Effektivt og uttrykksfullt om hevntanker og sorg

Jeg-personen i Fosses tekst er en mann som oppdager at han har fått hunden sin skutt og drept av en sambygding. Han var sterkt knyttet til hunden og tankene kretser nå rundt to nødvendigheter: Han må drepe hundemorderen, og hunden må begraves. Teksten inneholder mange repetisjoner og varianter over nesten likelydende formuleringer, noe som både gir et inntrykk av tanker som kverner rundt det samme, og som samtidig gir et inntrykk av en mann som tenker mye før han handler, som kanskje ikke er så handlekraftig når alt kommer til alt. Han er dessuten ikke helt pålitelig i sin pågående sorg hvor han både erkjenner at hunden er død og samtidig venter på at den hvert øyeblikk skal komme tilbake fra utflukten sin. Det gir teksten en tvetydighet hvor det ikke fremstår helt klart om det som skjer faktisk skjer eller har skjedd, eller om det bare er noe jeg-personen forestiller seg at skjer eller har skjedd.

Gjenbruk og nyskaping

Den erfarne og mange ganger prisbelønte samiske regissøren Leif Stinnerbom har siden 1990 vært teatersjef og kunstnerisk leder for regionteatret Västanå Teater & Musik i Värmland. Teatret har spesialisert seg på forestillinger som kombinerer fortellerkunst, musikk og dans med utgangspunkt i den lokale folkekulturen. Tanken er at fortelleransvaret deles mellom de ulike elementene i et samspill hvor man legger vekt på både å bevare og fornye. Stinnerbom har hatt flere regioppdrag i Norge, blant annet regisserte han i 2021 Beaivváš’ 40-årsjubileumsforestilling Koke Bjørn, basert på Mikael Niemis roman.

I 2013 dramatiserte og regisserte han «Og så kan hunden komme» ved Nord-Trøndelag Teater (nå Turnéteatret i Trøndelag). Også da var sønnen Magnus Stinnerbom med som komponist og kona Inger Stinnerbom designet kostymene. Når også innsalgsteksten som ble brukt i omtalen av forestillingen den gang er den samme som vi finner i forestillingsprogrammet i dag, kunne man fort tro at det dreide seg om en gjenoppsetning av samme forestilling. Jeg så den ikke da, men ut fra rollebesetningen og anmeldelser ser de likevel ut til å være vesentlig forskjellige. I 2013 var det Paul Ottar Haga som fremstilte alle de tre rollene i samspill med en musiker på scenen. I dagens versjon er musikken innspilt på forhånd, og tre skuespillere står på scenen: Egil Keskitalo som jeg-personen, Nils Henrik Buljo som naboen og Iŋgor Ántte Áilu Gaup som den litt innpåslitne jenta/fyren med sykkelen. En av anmeldelsene fra 2013 beskriver en scenetekst som går i sirkel, uten en tydelig begynnelse og slutt som i novellen og med mange repetisjoner, som jeg ikke kjenner igjen i dagens versjon.[1] Det kan tyde på at også teksten har blitt bearbeidet på nytt siden sist.

Effektiv og uttrykksfullt

For er det noe jeg savner i denne sceniske bearbeidelsen er det nettopp de karakteristiske repetisjonene i Fosses tekst, og den litt enerverende langsomheten der en tanke liksom sirkler seg inn mot seg selv. I stedet satser Stinnerbom stort på å bygge opp under ytre spenningsmomenter i teksten, noe som tilfører forestillingen en effektiv krimdramaturgi som man kanskje helst forbinder med tradisjonelle spenningsserier på tv og radio fra en god del år tilbake.

Dette medfører også en ekspressivitet i spillestilen som kan oppleves som overtydelig og (for) lite subtil, eller man kan ta det for det det er – teater. Som hovedrolleinnehaver gir Keskitalo en særlig uttrykksfull ytre fremstilling av de indre kvalene jeg-personen til enhver tid baler med. Kroppsspråk, stemme og tonefall, ja nær sagt alle fysiske virkemidler er her med på å dra i samme retning, så det ikke skal herske noen tvil hos publikum om hvor fortellingen er på vei. Når også en god del av repetisjonene i teksten er kuttet, skjer fremdriften litt for fort til at de mer psykologiserende nyansene i originalteksten rekker å henge med, og jeg-personen fremstår litt for avklart og djevelsk i sin blodtørst. Det er bare så vidt han ikke dreper naboen også. Nå finnes det absolutt belegg for en slik tolkning i Fosses tekst, men der fremstår det som en uhyrlig mulighet som blir mer og mer plausibel etter hvert som naboen fortsetter å mase. I teaterversjonen står Keskitalo med øksa hevet bak naboens rygg.

Her må jeg likevel ta et forbehold ettersom jeg ikke forstår språket som snakkes i forestillingen, men må basere meg på den nynorske simulantekstingen. Kanskje ivaretas nyansene jeg etterlyser bedre i den samiske, muntlige overføringen. Uten samisk bakgrunn er det nok også en del ikke-språklige kulturelle koder og nyanser i forestillingen som unnslipper meg.

Utsyn og vidde

Som i den audiovisuelle krimsjangeren er lydbildet aktivt med på å forsterke spenningen, og vi hører det som en suggererende rytme i bakgrunnen når noe er i ferd med å bygge seg opp. Lyden fungerer også illustrativt, som når fyren med sykkelen nærmer seg. Da dukker det opp en tinglelyd som helt åpenbart illustrerer sykkel. Det er ganske fascinerende, og betegnende for den litt retro formen for teatralitet som preger forestillingen.

Musikken Magnus Stinnerbom har komponert er meditativt vakker og har både utsyn og vidde i seg. Ettersom musikkreferanser ikke er min sterkeste side grubler jeg litt for å få tak i hva den minner meg om, og lander et sted mellom Jan Garbarek, Mari Boine og Hedningarna. Når jeg senere googler viser det seg at komponisten har vært medlem av Hedningarna siden slutten av 1990-tallet. Da er det ikke fritt for at jeg blir litt star-struck.

Skjulte skatter

I Stinnerboms regi er handlingen lagt til et sjøsamisk kystsamfunn. At Beaivváš er et turnéteater gjenspeiles i Ole Thomas D. Nilut sin nøkterne scenografi, bestående av en tømmerkoievegg, en enkel, hjemmesnekret seng, en stol, en stumtjener og en lav hylle. Over veggen henger et fiskegarn. I stolen ligger en korsstingbrodert pyntepute av typen som fantes i alle hjem på 1960- og 70-tallet.

Tilsvarende nøkterne er, ved første øyekast, Inger Stinnerboms kostymer. Alle har rutete skjorte og vide vadmelsbukser, naboen og fyren på sykkel har i tillegg hver sin enkle stjernelue. Jeg-personen er ikledd en pelsvest som etter hvert får illustrere død hund. Når hunden omsider begraves henges den opp på stumtjeneren og er vest igjen. Så oppdager jeg at de grå, brune og sorte vadmelsbuksene har forseggjorte, mønstrede kantbånd nederst på buksebena og rundt lommene, som en unnselig, skjult skatt av samisk håndverkskultur.

Og så må hunden komme

Når Keskitalo sorgtungt og trøtt, men med samme insisterende nærvær og lidenskap, uttaler de avsluttende ordene som konkluderer forestillingen, gjøres innvendingene mine om manglende psykologiserende nyanser tidligere i oppsetningen til skamme. For her kommer endelig den splittede, doble bevisstheten til hovedpersonen levende til uttrykk, og alt faller på riktig plass.