Meningsfull kreativ dugnad

RAW er et fullstendig danserstyrt prosjekt initiert og ledet av solist Samantha Lynch, programheftet beskriver det som Nasjonalballettens frisone, et sted hvor danserne samarbeider om å realisere koreografiske ideer, produsere, designe, markedsføre og gjennomføre hele

RAW

Koreografi: Kaloyan Boyadjiev, Nora Augustinius, Georgie Rose, Anaïs Touret, Kenji Wilkie, Ole Johannes Slåttebrekk, Leonardo Basilio, Simon McNally, Melissa Hough og Youngseo Ko

Lys: Paul Vidar Sævarang

Hår og maske: Live Eirin Søreide Brændmo, Henning Noack

Kostyme: Martin Dauchez, Josephine Malcorps

Kostymekoordinator: Chatrine Runhovde

Kostymeveileder: Marianne Jensen

Lyd: Morten Alexander Nilsen

Med: Dansere fra Nasjonalballetten

Musikk: Ludwig van Beethoven: Polonaise i C-dur, OP.89, Rondo i C-dur woO 48, Sonata i F-dur woO 47, I.larghetto maestoso. Koreless: Primes, White Picked Fence, Act(s), Paul Hindemith: Theme with Four variations, Joey McNamara: Embraced Delays, Robert Schumann: Carnaval, Op. 9: No. 5 Eusebius, KRAFTWERK: Spacelab, Metropolis, Neon Lights, Carsten Nicolai og Thomas Knak: Opto File 1, Ezio Bosso: Exit, Run 44, Frank Ocean: Seigfried, Armand Amar: La Source, Chez Limam, Joey McNamara: Whispers

Den norske Opera & Ballett, 20. februar 2023

prosessen som et veldedig dugnadsprosjekt.

For tredje gang inviterer dansere i Nasjonalballetten til en forestilling hvor billettinntektene uavkortet går til et veldedig formål og danserne selv medvirker i alle deler av prosessen. Operaen stiller med lokaler og faglig støtte, mens danserne koreograferer, dokumenterer, markedsfører, designer kostymer, setter lys, kjører lyd, skaper scenografi, og gjennomfører. De utfører alt på det lille de har av fritid for å kunne utfordre seg selv og gi noe tilbake. I år er det den ideelle organisasjonen Stine Sofies Stiftelse som får støtten. Stine Sofies Stiftelse er en ideell organisasjon som arbeider med å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn og unge, ivareta de som er utsatt og styrke deres rettigheter.

De to utsolgte forestillingene på Scene 2 består av ti svært forskjellige koreografier som mottas med jubel og stående applaus. Det er gode grunner til å applaudere det hele, men konteksten betyr mye. Jeg hadde nok ikke hoppet opp i like entusiastisk, stående applaus, om det var et ordinært internasjonalt gjestespill, men det er det ikke, det er et kreativt og meningsfullt verksted som kanskje også gir fremtidige koreografer motivasjon og «vann på mølla».

Verksteder i utvikling – en del av NNBs historie

Verksteder for ny koreografi har vært en del av ballettkompaniets historie helt siden begynnelsen i 1958.Allerede på 1960-tallet la ballettsjefene Brenda Last og Joan Harris til rette for koreografisk kreativitet, og Anne Borg fokuserte på å bygge kompaniets kunstneriske identitet gjennom å tilrettelegge for både norsk og internasjonal, nyskapt koreografi. Ballettverkstedet under Anne Borgs ledelse ga nye, unge talenter som Kjersti Alveberg, Wayne McKnight, Kari Blakstad, Toni Herlofson m. fl. muligheter til å utvikle ideer med danserne i Operaballetten og enkelte av koreografiene endte opp i kompaniets repertoar. Under Espen Giljanes ledelse fra 2002 het verkstedet Ballettlaboratoriet og var en ordning hvor koreografene jobbet med selvvalgte mentorer og prosjektet var åpent for søkere også utenfor institusjonen. Nå legger for eksempel På Tå Hev, NNBs koreografisatsning for kvinner og NNB UNG, til rette for at ny koreografi kan utvikles, og i Ingrid Lorentzens sjefstid har mange nye samarbeid og satsninger vokst fram. Men RAW er annerledes. Det er helt og holdent danserdrevet og -initiert. Markedsføringen har i hovedsak foregått på Instagram, hvor vi har fått innsikt i deltakernes innfallsvinkler, tanker og erfaringer. Det vises koreografier skapt av svært erfarne koreografer side om side med verk satt sammen av helt ferske koreografispirer.

Fritt valg og dugnad

Å være «vanlig» frivillig; støttekontakt, besøksvenn eller å inneha et frivillig verv er ikke enkelt å kombinere med jobb som ballettdanser. Kanskje er det ekstra inspirerende å kunne bidra med dugnadsinnsats når det skjer i teatret, samtidig som man får prøve seg på nye ting, heve egen kompetanse og gi oppmerksomhet og penger til et viktig formål? Det oser i hvert fall av entusiasme og energi i foajeen før forestillingen, hvor dansere fra markedsføringsgruppa selger hettegensere og egenproduserte cookies til inntekt for den gode sak.

Det er imponerende at de makter utforske, skape og produsere ny koreografi som ekstraarbeid samtidig som de innstuderer og danser 20 Nøtteknekkerforestillinger og innstuderer Askepott og annet repertoar parallelt.

Vidtspennende innhold

Når ti balletter skal settes sammen til én forestilling blir det fort for mye av det gode. Det som leveres av dans er gjennomgående godt utført og det er ansatser til nye koreografiske stemmer både innenfor det strengt klassiske ballettspråket og innenfor det mer eksperimentelle. Kjønnsbalansen er gledelig med fem kvinner og fem menn som koreografer.

Simon Mc Nallys «Experiment on a gendered repertoire», hvor han problematiserer ballettens tradisjonelle kjønnsrollemønster og foreslår å oppløse idéen om det maskuline og feminine, er et interessant bidrag inn i en generell tematikk og debatt som også bør angå balletten. Hans bidrag er ikke en ny koreografi, men en kort tale som problematiserer kjønnsrollemønstrene i balletten og et utdrag fra Balanchines Fire temperamenter, hvor Silas Henriksen og Simon McNally bytter på å danse både den kvinnelige og mannlige rollen, for å understreke poenget i talen og la publikum få oppleve duetten på en annen måte enn opprinnelig tenkt av Mr.B.

Nora Augistinius’ solo Chiron er en 8 minutter lang insistering som viser at hun våger å utforske og eksperimentere frem bevegelse og struktur gjennom repetisjon og fordypning. Hun danser soloen selv, med et fascinerende, intenst nærvær. I motsetning Augustinius’ alenedans har Kenji Wilkie gitt en stor gruppedans streng form og skapt en medrivende koreografi med tydelig dramaturgisk form og innhold. I World zero files er bevegelsene tidvis så «enkle» at hvem som helst kunne utført dem, men gruppekonstellasjonene gjør det hele komplekst og fascinerende.

Alle ballettene er rammet inn av velfunderte visuelle konsepter hvor kostyme, lys og noen ganger scenografi og rekvisitter setter en god standard for helheten, men bare tre av de ti ballettene har oppført kostymedesignere i programmet. Dette antar jeg er fordi disse kostymene er spesialdesignet for anledningen? Artig da, at disse tre nye kreasjonene er de som tilfører ekstra dimensjoner til dansen. Josephine Malcorps’ kostymer til Anaïs Tourets Will I forget you? minner om oppklippet, delvis sammenhengende barrokkundertøy, hvor puffermer og fluff gir en myk dimensjon til bevegelsesmaterialet og samtidig virker både litt morsomt og stusselig. Danser Martin Dauchez har designet svært ulike, men interessante, enkle og sterke kostymer til både Georgie Roses’ Skins: Exerpt 1 og Kaloyan Boyadjievs Hair. I duetten Skins briljerer Yolanda Correa og Luca Curreli med spenstige hopp, raske piruettkombinasjoner og overraskende intrikate løft. Her er det kontrasten mellom de hvite dressene og de blå taggete stripene som dekker halve kroppen, som fordreier hvordan jeg oppfatter de klassiske bevegelsenes estetikk, slik at en arabesque ser «hakkete» ut og piruettene mister balansen fordi taggene i de blå strekene rokker ved min opplevelse av det stabilt oppreiste. Et enkelt, men interessant grep i designet, som i kombinasjon med lysdesignet påvirker opplevelsen av bevegelsens estetikk.

Hair: solidaritet med iranere

Kveldens siste ballet, Hair av Kaloyan Boyadjiev, er for meg kveldens mest fullendte og engasjerende koreografi. Verket er en støtteerklæring til alle som kjemper for frihet og rettferdighet i Iran, presentert i et visuelt sterkt, sort rom, drapert med silkestoffer hengende fra taket og utført av syv dansere som beveger seg målrettet, presist og energisk. Dauchez’ kostymer er noen sorte, bukseskjørtaktige kjoler som gir assosiasjoner til halve burkaer, og som følger bevegelsene godt og faller fint på plass i de raske, tidvis voldsomme bevegelsessekvensene. Musikken, kostymene, scenografien, gestene og den arabiske (eller persiske?) talen gir så tydelige signaler til det vi vet foregår i Iran at tittelen Hair blir overtydelig. Her kunne jeg godt sluppet å få det inn med teskje. Uansett har balletten en gjennomarbeidet struktur og komposisjon og et intenst bevegelsesspråk som er glimrende danset. På tross av overtydeligheten ble den en sterk avslutning på en viktig kveld i Operaen.

(Publisert 25.01.2023)