Offerets pris, i sort og hvitt - og rødt: Det angår oss alle

I stillheten høres det ordløse: Inne i salen tar utøverne imot publikum. Enkeltvis tar de seg opp i amfiet for å introdusere seg selv og

Sacrifice While Lost in Salted Earth

Koreografi og lys: Hooman Sharifi

Utøvere: Tara Fatehi Irani, Ali Moini, Ehsan Hemat, Hooman Sharifi, Sepideh Khodarahmi, Ashkan Afsharian, Masoumeh Jalalieh, Parvin Saljoughi og Kamelia Javadi

Musikk: Arash Moradi

Lyd: Terje Wessel Øverland

Lystekniker: Martin Myrvold

Produsent: Rikke Baewert

Samprodusenter: Montepellier dans, Théâtre de la Ville (Paris, Julidans – Amsterdam, Dansens Hus - Oslo.

Dansens Hus, Hovedscenen, 26. januar 2023. Spilles til søndag 29. januar

hilse på utvalgte publikummere. Når dørene lukkes, samles alle på scenen hvor Sharifi ønsker oss alle velkommen til møtet mellom sal og scene. Kvinner i bukser, menn i skjørt, kvinner i kjoler, menn i kjortler og bukser: impure company har en egen evne til å unngå begrensende binære kjønnsstereotypier.

Forestillingen settes for alvor i gang idet utøverne setter seg ned ute på hver side av scenen. Kun en kvinne blir stående igjen med ryggen til oss, til venstre i det åpne rommet som dannes mellom tre lavt hengende lyskastere. Stillheten senker seg. Med små undulerende bevegelser bryter hun igjennom til oss. For etter hvert å løfte det ene benet opp, for så – bang – slå foten ned i gulvet. Det gjentas og etterfølges etter hvert av raske sideveis forflytninger og albuer som vidjer ut plass mens hun med bøyde knær henger fremover. Før armene brått slippes ned for å lande på albuespissene i gulvet. Armene løftes og slippes på nytt for så å lande på knokene. Kun lyden av det fysiske arbeidet fyller rommet, lyttende som etter et ekko eller resonans som uteblir, mens stillheten er alt som omslutter henne. De andre utøverne er sammen med oss vitner til hennes ensomme kamp der hun baler med det som holder henne tilbake. Hun ender etter hvert opp på alle fire med strake armer og ben, ved en av de lavt hengende lyskasterne bak på scenen, i en stygg-pen messende synging, før hun plutselig tar seg i det og setter seg ned mens hun løfter armen og lar hånden som en stivnet klo falle til gulvet. Gesten gjentas for så å falle til brystbenet, som en levende død som leter etter sin hjerterytme.

Mellom dirrende stillbilder

Ting tar tid, den ene utøveren etter den andre avløser hverandre i en serie av soloer. Offeret er ikke som i Vårofferet, det vil si, noe som bæres av den utvalgte ene på vegne av de andre. Offeret er her et verb. En handling. I en av disse handlingene, gjør utøveren en full sirkel på scenen for å komme en-face fra fondveggen mot oss gjennom en serie små hopp som ender med at han putter en knyttneve i munnen. Bildet blir hengende i meg. Alle soloene omsluttes av stillhet, og som scenegulv og sceneinndekning er utøverne kledt i sort. De bleke hudflatene og det ufiltrerte lyset tegner tydelige kontraster i alt det sorte. Som gjenferd kaster de knapt skygger i rommet. I øyeblikk er det som jeg kan fornemme nervetrådenes flimring vibrere i rommet.

Idet en av de bakre, lavt hengende lyskasterne heises opp, innleder Sharifi selv en sterk solo som kulminerer i at alle utøverne kommer ut på scenegulvet sammen i et rytmisk samspill for å ende opp i to rekker som danner et mindre scenerom. Kvinnen som åpnet det hele, løfter igjen det ene beinet og tanburens såre toner fyller forestillingsrommet for første gang, som i et ekko til henne. Som i «battles» i Urban dans møtes utøverne mellom de to rekkene i ulike konstellasjoner ved å resirkulere og rekontekstualisere bevegelsesfragmenter fra soloene de tidligere har vist. Men snarere enn rivalisering handler det her om å finne fram til samspill. Utøvernes arbeid blir til et bevegelses-kor som gjentakende havner i dirrende stillbilder, fastfrosne øyeblikk, som blir hengende i scenebildet før de slippes og utøverne kan fortsette videre som et kollektiv. Midt i disse irrgangene slippes det uventet løs et overskudd av en fest hvor utøverne danser med oppløftede armer, åpne handflater og håndledd som roterer sideveis. Håndflatene fanger lyset som speil, mens kropper bølger mellom hverandre. Musikken bidrar og vekker assosiasjoner i meg til flytende honning, knasende nøtter og fruktige granatepler. Utøverne deler gleden først med hverandre, så med oss, dansende skjelmsk og flørtende.

Festen avløses imidlertid av en serie av øyeblikksbilder av sorg idet utøverne samles på en rekke. En etter en trår de ut av rekka, enten for å omfavne den ved siden av seg, knele og legge kinnet mot en annens hånd, eller holde rundt føttene til sin nabo. Det er som en tusenårig historie av tap eksponeres i fortettet film foran øynene mine. For som det står skrevet i Forkynneren: «en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse.» Vi følger i fortsettelsen utøverne gjennom nødvendigheten så vel som gleden ved å holde sammen idet de går inn og ut av ulike lenkeformasjoner og gruppekonstellasjoner. Hele scenerommet aktiveres før utøverne nok en gang plutselig stopper opp. Denne gangen får musikken fylle rommet alene. Tonene gir næring til indre landskap som hverdagen lett tilsidesetter.

Med en forsiktig gynging begynner utøverne å aktivere et nytt bevegelsestema som skal ta dem ut på kantene av scenen. Der i ytterranden insisterer de som nattsvermere rundt en lyskilde på et enkelt bevegelsesmotiv. Denne insisteringen som lar midten av scenen forbli tom skaper en ladning av rommet idet siste del av forestillingen innledes.

Det finnes ingen snarveier her

Inn i landskapet av sort-hvitt slippes nå det røde til – rennende, siklende, dryppende dannes pøler av rødt mot de hvite arkene som er lagt ut på gulvet. Bildet strever med sin tilblivelse, selv om det samtidig ikke er noen tvil om den opplevde nødvendigheten bak valget. For offerets pris er ikke her en metafor. Det kommer ut av levd liv som søker å finne form for det som unnslipper ordene, men som hjertet er bristfullt av. Tankene går til de modige unge kvinnene og deres støttespillere i Iran, så vel som i Afghanistan, som risikerer livet for rettigheter som vi tar for gitt. Det koster. Folk henrettes. Familier straffes. Blod renner. Vi vet det. Men å konfronteres med det er krevende. Det finnes ingen snarveier ut av det her, bortsett fra ved disassosiasjon.

Utøverne er som i en labyrint. De prøver ut ulike strategier for å håndtere det de står i med oss som vitner. Mot slutten dras vi inn i et musikalsk crescendo hvor alle soloene slippes til samtidig og fyller scenen. Med det skapes et øyeblikk av «dancing mania» hvor det er som det iranske møter «Fanitullen», før vi igjen kastes ut i stillhet idet utøverne abrupt stanser opp og lyset fader ut og forestillingen ender som et frosset videobilde.

I det applausen er i ferd med å nå en topp tar Sharifi oss tilbake til et her og nå og takker oss for å ha delt tid med dem og ber oss følge med på situasjonen i Iran framover. Ingen er fri før alle er fri.

Tydelig signatur

Forestillingens bruk av sorte kostymer og inndekning, i kombinasjon med en installasjonspreget lyssetting, en ikke-binær iscenesettelse av utøverne, og et bevegelsesspråk som aktivt spiller på lag med gravitasjonskraften, og da ikke primært ved å utfordre pusterommet som oppdriften og fraskyvet gir, men snarere ved å betone draget ned og opplevelsen av downbeat og etterslag, er med på å gi impure company og Sharifis koreografier en tydelig og gjenkjennelig signatur. Det hele bæres fram av vilje og mot til å insistere på verdien i materialiteten i det som settes i spill. Lik et møte med et Mark Rothko maleri er en ikke i tvil om opphavet. I Sacrifice While Lost… anvendes også to andre elementer som jevnlig har dukket opp i Sharifis koreografier siden hans inntreden i feltet ved årtusenskiftet: hvitt papir og blodfarget væske. Jeg tviler aldri på opplevelsen av nødvendighet som ligger bak valget, men stiller fortsatt spørsmål ved måten disse elementene anvendes på. Det er imidlertid svært interessant å få følge et så konsekvent kunstnerskap og se hvordan temaer og virkemidler håndteres, resirkuleres og utvikles over tid i pågående forsøk på å reformulere og tydeliggjøre tilbakevendende anliggender og problemstillinger.

Rothko viste oss at rødt ikke bare rødt. Gjennom utforskning av fargeskimmeret i malte flater søkte han å overskride rammene som lerretet satte. I Sharifis arbeid ser jeg en tilsvarende driv og estetisk søken, i tillegg til hans klare politiske anliggender. En kombinasjon som jeg verdsetter og følger med oppmerksomhet. Jeg er ikke alene om det: Produksjonen er samprodusert med sentrale dansearenaer i Europa og publikum på Dansens Hus takket varmt for forestillingen etter Norges-premieren torsdag. Det til tross for at forestillingen krever mye av sitt publikum. Etterklangen er derimot rik og med musikken til Moradi kan den komme til å veve seg inn i hjertets nervevev.

(Publisert 28.01.2023)

Se også intervju med Hooman Sharifi, 26.01.2023. red. anm.