
Gøy, grotesk og langtekkelig mimedans
Hofesch Schechters dansere, både klovner og fiksere, gir alt og mottar fortjent stående applaus på Dansens Hus torsdag kveld, men koreografien opplever jeg som tidvis ensformig, retningsløs og uten utvikling.
Lyslenkene i taket henger på en måte som gir klare assosiasjoner til et sirkustelt og forestillingen
åpnes av en platt, «velkommen tilbake etter pandemien»-tale holdt av han jeg oppfatter er sirkusets direktør. Så kaster de 10 danserne seg ut i en vill tegnefilmaktig karikatur av en morderdans akkompagnert av Offenbachs berømte «Can Can». Stemningen er høy, vi både humrer og grøsser litt over scenen der alle dreper alle i et strengt organisert mønster som viser en virvlende gjennomgang av ulike måter å drepe på. Kniver kutter, bajonetter stikker, rifler avfyres, korder svinges. Det hele er unisont, koordinert og underholdende. De drepte spretter opp like fort som de faller og morder og myrdet bytter plass i et herlig sammensurium av bevegelse. Denne presise og energiske mimedansen er gøy og grotesk på samme tid. Så avfyres et lite smell - et slags fyrverkeri foran på scenen. Lukten av kruttslam og en tåkedis siver ut i rommet slik at Lee Curran og Richard Godins lysdesign kan skape slående sterke bilder videre utover i forestillingen. Den festlige og infernalske galoppen byttes ut med en intens maskinell during, som sender tankene mine til krigsområder og bomberom. Nå er det ikke moro lenger.
Alvor som forsvinner, igjen og igjen
Fremoverlent, tett i klynge løftes armene unisont. Lett, grasiøst, som flyvende traner, hviler danserne i lyset og den intense duringen, før de igjen slukes av et totalt mørke og nye tablå skapes et annet sted på scenen. Det er visuelt, vakkert og vedvarende inn og ut av bølgende dansesekvenser, som avsluttes med en ny volds- eller drapsscene. Det skjer så fort, koordinert og karikert at jeg beholder avstand til det som faktisk skjer og nesten ler litt av all volden. Så, plutselig, et gripende stille øyeblikk, hvor fem mennesker sitter med hver sin «døde» kropp i armene, smyger alvoret seg inn. Tankene mine går til Michelangelos «Pietà» i Peterskirken, men like fort som alvoret går opp for meg forsvinner det i ny unison dans.
Synkrone bevegelsessekvenser, lange rekker av trinnkombinasjoner hentet fra stepp, tidlige moderne danseteknikker, klassisk ballett og folkedanser fra Midtøsten, fyller rommet i eksplosivt tempo, brekkes opp med enkle gester, som for eksempel ristende håndledd, før nye drapssekvenser igjen overtar. Sarkasmen som lå i at volden og drapene ble danset humoristisk, lidenskapelig og unisont til tonene av Offenbachs infernalske galopp i starten, har forsvunnet i løpet av forestillingen. Verket har en streng struktur, utøves av dyktige dansere i et tegneserieaktig språk, men det mangler utvikling. Det insisterende og repeterende mønsteret makter ikke, på tross av sin imponerende utførelse, å engasjere meg mer enn i de første 15 minuttene. Gruppesekvensene dominerer fullstendig og jeg tar meg selv i å ønske at de 2-3 små ansatsene til solodanser som utfolder seg, hadde fått mer plass, for i dem syntes jeg å ane spennende og intrikat bevegelsesmateriale.
Motsats til det groteske -The Fix

Dansens Hus beskriver The Fix som «en øm og sårbar forestilling som gir oss et medfølende pustehull i en verden full av vold og aggresjon – et skjold som skjermer mot støyen utenfra, og et sted hvor utøverne kan være sårbare og bli sett for deres menneskelige kvaliteter», men også dette verket er strukturert helt på samme måte som Clowns. Her er knivstikk, skyting og slåssing byttet ut med kontakt, klemming, støtte og omsorg. Men allikevel opplever jeg koreografien utrolig lik det vi akkurat så. En rekke av gester, hender, nakker, hoder og armer bryter opp de lange kombinasjonene av gjenkjennbare dansetrinn, vuggende bevegelser, hinking, skip og chassé. Akkurat som i forrige verk er det først når enkeltdansere starter en individuelt utforskende dans at jeg virkelig våkner og lar meg engasjere. Selv om disse utøverne er fabelaktige, faller jeg i egne tanker og mister interessen når dansen hovedsakelig består av forutsigbare og unisone gruppesekvenser.
Komponistkoreograf
Hofesh Schechter er en bejublet koreograf med flere talenter og til denne forestillingen har han selv skapt musikken i tillegg til koreografien. Den mekaniske duren fra Clowns er byttet ut med durende trommer i The Fix. Det er et monotont lydbildene, stødige rytmer, dur og tidvis sang som i begge verk øker i intensitet og skaper en fremdrift jeg savner i bevegelsesrepertoaret. Forestillingens mest sårbare, menneskelige element kommer i avslutningen av det andre verket, idet syv svette og andpustne danserne begir seg ut blant publikum for å invitere til en klem.
(Publisert 24.02.2032)