Kontaktimprovisasjon i MMA-drakt

Forestillingen rekonstruerer de få, men legendariske kampene til «Rowdy» Ronda Rousey. Hun

knockouts

Av Uhlbors Form og BIT Teatergarasjen

Regi: Ludvig Uhlbors

Medskapende kunstnere: Loan Ha, Sigrid Kittelsaa Vesass, Hanna Sjöstrand

Scenografi og kostyme: Carl Nilssen Love

Lyddesign: Nils Wingerei

Lysdesign: Randiana Sandboe

Black Box teater, 4. februar 2023

hadde en rask karriere innen MMA, med rekorder som lengste seiersrekke av tittelkamper og korteste tittelkamp (mot Cat Zingano), som varte i bare 14 sekunder. Karrieren hennes fikk en marerittaktig avslutning, da hun plutselig tapte på knockout etter knockout. Etter å ha fått rykte på seg for å være en «one-trick-pony», endte hun etter hvert som sell-out innenfor wrestlingserien WWE.

Mytologisk limbo

Det kunstneriske laget har anstrengt seg for å skape en stadionfølelse i miniatyr. Scenerommet gir tydelige assosiasjoner til det sports-harry sponsor-universet i MMA, uten å være for konkret. Carl Nilssen Love sin scenografi og Randiane Sandboes lysdesign er strippet ned til en fokusert buljongterning-versjon. Det er det banale lysdesignet og de universelle sportsdraktene som virkelig skaper konsentratet. Det gjør at vi ikke blir like farget som vi ville blitt av en tro kopi med reklameplakater og billboards. Rommet minner mer om et MMA-limbo. Midt i rommet står en enkel åttekantet skummatte og en åttekantet lysrigg som speiler hverandre.

Performancekunstner og regissør Ludvig Uhlbors har uttalt at Ronda representerte et paradigmeskifte innen sporten. Hun tok blant annet rekorder for hele UFC, og ikke bare i kvinneklassen. Uhlbors virker å vektlegge den dramatiske utviklingen i Rousey sin karriere - fra oppstigning som tittelforsvarer til fall. Man kan ane en underliggende mytologisering av rollefiguren Rousey, som spilles av Sigrid Kittelsaa Vesass, der hun tvinges til å kjempe en evig Sisyfos-lignende kamp mot de to andre aktørene. Loan Ha og Hanna Sjöstrand figurerer som diverse motstandere og bytter på å takle Vesaas igjen og igjen.

Tid for ettertanke versus tysk tekno

Utøverne har som sagt rekonstruert kampene til Rousey, med både dokumentariske innslag og mer undrende, sakte film-sekvenser av de viktigste øyeblikkene fra karrieren hennes. Forestillingen består av tre elementer som avlaster hverandre: Faktisk sparring mellom aktørene, kopiert materiale fra kampene og egenkomponert materiale som har til hensikt å skape en poetisk dimensjon. I de mer kunstneriske sekvensene fryser blant annet tiden, i det Rousey taper på knockout, og vi får tid til å ta innover oss den enorme skuffelsen som må ligge bak å tape et mesterskap.

Men øyeblikkene for ettertanke varer ikke lenge, før den overdøvende tyske teknoen til lyddesigner Nils Wingerei begynner igjen. Den er såpass insisterende at man igjen blir distansert fra utøverne, som gjør det utfordrende å følge med på nyansene i deres kroppsspråk og bevegelsesmønstre. Først når man en sjelden gang hører pusting og pesing gjennom støyen, får man en nærhet til det som utspiller seg på matta. Men det er sjeldent.

Rousey hadde et påfallende sinna «bitchface» mens hun slåss, noe Vesaas imiterer perfekt i Knockouts. Vesaas arbeider åpenbart bevisst med å holde denne maska gjennom hele forestillingen, selv om hun og de andre utøverne blir stadig mer utslitt. Det gjør det nærliggende å tenke på hva Rousey selv har fortalt om kjendistilværelsen som verdensmester. At hun på tross av stadig lavere motivasjon, holdt motet oppe for ikke å skuffe trenere, foreldre og fans.

Abstraksjon versus autentisitet

Som kampsportutøvere er ensemblet nybegynnere. Under prøvetiden har de trent med MMA-utøver Mohsen «The Professor» Bahari. Det er ikke poenget at de skal rive hverandre i filler på Black Box, men når den litt tamme sparringen kombineres med innøvde og forsiktig utførte koreografier, blir det dramaturgiske landskapet altfor slett. Utøverne virker også for fysisk slitne fra graplingen til å gestalte et komplekst indre sjeleliv gjennom kroppene sine. Prosjektets psykologiske og emosjonelle ambisjon forsvinner, fordi aktørene har nok med å hoppe på hverandre.

Det er naturlig å trekke inn konseptkunstner Kjetil Kausland, som i 2008 arrangerte performancen No Más i BIT Teatergarasjen. En enkel lys- og iscenesatt MMA-kamp mellom kunstneren selv og proffen Martin Wojcik. Kausland ble selvfølgelig banket grundig opp, og fremvisningen endte etter 11 minutter. På spørsmål fra pressen om hvorfor han ikke sublimerte sine maskuline drifter på en sosialt akseptabel måte, svarte han at foto-prosjektene hans (som dokumenterte MMA-sporten) var begrenset av abstraksjon. Ved å delta selv, fjernet han abstraksjonen.

Det er nettopp abstraksjon Knockouts forfekter. Men fortellingen i performancen på Black Box er såpass abstrahert at jeg vanskelig ser et bredere budskap i bokseringen. Intensjonen bak prosjektet blir litt utydelig for meg. Jeg føler man enten må kjenne til Ronda Rousey sin karriere fra før (som jeg har vanskelig for å tro at det norske publikummet gjør), eller så må man finne en slags poesi i utførelsen for å sitte igjen med en dypere forståelse av forestillingen. For min del ble utførelsen vel slapp.

Utøverne utfører kontaktimprovisasjon i MMA-drakt. En drakt som blir for stor for dem. Det mest definerende elementet i sporten er tatt bort. Nemlig risikoen for å bli fullstendig ødelagt. Da blir det et tegneserieunivers, hvor bruken av auditive og visuelt generiske virkemidler trekker i samme friksjonsløse retning. Knockouts er en hyllest til Ronda Rousey som en av tidenes beste fightere. Men det oppleves dessverre uaktuelt og ender opp som et litt overfladisk prosjekt.

(Publisert13.02.2023)