En av oss?

Forestillingen åpner hjemme hos Jeppe (Eindride Eidsvold) der kona Nille (Trine Wiggen) akkurat

gjør seg ferdig med en kunde. Hun jobber som prostituert og er den som tjener penger i huset, mens sønnen Christoffer (Oliver Eidem Nyeng) passer på at kundene betaler for seg. Jeppe er traumatisert og alkoholisert etter ti år som soldat og duger ikke til noe. Når Nille forsøker å sende ham et ærend på butikken må hun først hjelpe ham på med buksa. Han kommer som kjent ikke lenger enn til nærmeste bar hvor pengene han skulle kjøpe brød, melk og såpe for i stedet drikkes opp og han sovner dritings i en grøft. Her blir han funnet av Baron Nilus (Olav Waastad) med følge, bestående av en kammertjener (Patrick Hilmar Ingvaldsen) og lakeiene Erik, Leonora og Lars (Bartek Kaminski, Vilde Moberg og Jacob Jensen), og så er moroa i gang. 

Botox og dekadanse

Det verste med å være rik, er nemlig at man så lett kjeder seg. Barongjengen er opptatt av å holde en munter tone, til tross for at baronen selv er så botoxspekket i fjeset at han knapt klarer å le. Kostymedesigner Katrin Bombe har kledd ham opp i blå fløyel og gullsko, med en stor ring på fingeren og fluffy damefrisyre. Følget hans er i rød fløyel, bondageaksessorier og håndstøpte hvite platåjoggesko. Guttene har korte, rosa pannelugger. 

Det dukker også opp figurer av mer symbolsk betydning, som når den ene sangerinnen bærer musemaske, og det blant festdeltakerne finnes både en gris og en katt. Dette er karakteristikker kjent fra Art Spiegelmans tegneserieroman Maus om jødeforfølgelsene under annen verdenskrig, og en av mange krigsreferanser i forestillingen. 

Eklektisk maksimalisme

Scenografien, også av Bombe, består av en fast, stilisert installasjon i glass og metall som sammen med Martin Myrvolds lysdesign og et utvalg utbyttbare rekvisitter stadig transformeres til ulike typer rom: Fra Jeppes hus til Baronens slott, fra baren til Jacob (Kim Sørensen) til rettssalen der Jeppe dømmes og henges. Her blandes former og stilarter tilsynelatende uten noen som helst sammenheng: Særlig imponerende er overgangen fra glorete grensebar til stram tysk ekspresjonisme à la Fritz Langs Metropolis, i rettsalscenen. 

Respekt

Jeppe loffer rundt i dovremakko, trøye og en fillete slåbrok, med treukersskjegg og langt, ustelt hår. Eindride Eidsvold fremstiller Jeppe med en tillitsfull oppriktighet som skaper nærhet til og sympati med karakteren. Det er bemerkelsesverdig respektfullt gjort: Fremstillingen av en i overkant frynsete alkoholiker balanserer hårfint mot det komiske, og kunne lett ha tippet over i harselering, særlig med tanke på at dette jo er en komedie. Men Eidsvolds Jeppe er fremstilt med en integritet og verdighet som også har rom for humor, slik at når vi ler, ler vi med ham heller enn av ham. 

Identifikasjon og klassekamp

Hvem publikum identifiserer seg med i forestillingen har mye å si for moralen stykket formidler. Hos Holberg kan moralen synes å være at det er farlig å gi allmuen for mye makt. Baron Jeppes omslag fra ydmyk stakkar til blodtørstig tyrann handler da om at makt korrumperer. Dette er ikke historien som fortelles i Lollikes regi. Her kommer vi under huden på en Jeppe som aldri helt lar seg overbevise av overklassens forførelseskunster, og som dessuten godt kan huske hvem som må yte for baronens overflod. At lakeiene tjener 20 riksdaler i året uten å måtte gjøre et fornuftig grann sjokkerer ham oppriktig. Så når Jeppe som baron forlanger at de skal henges alle sammen er det godt begrunnet i et klasseperspektiv som ser at velstanden er urettferdig fordelt, og ikke et blindt og tilfeldig utslag av maktberuselse. Som publikum sympatiserer og identifiserer vi oss langt på vei med Jeppes posisjon, mens Baronen og følget hans karikeres som de underlige Andre.

Oss og de andre

I De Utvalgtes versjon av Jeppe på Bjerget fra 2014, Visjonæren, ble Jeppe representert av personer som på ulikt vis og av ulike grunner ikke inkluderes i det store vi’et kalt det norske velferdssamfunnet. Også denne forestillingen hadde en samfunnskritisk brodd, men selv om vi kunne sympatisere med noen av Jeppene innbød de ikke til identifikasjon og til å gjøre felles sak. I stedet ble vi sittende igjen litt skamfulle over vår egen privilegerte posisjon og behagelige avstand til de virkelige problemene i verden.  

Lollike synes på sin side å ville mane oss til kamp. Forrige gang han gjestet Nationaltheatret som regissør var det nettopp med forestillingen Revolusjon (2017), som sjokkerte og forvirret publikum med en uhørt brutal og abrupt avslutning på en ellers nokså sløy komedie. Denne gangen er vi bedre forberedt og når Jeppe mot slutten oppdager i hvilken grad han er blitt holdt for narr og tar til våpen mot sine dekadente plageånder er vi helt med på notene. Men ukrutt forgår ikke lett, skal det vise seg.

(Publisert 17.02.2023)