Obskur og okkult dukkedokumentar

Marie Høeg og Bolette Berg holdt til i Horten på slutten av 1800-tallet. De benyttet fotoatelieret sitt

BERG og HØEGS FOTOSTUDIO

Konsept, regi, figurer og scenografi: Tormod Lindgren

Manus: Aina Villanger

Medvirkende: Tuva Hennum, Ragni Halle, Daniel Frikstad

Komponist: Ellen Ugelvik

Lys: Erik Spets Sandvik

Kostymer: Thale Kvam Olsen og Tormod Lindgren

Scenemaler: Leandro Cassiano

Gamle Raadhus Scene, 17. februar 2023

(Spilles til 25.02.23)

som samlingssted for både den første kvinnesaks-foreningen og som laboratorium og lekeplass for utforskning av alternative identiteter. Alt foreviget de med den tidlige fototeknikken.

Kontrastfulle lokaler

«Upassende» nok har Theater Corpus valgt å holde forestillingen på Gamle Raadhus Scene. Det overdådige lokalet med sine greske søyler og broderbånd på veggene passer som motvekt til en intim forestilling om to skeive kvinners kamp mot det 19. århundrets radikale kjønnsforskjeller.

På samme tid som Høeg og Berg drev sitt studio i Horten, ble disse lokalene eid av Frimurerlogen i Oslo. Kanskje klappet kvinnene i graven fredag kveld, da det var åpenhet og feiring av mangfold som ble presentert på scenen, fremfor logens hemmelighold og enfold. Stemningen i foajeen ga også følelsen av en skikkelig happening, der man stod så trangt at man ikke kunne unngå å føle seg som del av noe eksklusivt.

Med andre ord kunne man ane konturene av kontraster før en entret scenerommet. Desperasjonen over trange kjønnsroller under høye hvelvtak. Lekenhet og variasjon over datidens tilkneppete ungpikeideal. Motpolene florerte.

Skuespill og dukkeføring

Store bakgrunnslerreter var spent opp, tildekket av hvite duker. Et prangende klaver med en sjenert musiker satt i halvmørket bakenfor. En relikvie av et originalt fotoapparat stod sentralt i rommet, sammen med en mindre rigg som gjenskapte resten av rommet i miniatyr. Dette var dukkenes scene. Vi befinner oss i Berg og Høegs Fotostudio.

Første scene startet med at dukkeversjonene av Høeg og Berg, spilt henholdsvis av Tuva Hennum og Ragni Halle, satt på en kiste med fotografier. De løftet på lokket og fisket ut en samling av portretter, mens de tørt listet opp fødselsdag, foreldrenavn og oppvekstadressen til tittelfigurene. Mer bakgrunnshistorie fikk vi ikke og måtte selv leve oss inn i hvem Marie og Bolette var.

Dukkeførerne var kledd opp i de samme tidsriktige kostymene som dukkene de styrte. Det gjorde at aktørene enkelt kunne ta over for dukken de spilte og spille karakteren selv. Et gjennomgående grep hos Theater Corpus. Overskuddet av fremvisningsmuligheter dette ga, var spennende å følge med på den første halvtimen. Slik blandet kompaniet abstraherte hendelsesforløp ved hjelp av objekter, med faktisk skuespillerarbeid mellom aktørene. Et slags magisk realistisk univers, hvor materialer og mennesker ga liv til hverandre.

Den levende pianomusikken framført av komponist Ellen Ugelvik, skapte en taktfull atmosfære og gjorde at de mange rolle- og sceneskiftene gled elegant over i hverandre. Musikken var med på å bygge opp magien, og la en førende hånd for hva publikum skulle føle og fokusere på ved de små tablåene. De flerfoldige virkemidlene ble flettet sømløst sammen i forestillingens første scener. Aktørene hadde god tid og utførte sine lekre gestuser i sanselig tempo.

Med andre ord var det et velskapt og velspilt univers vi først møtte i Berg og Høegs Fotostudio.

Fotoforedrag

Hadde det bare ikke vært for at kompaniet fortsatte med elegansen til det kjedsommelige, kunne jeg konkludert der. Men kompaniet kom seg aldri opp i tempo. Det gjorde at jeg fort mistet interessen.

Forestillingen bestod i korte trekk av lengre dialoger hvor Berg & Høeg snakket om åndefotografi eller Madam Blavatskys teosofiske lære og non-verbale figurinnslag med et drømmeaktig identitetsjagende preg. Under dialogene er det Halle og Hennum som sitter på scenen og snakker uten dukker. I figurinnsalgene snakker figurføringen for seg. Men dukkespillet punkteres når aktørene åpner munnen.

Å hoppe mellom skuespiller og dukkefører virket krevende for aktørene, som så absolutt var best på dukkeføringen. Konseptet tydeliggjorde dessverre at aktørene kom til kort i skuespillerarbeidet. Et eksempel var da fotoassistenten Aleksi, spilt av Daniel Frikstad, holdt et minuttlangt «foredrag» om fotoapparatets poetiske egenskaper. Teksten var for svak, og fremførelsen for usikker til at den skapte en interessant dimensjon til de historisk riktige rekvisittene på scenen.

Videre i visningen famlet aktørene mellom dukkehatten og skuespillerhatten. De slet med å holde på spenningen og fiklet seg gjennom altfor mange småskift og rekvisitter. Den energiløse kjemien mellom aktørene matchet ikke den lidenskapen de pustet inn i dukkeføringen sin. Det hele blir derfor ganske introvert.

Horrorelementer

Teater Corpus burde holdt seg mest til figurføringen. Mot midten av forestillingen fikk endelig dukke-fotostudioet besøk av en hel gjeng med fe og fintfolk, misfits og mutanter, som alle ville bli tatt bilde av. En trebeint sjøulk, en lang og tynn kokk med en stutt og rundt kjele, en gategutt uten bein og en baby med vinger. Estetikken speilet den tidsriktige, litt nipsete og konservative porselensutforming fra 1800-tallet, med særlig innslag av tidens gotikk og grøss.

Denne eksperimenteringen med assemblage i Lindgrens univers gjorde forestillingen til et fargerikt freakshow, noe som muligens ble en vel obskur kobling til Høeg og Berg sin mer nedtonede og alvorlige homokamp. Sirkuset gjorde at det aldri kjentes som det stod så mye på spill for det skeive paret.

Gotikk-glorifiseringen i Berg og Høegs Fotostudio fikk meg til å tenke på Robert Louis Stevensons thriller-roman Dr. Jekyll og Mr. Hyde fra samme tid. Dr. Jekyll er en dannet ung mann, som lever et blodtørstig, snuskete skyggeliv som Mr. Hyde. Stevenson ønsket å skrive en allegorisk roman om menneskets dualisme mellom ideal og drift.

Det er denne leken mellom 1800-tallets idealer og Høeg og Bergs drifter jeg oppfatter at Lindgren vil få fram. Men på linje med Stevenson (som mislikte at ettertiden hang seg opp i grøsser- og underholdningsaspektet ved romanen hans), hadde kanskje Lindgren ment å få fram en litt dypere historie om menneskene Høeg og Berg. Det skjer dessverre ikke. De øvrige horrorelementene i Høeg og Bergs Fotostudio er underholdene, men skaper ikke videre undring.

Dukkedokumentar

I år har jeg allerede sett flere pseudo-dokumentariske scenekunstprosjekter som refererer til eller tar utgangspunkt i halvkjente personligheter. Bl.a. Ludvig Uhlbors Knockouts, om MMA-utøveren Ronda Rousey. Monologen The Supreme Gentleman på Oslo Nye Centralteater og De Utvalgtes My Twisted World på Black Box refererer til incelforbildet og massemorderen Elliot Rodgers. Å benytte faktiske figurer i fiktive fortellinger er et smart grep, da det gir gjenkjennelsesverdi. Men det fungerer jo ikke med personligheter bare få har et forhold til. Da krever det en del insisterende redegjørelser som fort opptar unødvendig plass i forestillingene.

Høeg og Berg som skeive pionerer er et viktig alternativ til Ola og Kari. Men verken Høeg eller Berg kjennes aktuelle i Lindgrens oppsetning. Teater Corpus gjør lite for å vekke nysgjerrigheten på hvem disse kvinnene var. Forestillingens humor og figurenes motiver blir derfor ikke så åpenbare for publikum. Identitetskrisene karakterene gjennomgår fremstår todimensjonale (i likhet med fotografiene Lindgren har brukt som utgangspunkt til fortellingen).

Ei heller blir kvinnesaken, som Høeg og Berg skapte rom for i sin samtid, gitt nok plass i forestillingen. De virket å være like så opptatt med spiritisme, lyrikk og fototeknikk. Kult nok, men corny sammensatt. Det var generelt mange elementer som druknet hverandre på Gamle Raadhus Scene, og opplevelsen kan oppsummeres i Hennum sin catchphrase: «Blir ikke dette litt vel svevende?».

Berg og Høegs Fotostudio blir mest en pastisj på 1800-talls-estetikk – blandet med sitcom-dialog og langtekkelige, off-beat helle-eplomost-i-glasset-scener, avisklipplignende kvinnesakstaler og foredragslignende skildringer av fotoapparatet. Slik forblir det en nokså uinteressant farse. Bare uten de underholdende dørene som man kan komme inn og forsvinne ut av.

(Publisert 21.02.2023)