Kroppsliggjorte vitnesbyrd

Kongens beklagelse til og anerkjennelse av det samiske folket er det første vi hører. Først i foajeen, og siden i

«Birget; Ways to Deal, Ways to Heal»

med Carte Blanche

Idé og konsept: Elle Sofe Sara & Joar Nango

Koreografi: Elle Sofe Sara

Scenografi: Joar Nango

Kostymedesigner: Indrani Balgobin

Komponist og lyddesign: Anders Rimpi

Lysdesigner: Arne Kambestad

Dramaturg: Thomas Schaupp

Research: Ravdna Turi Henriksen

Koreografisk sparrepartner: Alexandra Wingate

Tolk: Kari Utsi Idivuoma

Duodji detaljer scenografi: Issát-Máhtte Juuso, Ann-Mari Sara, Aslak Hansen (sledesnekker)

Juoigganas lærer: Issát Sammol Hætta

Dansere: Irene Vesterhus Theisen, Ole Martin Meland, Aslak Aune Nygård, Caroline Eckly, Dawid Lorenc, Adrian Bartczak, Noam Eidelman Shatil, Hanne van Driessche, Brecht Bovijn, Gaspard Schmitt, Daniel Mariblanca, Tilly Sordat, Trine Lise Moe

Premiere 9. februar 2023, Den Norske Opera & Ballett

teatersalen. Danserne er på scenen når vi kommer inn og tar plass. Noen observerer oss, mens andre har små oppgaver å utføre. Atter andre har allerede møtt oss i foajeen eller ved inngangen, og ønsket velkommen med et forsiktig nikk.

Talen, som ble holdt ved åpningen av Sametinget i 1997, virker omtrent like aktuelt nå som da. Med et klokt dramaturgisk grep kobles fortiden sammen med nåtiden allerede fra start. Når talen avløses av opptak fra Stortingets spørretime 12. oktober 2022, er det en umiskjennelig påminnelse om hvilket arbeid som gjenstår når det gjelder å sikre samenes rettigheter. Selv om Sannhets- og forsoningskommisjonen, hvis innstilling skal leveres i juni, ikke nevnes, klarer jeg ikke la være å tenke på hva lederen av kommisjonen, Dagfinn Høybråten, nylig sa i et intervju med VG: Det store oppgjøret har uteblitt. Uretten er ikke bare historisk, den gjelder her og nå.

Å gå seg inn i en annens levde virkelighet

Fortidens (u)gjerninger virker fremdeles, og den harde, politiske realiteten følger oss videre inn i forestillingen. Men som tittelen Birget; Ways to Deal, Ways to Heal, gir uttrykk for, er koreograf Elle Sofe Sara og arkitekt og visuell kunstner Joar Nango opptatt av handling som kan åpne for forsoning. De peiler forestillingen inn på et mellommenneskelig plan og på forholdet mellom mennesker og deres omgivelser. Forestillingens påstand er at ved å våge å nærme seg erfaringene til de berørte, finnes det et håp om endring.

Gåing er forestillingens samlende koreografiske grep, men også en fysisk og kognitiv strategi for å nærme seg og bli kjent med noen eller noe. I prøveprosessen ble danserne invitert til å gå i landskapet på Saras hjemmested Guovdageaidnu (norsk: Kautokeino). Som koreograf og filmskaper har Elle Sofe Sara arbeidet i dybden med kroppsspråk og bevegelser som springer ut av levd liv og kultur, ritualer og omgivelser i Sápmi. I denne forestillingen er dette ikke like fremtredende, men ligger i bevegelsesdetaljer som måten foten treffer underlaget på eller hvordan hoften svinger.

Det koreografiske grepet vokser i omfang og betydning i løpet av forestillingen, og gåingen blir til manifesteringer av fellesskap. Det begynner med en liten gruppe på tre. Senere kobler flere dansere seg på. De går i store sirkler og diagonalt. De går sidelengs, som om de drives med vinden. Til å begynne med er ganglaget målrettet, men hverdagslig. Etter hvert forvandles det til stiliserte trinn, med svikt i knærne, løst og ledig. Gåing blir til springing. Det springes i flokk. Intensiteten trappes opp, men på behersket vis.

Danserne er kledd i fargesterke plagg, stilisert sports- og fritidstøy. Fargene gjør at kostymene fanger blikket, men på avmålt og lite prangende vis. Koreografien tar også form av praktiske, fysiske gjøremål som bygger om på scenografien. I tillegg arbeider danserne med individuelt materiale – kast, fall, krummete rygger, balanse, manipulering av kostymer og gjenstander, og med stemmebruk. Disse øyeblikkene skiller seg ut som brudd og skaper en nesten poengtert kontrast til de kollektive partiene og tablåene. Kanskje et uttrykk for avstand eller anstrengelse, eller ubehag, i møte med et grunnleggende felles prosjekt.

Nomadisk flerbrukslandskap

Birget betyr noe i retning av å berge eller klare seg. I programteksten snakker Sara og Nango om betydningen av birget i hverdagen. Nango kaller det et samisk verdibegrep. Jeg ser for meg at det har ligget til grunn for Nangos videoverk Indigenuity Manifesto, som står i foajeen sammen med en installasjon av en slede som er lastet med plast. Både videoverket og installasjonen er tett på Nangos kunstnerskap. Han interesserer seg for gjenstander, byggverk og materialer som kan knyttes til samisk hverdagsliv og nomadisk livsførsel, og strategier knyttet til urfolkskunnskap.

Scenerommet er åpent og luftig. Bakerst i rommet henger det store stykker plast i forskjellige farger på hver sin side av en svær lampe som senere kommer til å gløde som solen. I midten av scenegulvet står en lang, slank stolpe laget av tre med en høytaler festet på. Sleden finner vi også på scenen. De scenografiske elementene kommer fra hverdagslivet, peker mot det nomadiske og omskiftelige, og fremstår som ressurser egnet til varsom gjenbruk. Følelsen av å beskue en blanding av et åpent naturlandskap og et samlingssted som forvandles med årstidene og i møte med vær, vind, dyr og mennesker, etablerer seg utover i forestillingen.

Lyddesignen består av flyktige elektroniske lyder, slagverk, bass og andre strengeinstrumenter. Bruken av lyd er sparsommelig og behersket, men behagelig og effektiv i måten den speiler den åpne og luftige kvaliteten ved rommet og både forsterker og demper intensiteten. Lyd kommer også fra kostymene, og fra tramp, klapp, takt og pust som danserne skaper selv.

På et tidspunkt blir publikum bedt om å hjelpe til, ved å finne frem store bunter av gul plast som er gjemt under seteradene. Rommet åpner seg i et øyeblikk av samhandling og summer mens det bølger gult nedover mot scenen. Stemningen i rommet endrer seg når relasjonen mellom danserne og publikum tydeliggjøres. Det er derfor ikke overraskende at forestillingen avslutter ved å fremheve fellesskapet i scenerommet på nytt. Danserne inviterer publikum til å være med på den komplekse rytmen de slår, klapper og roper frem. Det er et velbrukt grep som er lett å ty til, men effektivt er det også.

Live fra Ivgubahta

Hvis det er noe jeg har undret meg over når det gjelder kunstneriske grep, er det live-videooverføringen fra Ivgubahta (norsk: Skibotn). En stor flatskjerm som flyttes rundt på scenen, viser to kvinner. Vi ser bare hoder, ansikter og litt av overkroppene. De ser ut til å være kledd i sjal og befinner seg på et lunt sted. Bildet endrer seg ikke i nevneverdig grad så vidt jeg kan se. Skjermen har lenge en synlig plassering før videooverføringen blir flyttet til den bakre delen av scenerommet og forsvinner fra oppmerksomheten min.

Jeg antar at det er noe symbolsk viktig ved å koble oss til Ivgubahta. Her er det utvilsomt noen lag ved forestillingen som jeg ikke har innsikt nok til å tolke. Ifølge Wikipedia bodde den samiske musikeren, forfatteren og kunstneren Nils-Aslak Valkeapää i Ivgubahta. Det samme gjorde kunstneren Astrid Båhl som designet Sápmis offisielle flagg (basert på en uoffisiell design av kunstneren Synnøve Persen) og frimerket som markerte Tråante 2017, 100-årsjubileet for samefolkets første landsmøte. Jeg har nøyd meg med å se på videoen som en (tilsynelatende?) sanntidsforbindelse til Sápmi. Kanskje en påminnelse om hva som står på spill.

Searvedoaibma

Hva betyr det at danserne i Carte Blanche arbeider med erfaringer og virkelighetsoppfatninger som de ikke har eierskap til? I en artikkel om kulturfestivaler i Sápmi skriver forskerne Mathias Danbolt, Britt Kramvig, Hannaellen Guttorm og Christina Hætta om det nordsamiske begrepet searvedoaibma. Begrepet lar seg ikke direkte oversette til norsk eller nordiske språk, men ifølge forskerne handler det om fellesskap. Ikke i betydning noe som allerede eksisterer, men snarere noe som aktivt gjøres og skapes. Gapet som oppstår når oversettelse er umulig, underslår ikke verdien av å møtes. Samtidig er det verdt å tenke gjennom og diskutere hvordan erfaringer og perspektiver ikke alltid lar seg, ei heller nødvendigvis bør, oversettes eller overtas av andre.

Det nærmeste jeg kommer et svar på spørsmålet over, ligger i noe koreografen Elle Sofe Sara har sagt. Danserne bærer forestillingen med sine kropper. De bærer sitt eget fysiske møte med fortellingene og erfaringene som er blitt delt med dem, og landskapet de har gått i. Gjennomgående opplever jeg en varsomhet i bevegelsesmaterialet. Selv de individuelle utbruddene av bevegelse utøves med omhu, også når noe innbitt skinner gjennom. Slik opplever jeg at forestillingen ikke dreier seg om å representere, men å kroppsliggjøre og bære frem vitneutsagn. Ikke på vegne av, men på grunn av.

Kilder

Danbolt, M., Kramvig, B., Guttorm, H. & Hætta, C. (2022). Øvelser i sameksistens:

Kunstneriske fellesskaps(for)handlinger på kulturfestivaler i Sápmi. I M. Fieldseth, H. H. Stien & J. Veiteberg (red.). Kunstskapte fellesskap (s. 263–302). Fagbokforlaget. DOI: https://doi.org/10.55669/oa130509

Lægland, M. (2023, 03. februar). Høybråten slipper samisk-bombe: − Fornorskningen pågår

fortsatt. VG. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/kEpqVv/hoeybraaten-slipper-samisk-bombe-fornorskningen-paagaar-fortsatt

Skibotn. (2020, 12. september). I Wikipedia https://en.wikipedia.org/wiki/Skibotn