Når Ibsen tar igjen

På vei til Bodø hadde jeg lest meg opp på Nordland Teaters nettside, og det skapte forventninger.

Når vi døde vågner

Av Henrik Ibsen

Regi og kostymedesign: Hilda Hellwig

Scenografi: Milja Salovaara

Lysdesign. Marianne Thalhaug Wedset

Lyddesign: Dan Andersson

Dramaturg. Siri Løkholm Ramberg

Nordland teater, 22. februar 2023

Svenske Hellwig har gjort seg gjeldende med utfordrende lesninger av klassikere både hos oss og i mange andre land like siden 80-tallet, og selv om jeg ikke har vært like begeistret for alt jeg har sett av henne, har det alltid vært av solid kaliber. Denne gangen forstod jeg at hun hadde valgt en lesning der skuespillerne skulle nærme seg stoffet med manus i hånd, og med utgangspunkt i egen, private situasjon – først en sekvens med besetningens mannlige del, deretter med den kvinnelige. Og så skulle trådene samles i en faktisk iscenesettelse. Kanskje ikke så originalt, tenkte jeg – dette med et ensemble samlet rundt et bord til leseprøve som utgangspunkt for en forestilling er blitt et velkjent grep. Men akkurat her, med denne siste og kanskje mest personlige av Ibsens tekster, slo grepet meg som et kolumbi egg: Den aldrende billedhuggeren Rubeks muse Irene er en kvinneskikkelse det kan være vanskelig å svelge i dag – at hun så til de grader som ung var villig til å tjene kunstneren i hans arbeid, og deretter lot seg gå til grunne når han ikke lenger trengte henne som modell, ikke lenger så henne, ikke vedstod seg en felles lidenskap, det kan nok fort komme til å stå i veien for et nåtidig publikums interesse for både skikkelsen og, ikke minst: for Ibsens tapre, ja, egentlig ganske gripende, utforskning av hva det vil si å leve et dødt liv, og hvordan forbannelsen det innebærer kan brytes.

Forsert temperatur og aksentuerte konflikter

Hellwig er imidlertid mer ambisiøs enn som så. Eller kanskje jeg heller skal si: konseptet løper av gårde med henne. Det er ikke bare Irene hun vil vi skal bli med på fortellingen om (til tross for at eminente Kirsti Torhaug, som i annen halvdel skal spille Irene med overbevisende autoritet, i første del er utstyrt med en overtydelig feminist-t-trøye). Det gjelder samtlige av stykkets figurer. Derfor lar hun sine skuespillere leke lenge med skikkelsene. Kjønn ignoreres selvfølgelig, og samme skikkelse spilles av flere, enten som en stafett eller rett og slett to-stemt, og ikke så rent sjelden lar hun skuespillerne utfolde seg som knurrende rovdyr eller på annet ekspressivt vis gi uttrykk for driftsliv og instinkter. Og som for å more både seg selv og oss litt ekstra, insisteres det eksplisitt på at alle må snakke nord-norsk, med vekslende hell.

Problemet er at jo lengre det varer, jo mer uklar blir både fortellingen og tematikken. Det er også en rent ut ubarmhjertig behandling av skuespillerne. Når de ikke får faktiske skikkelser de kan utvikle, blir situasjonene i beste fall skjematiske. Der ambisjonen har vært å skape relasjoner mellom skuespillernes eget liv og skikkelsens karakter og omstendigheter, havner vi i stedet i det som er alt improvisatorisk skuespillerarbeids kardinalfelle – forsert temperatur og aksentuerte konflikter, kort sagt: det markeres der det skal ageres. Med en dramatiker som Ibsen er det fatalt.

Jeg tror derfor det må være riktig å si at det var et ytterst forvirret publikum som gikk ut til pause. For egen del kunne jeg bare konstatere at så langt hadde dette forsøket på å gjøre den sene Ibsen tilgjengelig og relevant i dag mest av alt kjentes som en utlevering av en litt overspent tekst.

En Ibsen bundet redningsløst til sin tid?

I annen halvdel er vi – for så vidt som lovet – i en litt ekstra sjablongpreget Ibsen-dekorasjon, med mahogni, plysj og potteplanter, og skikkelser i ekspressivt senviktoriansk kostymering. Nå er rollene fordelt og scenene spilles «konvensjonelt», mens hylene vind og dryppende vann fra taket gir melodramatiske påminnelser om naturkreftenes nærvær – dette bankende blodet som Ibsens samtid både romantiserte og fortrengte, og som Rubeks unge hustru Maja representerer, og realiserer med sitt bramfrie forhold til bjørnejegeren Ulfheim. Og replikkføringen er i overkant diksjonssikker og sober, slik det skal være «i teatret».

I denne settingen utspiller originalens 2. akt seg, og den hjelper ikke på vår tiltro til teksten, tvert imot: Ibsen fremstår jo på denne måten nettopp som redningsløst bundet til sin egen tid. Og etter hvert som akten skrider frem blir dette kommenterende grepet stadig tydeligere. Mest påtagelig er det i personregien, der Hellwig har ansporet sin besetning til en distanse i spillet som plasser dem et forstyrrende sted mellom stilisering og parodi. Handlingen fremvises. Den berører ikke. Dermed får vi heller ikke nå noen reell opplevelse av hva som står på spill.

I møte med stykkets siste del, dvs. tredje akt hos Ibsen, tror jeg så det må være lov å si at regikonseptet må gi tapt i sitt forsøk på å tukte dikteren. Etter et litt omstendelig skift er vi havnet på høyfjellet, og Hellwig innleder med et tappert forsøk på å ta kontrollen: hun lar en av skuespillerne avsynge «Somewhere over the Rainbow», med en litt moderne gitarorkestrering. Det forsøket lar vi oss imidlertid ikke overbevise av. Snarere tvert imot. Vi har nå vært utsatt for såpass mye av Ibsens originaltekst (for oppsetningen er faktisk ganske så samvittighetsfull i så måte) til at vi ikke har særlig tålmodighet med denne typen forenkling. Selv i den sanselige og konkrete, og, ja, oppsiktsvekkende frie scenen der Maja og Ulfheim finner endelig sammen, kjennes teksten rikere og dypere enn det vi får – som om Ibsen er mer moderne enn oppsetningen.

Sfinxen vinner

Men det avgjørende slaget står i sluttscenen mellom Irene og Rubek. Hva slags besettelse er det som driver de to til å begi seg videre alene oppover i fjellet, i tåke og tiltagende uvær – med døden som sannsynligste utgang? I enhver befatning med denne «dramatiske epilogen» til Ibsen – det være seg i akademia eller i scenekunsten – er driveren å finne et svar på dette spørsmålet. Og her er dikteren ikke til å rokke. Ingen oppsetning kan la det stå ubesvart. Teksten tillater ikke at det ignoreres. Det er selvsagt ikke entydig, men nettopp derfor. Hvordan skal vi forstå den livsoppfatning som får de to kunstnersjelene til å forsones både med seg selv og hverandre?

Problemet er at vi jo ikke har fått noen pålitelige føringer om det hittil i kveldens forløp. Og nå er det rett og slett for sent. Om så meningen var å la gåten stå avkledt tilbake, som en tidstypisk og overspent form for idealisme, er resultatet det motsatte. Sfinxen vinner.

Kan hende burde teatret gitt Hellwig et annet stykke å gå i nærkamp med. Kan hende også en annen dramatiker.

(Publisert 25.02.2022)