«Stridig og stivsinnet mø møter fri og dristig svenn»

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdisfra 1909 er Sigrid Undsets første publiserte middelalderroman. Det er en saga-thriller med en sterk kvinne som

FORTELLINGEN OM VIGA-LJOT OG VIGDIS

Av Sigrid Undset

Dramatisering og regi: Nina Wester

Scenograf og kostymedesigner: Mads Dinesen

Komponist: Guro Skumsnes Moe

Lysdesigner: Markus Tarasenko Fadum

Dramaturg: Jørgen Strickert

Hamar kulturhus, Teater Innlandet scene, premiere 26. januar 2023

hovedperson. Den er tydelig skrevet etter modell av norrøne sagaer, handlingen er lagt til slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Den er på grensen til pastisj og serieroman, og serier som Game of Thrones og Vikings synger i bakgrunnen av oppsetningen. Liv Bliksrud skriver i et etterord til romanen at Undset i et intervju har sagt at hun valgte å skrive historiske romaner fordi den tidlige middelalder er en epoke hun forstår: «Der ligger det rent og uforanderlige menneskelige bart – samfundsformene saa enkle at individet faar vokse seg frit».

Feministisk ættesaga

De islandske ættesagaene har konsekvent en mann i hovedrollen. Kvinnene er stort sett vakre trofekoner eller dem som egger mennene til kamp. I

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er det Vigdis (Anne Guri Tvedt) som er den sterke, kompromissløse datteren til den store helten og høvdingen Gunnar (Roger Opdal Paulsen). Hun forelsker seg i islendingen Viga-Ljot (Tom Styve) som voldtar henne. Vigdis blir gravid og får sønnen Ulvar (Stian Isaksen). Viga-Ljot vet ikke at han har en sønn, han reiser til Island og gifter seg med Leikny (Julie Bjørnebye), men både hun og barna deres dør og han tenker bare på Vigdis. Og Vigdis tenker bare på å få hevn – «jeg elsker ham som jeg elsker vargen i skogen», sier hun. Anne-Lisa Amadou har påpekt at tittelen gestalter hovedpersonene som et par som forenes i døden fordi «vig» i begge navnene betyr «drap», skriver Bliksrud.

Til stykket!

Det er lett scenerøyk i rommet når vi kommer inn i salen. På scenen står ei ribba bjørk, foran treet en liten, firkanta dam (er det Bjerkebæk – Undsets hjem?). «Steinbenker» står rundt. En «mosekledd» bakke i midten. Litt kitschy pyntestrå med fjær står rundt omkring. Skuespillerne spretter ut og blir presentert. Det er stort sett Sofie Huijs som også spiller fostermoren Æsa, og Roger Opdal Paulsen som i tillegg til høvdingen Gunnar, spiller flere roller, som er fortellere. Spillestilen er den samme som blant annet ble brukt i Kristin Lavransdotter på Det Norske Teatret i fjor. Skuespillerne omtaler seg selv i tredjeperson. De forteller hva de gjør eller gjorde. Det er effektivt og teatralt vellykka. Det er også mye dialog og siden dette er en sagapastisj, er det selvfølgelig også med kvad. Teksten ligger fint og tett inntil Undsets roman.

Fin flyt

Det er vanskelig å ikke sammenligne Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis med oppsetninga av Kristin Lavransdotter. I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis kommer Undsets originaltekst godt fram. Det er et vellykka grep. Teksten er gammelmodig, som for eksempel: «Gamle ble mine øyne av gråt, og ingen har voldt meg sorg uten du, Ljot» og «Jeg vil ikke skjule for deg, herre, at jeg er lønnbåren». Men skuespillerne fyller teksten med liv og det flyter fint. Faren er at selv om de løfter teksten fram slik, kommer de ikke alltid helt på innsiden av den. Det gjør det vanskelig for oss å leve oss inn i de følelsesmessige kvalene og smerten som ligger i Undsets tekst. Og selv om skuespillerne er gode til å levere tekst presist og levende, blir det noe litt traust over det. Jeg savner det enorme drivet, pulsen og farten fra oppsetninga av Kristin Lavransdotter.

Drap, hevn, blod

Teksten handler mye om drap og hevn. Vigdis er ikke bare handlekraftig, hun er nesten over- og urmenneskelig rasende. Blodet spruter og tarmene spretter i teksten, men på scenen til Teater Innlandet er det ikke så mye splatter. Det helles teaterblod på steinen som forsiktig danderes pent og mordbrannen blir et vakkert lys bak det gjennomsiktige bakteppet. Ja, det blir litt blodfattig. Og kostymene… Vigdis er lys og Ljot mørk, det fungerer godt, det gjør også de «vadmelskåpene» trellene bruker. Men jevnt over er det er et kitschy preg over kostymene som jeg ikke ser funksjonen til. Peker det på at romanen, teksten, også kan oppfattes som litt kitschy? Det er merkelig, fotsidt «snøreliv» på Vigdis’ kjole. Æsa har en glatt «skinnkappe». Ljot ligner på en motorsykkel-hippie med den lange svarte parykken sin. Jeg synes ikke kostymene spiller godt sammen. Scenografien er også veldig statisk, men dette er jo ei forestilling som skal på turné så det begrenser kanskje noe.

Blodpynt

Et annet element som virkelig ikke fungerer, er de avkuttede hodene. Fortellinga er jo svært blodig og dette er middelalder. Det er hestekamp. Flotte og dyre hester blir drept. Det klinger av blot og gamle førkristne ritualer. Et hestehode blir kuttet av. Vigdis har det i fanget sitt og stryker på det. Det er et frampek til at hun skal kose med Ljots avkappa hode seinere. Disse rødoransje hodene ser ut som om de er støpt i voks, glass eller glassfiber – uansett et materiale som gjør dem til rene, vakre prydgjenstander. De ser ut som om de kunne vært stuepynt. Det er i hvert fall ikke noe skremmende eller blodig over dem.

Fine skuespillere

Teater Innlandet har et flott skuespillerensemble. Jeg har sett dem i flere oppsetninger og de er spesielt gode på det humoristiske med den fine, komiske timinga de har, derfor var det interessant å se at de også behersker et mer alvorlig materiale – for det er jo ikke så mye å le av i Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis. Det som også er litt artig med tekstmaterialet er at det er en slags heimstaddiktning. Stedsnavnene er fra Oslo – eller «Åslo» som det heter hos Undset. Her er det Kåre fra Grefsin (Grefsen) og Gunnar fra Vadin (Vøyen) og både Viga-Ljot og Vigdis blir begravet ved Margretakirken i Margretadalen (Maridalen).

Alt i alt er Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis på Teater Innlandet stødig og godt teater og det er prisverdig at de løfter fram et litt glemt verk av Sigrid Undset.

(Publisert 28.01.2023)