Tilsølt samvittighet

Kapitalismens kynisme gjennomsyrer dette stykket av den prisbelønt tyske dramatikeren og forfatteren

Det såkalla heisstykket

Av Nis-Momme Stockmann

Oversettelse: Astrid Sverresdotter Dypvik

Regi: Peer Perez Øian

Scenograf, kostymedesigner, tegner: Katarina Caspersen

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, Scene 3, 25. februar 2023

Nis-Momme Stockmann. Gjennom sarkastisk situasjonskomikk om to kolleger som står fast i en heis, tegner dramatikeren et bilde av samfunnet som levner lite fremtidshåp. Forestillingen på Det Norske Teatret hviler på samspillet mellom skuespillerne Kyrre Hellum og Carl Martin Eggesbø i rollene som kollegene, med god hjelp av Ellen Birgitte Winther som spiller stykkets forteller. Selv om de spiller godt alle tre, blir jeg lite berørt av det som bør være en bitende kommentar til samtiden. Hvorfor det er slik, klarer jeg ikke helt å sette fingeren på.

Individualisme og ansvarsfraskrivelse

Svart (Hellum) og Blå (Eggesbø) er to dresskledde medarbeidere i et firma som driver med våpeneksport til fjerne konfliktområder. Det er nattestid på en helligdag og krisemøte i ledelsen. Ledelsen har innkalt dem for å levere det som angivelig er et viktig dokument. De må ta heisen fra kjelleren og opp til 85. etasje. Bortsett fra dette håndfaste oppdraget vet ikke Svart og Blå hvorfor ledelsen har innkalt akkurat dem. Svart, en anspent, nidkjær fyr som lengter etter forfremmelse, har i et utslag av ekstrem lojalitet lenket seg fast til stresskofferten som bærer det strengt hemmelige dokumentet. Blå utviser større sinnsro og en tilbøyelighet til å løfte blikket og filosofere, men også et snev av passiv-aggressiv overlegenhet.

På turen oppover stopper heisen, som er montert på utsiden av bygget slik at Svart og Blå kan titte ut vinduet på livet utenfor selskapet, og står fast mellom etasjene. Herfra utspiller det seg en temmelig intens og fullstendig absurd situasjon. Panikk over å ikke få levert dokumentet i tide, blir til desperasjon når ingen kommer for å redde dem. Det utvikler seg til en dødskamp mellom to konkurrerende kolleger som i siste instans velger å prioritere ulikt: redde eget skinn eller risikere alt for selskapet. Selv når det spisser seg til, viser det seg at det eneste fellesskapet som gjelder, er selskapets skinnfellesskap. Noe videre ansvar for konsekvensene av firmaets våpenhandel der ute i verden, er verken Blå eller Svart beredt til å påta seg. Men myndighetene står klare til å rykke inn og legge beslag på dokumentet, og helikopteret som svever utenfor er ledelsens rømningsvei og ledelsens alene.

Smarte sceneløsninger og fysisk komikk

Scenografen Katarina Caspersen har skapt et fleksibelt scenerom som gir plass til fantasien. Den trange heisen er markert ved bruk av lave, flyttbare plattformer som er dekket i et generisk gråmønstret gulvteppe. Heismusikk-versjoner av poplåter poengterer enkelte scener eller ledsager de små sceneskiftene som fortelleren introduserer. Det mest iøynefallende scenografiske grepet er tegningene og de abstrakte fargeklattene som lages av henholdsvis Caspersen og fortelleren fra hver sin pult på scenen, og som projiseres på bakveggen. Caspersen tegner gjenkjennbare bilder, som byen, himmelen og profilbildet til Svart og Blå, i tillegg til abstrakte streker som fanger stemningsskiftene i handlingen. Fortelleren bruker på sin side væske som teaterblod og olje til å lage flytende bilder som fungerer som en poetisk speiling av kampen som utspiller seg i heisen.

Regien til Peer Perez Øian gjør god bruk av fysisk komikk, og de mange små detaljene som Øian har pepret stykket med, sitter godt. Fortelleren, som jeg antar er en stedfortreder for dramatikeren, fungerer fint som kommentator og bindeledd til publikum. Senere gir hun stemme til den anonyme og særdeles krasse ledergruppen. I utgangspunktet tenker jeg at de teatrale effektene som skuespillerne utilslørt lager selv med sprutflasker, teaterblod og sjokoladepudding, og ved å gjøre spillet eller teaterleken åpenbart, bør være egnet til å skape en humoristisk og virkningsfull avstand til det kyniske innholdet vi blir presentert for. De kroppslige realitetene og den ampre stemningen som kommer av å være fanget i en trang heis over tid, gis god plass. Tegningene og bildene skaper en lavmælt, poetisk kontrast til det overdrevne ved spillestilen.

Selv om disse lekne løsningene får frem den underliggende råskapen i ansvarsfraskrivelsen til Svart, Blå og selskapet, savner jeg skarpere kanter i samfunnsanalysen. Jeg lurer på om all komikken og kroppsvæsken sløver kritikken i lengden i stedet for å kvesse den. Løsningene mister i alle fall noe av effekten underveis i forestillingen.

En leksjon om apati?

Jeg venter på at kynismen, ansvarsfraskrivelsen og frikoplingen fra fellesskapet som forestillingen viser frem, skal svi. Men det gjør aldri det, i hvert fall ikke slik jeg ser det. Selv om jeg kan observere at forestillingen behandler etiske og moralske dilemmaer som rammer meg, og oss, kjenner jeg ikke samvittighetens stikk. På nettsiden til Det Norske Teatret påpekes det at Stockmanns stykke omhandler en tysk kontekst, men det er nok av paralleller i det norske samfunnet til at dilemmaene er vel så relevante her. Vi ser dem daglig i nyhetsbildet. Dette stykket er jo bekmørkt, og jeg synes i grunnen det er underlig at jeg blir så lite berørt. Samvittigheten min er like tilsølt som alle andres. Kanskje er det å kjenne på en indre apati en del av poenget. Eller er temaet bare for stort og abstrakt, og samtidig for utbredt og velkjent, til å gjøre ordentlig vondt?

(Publisert 01.03.2023)