungerer trekker Sharifi frem den iranske musikken, som har hatt en viktig rolle i stykkene hans i mange år, og det at det måtte fire norske utøvere til for å materialisere denne musikken gjennom dansen.

– I begynnelsen greide jeg ikke å danse til iransk musikk, det ble for nært for meg. Men for danserne som var en del av Impure Company frem til 2018, Rikke Baewert, Loan Ha, Ida Gudbrandsen og Matthew Smith, var det enklere å forholde seg konkret til denne musikken – måten de «oversatte» den til bevegelse på har hatt stor betydning for meg kunstnerisk. Mine norske venner er på mange måter grunnen til at jeg kan danse til iransk musikk i dag! Når det er sagt har musiker Arash Moradi, som jeg har jobbet med i over 10 år, også hatt stor betydning for meg kunstnerisk, da spesielt i forhold til måten jeg har jobbet med iransk musikk på.

I prosessen med Sacrifice While Lost in Salted Earth prøvde vi å gjøre det samme, bare med Stravinskijs Vårofferet som utgangspunkt. Alle utøverne skulle ha hver sin solo basert på den siste satsen, offerscenen, i Stravinskijs musikk. Så vi spilte Stravinskijs musikk igjen og igjen og igjen, mens vi improviserte og improviserte. Egentlig er måten vi kommer inn i materialet på veldig praktisk. Vi følger musikken mens vi prøver å forstå komposisjon, energi og melodibygging.

Soloarbeid synes å være grunnleggende i arbeidet ditt – også denne forestillingen starter, som du sier, med at hver utøver gjør solo. Kan du si litt om hvorfor du er interessert i soloen som koreografisk grep?

– Jeg er ikke opptatt av solo som en måte å «uttrykke seg selv» på, som en «self expression». Interessen for soloarbeid ligger mer i relasjonen mellom enkeltindividet og den større sammenhengen man inngår i; jeget i møte med et samfunn. Da jeg gjorde solo sammen med bandet Motorpsycho, Sacrificing (2021), var jeg for eksempel interessert i kontrasten mellom den ene kroppen og den massive lyden. Og jeg er mer interessert i situasjoner der mange individuelle liv møtes, der det kollektive oppstår gjennom det hver av oss bringer med seg fra sitt eget ståsted heller enn fra enighet. Det å prøve å være og gjøre det samme har en helt annen estetikk, prosess og verdi enn at kollektivitet og fellesskap oppstår ut fra ulike stemmer som kommer sammen som en gruppe.

På Dansens hus sin podcast (episode 15 og 16) snakker du om at det å være en gruppe iranske utøvere har gitt deg mulighet til å forstå noe om hva «iranianness» – eller det iranske – kan være?

– Det er viktig å understreke at selv om vi alle er iranere, er vi en gruppe med veldig forskjellige mennesker, som har utrolig forskjellige bakgrunner. Vi er alle utdannet i forskjellige ting og/eller på forskjellige steder, og vi har hvert vårt kunstneriske arbeid der vi, på hver vår måte, er iranske. En viktig erfaring for meg i møte med denne gruppa, var at min enerett på det iranske forsvant. For vi har alle forskjellige historier og forståelser av hva det å være iransk er for noe. Siden det er forbud med dans i Iran, har de fleste av utøverne utviklet danseuttrykket og -praksisen sin på egen hånd som en del av undergrunnen der, og bidratt til å bygge et dansemiljø i skjul, før de seinere har reist ut i Europa for å utdanne seg eller etablere seg som profesjonelle dansere.

Sharifi legger til at det i dag, på grunn av demonstrasjonene som pågår, nesten er umulig å drive med noen form for kunst i Iran.

– Diskusjonene vi har hatt om hva vi som gruppe uttrykker når vi er sammen på scenen, har vært mer grunnleggende enn et spørsmål om hva «det iranske» er. For eksempel «oppdaget» vi plutselig at vi er «utlendinger» alle sammen. Det førte til spørsmål som hvordan vi som utøvere i en slik gruppe kan vise sårbarhet på en scene, særlig med tanke på at de fleste publikummerne er hvite europeere. Det er viktig for meg at vi har en viss kontroll over måten vi blir sett på og at vi som gruppe ikke gjør oss selv til offer. Vi må kommunisere at vi har en makt over vår egen kropp.

En annen ting som påvirket prosessen, var det at vi prøvde å snakke farsi på prøvene. Hvert språk har jo en egen historie og vilje – mange vil si at farsi er mer poetisk enn engelsk. Å jobbe på farsi var utfordrende, både fordi jeg måtte innse at vokabularet mitt ikke er så bra, men også fordi jeg ikke hadde brukt språket i en arbeidssituasjon før. Og det er visse ord og formuleringer på farsi som vekker minner når de deles i et rom med andre iranere. For mange av oss ble det en emosjonell prosess.

Jeg har jo ikke jobbet i Iran før, og har heller ikke tidligere hatt en gjeng iranere rundt meg i en arbeidsprosess. Gjennom prosessen fikk jeg på en måte tilbake en del av min identitet. Når jeg tenker over det, tror jeg de fleste prosjektene mine har hatt en slags personlig del som handler om å finne tilbake til noe som jeg gikk fra da jeg forlot Iran.

Samtalen svinger i retning situasjonen i Iran. Sharifi minner om at det er et land som siden revolusjonen i 1979 har benektet befolkningen sin dans som kunstnerisk og kulturelt uttrykk:

– Det finnes folk som prøver å danse, og som har sittet i fengsel for det. Og det er folk som jobber med dans der, folk som er villig til å ofre seg for å få lov til å gjøre det. Men ved å forby dans har regimet ikke bare stjålet min, og mange andre Iraneres, mulighet til å dra tilbake og vise en forestilling – det hadde jo vært helt fantastisk, men det kan vi ikke. De har også stjålet et uttrykk fra dansen. Alle steder og land har en spesifikk kultur og rytme, som gjør at det oppstår en viss estetikk, fordi samfunnet er bygget på visse ting og naturen har visse kvaliteter. Jeg vil aldri få vite hvordan mitt kunstneriske uttrykk hadde vært hvis jeg hadde vokst opp i Iran og hadde fått lov til å bli koreograf der. Så det iranske regimet tar ikke bare dansen fra det iranske folket, men de stjeler det som det iranske folket kunne tilført dansen som uttrykk – de har stjålet en rytme, en timing.

Du har jo alltid hevdet at kunsten er politisk – dette er du som regel veldig tydelig på når du skal snakke om ditt kunstneriske arbeid. Men da demonstrasjonene i Iran begynte å utfolde seg i fjor, ble jo hele prosjektet ditt, og da særlig forestillingen Sacrifice While Lost in Salted Earth aktualisert og politisk på en enda mer eksplisitt måte enn prosjektene dine vanligvis er.

– Det er alltid interessant når det ytre velter inn over kunstprosjektet ditt. Flere av Impures stykker har blitt aktualisert og politisert på denne måten. I 2004, da vi hadde premiere på hopefully someone will carry out great vengeance on me, begynte bilder av amerikanske soldater som torturere irakiske fanger i Abu Ghraib-fengslet å sirkulere – den forestillingen hadde et bevegelsesmateriale som lå tett opp til det fysiske uttrykket i disse bildene.

Man er jo aldri er langt unna det som skjer i et samfunn. Prosjektene man jobber med er jo en del av og i dialog med det man har rundt seg. Og publikum vil alltid bringe med seg sin historie når de ser en forestilling. Akkurat nå kommer publikum med bilder fra Iran friskt i minne, og de ser oss – denne iranske gjengen med utøvere – i lys av det som skjer i Iran nå. Det som skjer i Iran er jo mer overveldende enn mange andre historier, men det var allerede mange emosjonelle elementer i denne forestillingen. Vi har blitt spurt om vi har endret forestillingen etter det som har skjedd, men det har vi ikke.

Sharifi kommenterer at han opplever at det er, mye på grunn av bevegelser som #metoo, BLM og den skeive rettighetsbevegelsen, en større bevissthet rundt forholdet mellom kunst og politikk i dag enn da han startet som koreograf tidlig på 2000-tallet. Men han påpeker at det for ham er materialiseringsprosessen, altså å skape et scenisk språk, som alltid står i sentrum av det kunstneriske arbeidet, uansett hvilken tematikk han jobber ut fra. Eller som han sier det: «Man må spinne en bunn i prosjektet». Selv tenker jeg at det er interessant at Impure Companys forestillinger, på tross av at de er fundert i et abstrakt fysisk materiale og ikke prøver å illustrere temaer eller ideer, likevel ofte skaper en følelse av noe akutt i meg.

Til slutt: Kan du si litt om hva som skjer i Iran nå, sett fra ditt perspektiv?

– I mange år har et totalitært, autoritært regime, som er korrupt tvers igjennom, drevet Iran. Folk får stadig dårligere råd og mindre frihet. Regimet vil kontrollere samfunnet, spesielt kvinnene. På et tidspunkt så ble det bare nok, og folk begynte å gjøre opprør. Men det som er viktig å forstå, særlig fra et norsk perspektiv, er at all demonstrasjon er totalt ulovlig, du kan få dødsstraff hvis du blir tatt. Når regimet møter demonstrantene, slår de mot hodet og skyter kuler mot øynene – de slår og skyter for å drepe og skade for livet. Og hvis du blir skadet, hvis du drar til sykehuset, så kan de komme og hente deg der og dra deg med seg til fengslene sine. Det høres voldsomt ut men sånn er det. Men mens regimet gjør alt de kan for å holde folk nede og ute av stand til å demonstrere, så kjemper folket – de står opp, de går ut på gata og de holder på. Det er et ekstremt modig folk, som rett og slett prøver å ta seg den friheten de ønsker seg. De står opp mot et regime som oppfører seg som ville dyr, et regime som vil ta livet av dem, et regime som ikke tilkjenner dem noen verdi. Men folket lar ikke dette regimet bestemme hvilken verdi de skal ha. Det er et folk som vil ha et sekulært samfunn, som vil at dette samfunnet skal bestå av individer med forskjellig bakgrunner som står og jobber sammen, og som vil ha stopp på korrupsjonen. Så enkelt er det.

I vesten er vi veldig opptatt av Ukraina, kanskje fordi vi føler oss mye tettere knyttet til ukrainerne og deres kamp. Men egentlig handler opprørene som skjer i Iran om ting som er ekstremt viktig for hele verden; de kan knyttes til den feministiske bevegelsen, til de skeives rettighetskamp, til BLM. Slik jeg ser det går det iranske folket til kamp ikke bare for iraneres rettigheter, men for alle kvinners, skeives, fargede og ulike etniske minoriteters rettigheter og likeverd. Selv om situasjonen i Iran er mye drøyere, så må vi ikke glemme at kvinners rettigheter og kvinners kropp brukes som forhandlingskort også i politikken her i Norge – for eksempel da Erna Solberg brukte abortnemdene i sine forhandlinger med Krf. Kampen folket fører i Iran er altså ikke noe «fremmed» som det frigjorte vesten og Norge ikke kan greie å sette oss inn i eller forstå. Det er alltid bra å se og lære fra de som tør å stå opp mot sine undertrykkere, som forberedelse for fremtidige kamper i vårt eget samfunn.

(Publisert 26.01.2023)

Referanser:

Toini Kristensen, Store Norske Leksikon: https://snl.no/V%C3%A5rofferet

Dansens hus podcast: https://www.buzzsprout.com/1914445/11155690