Vellykket O’Neill i Stavanger

Jo, kjærligheten er en ensom ting. Dét er livsopplevelsen Eirik Stubø gjør gjeldende i sin nye

Lang dags ferd mot natt

Av Eugene O’Neill

Oversatt av Svein Selvig

Regi: Eirik Stubø

Scenografi og kostymer: Kari Gravklev

Lysdesign: Haakon Espeland

Dramaturg: Cecilia Ölveczky

Musikalsk medansvarlig: Torbjørn Eriksen

Rogaland Teater, premiere 15. februar 2023

oppsetning av «Lang dags ferd mot natt». Han lar oss møte fire mennesker som sitter fast i en tett vev av lidenskap og lengsler, av hat og hengivenhet, minner og medynk, ja, av kjærligheten i alle dens avskygninger. Men de er en familie der alle – både moren, faren og de to sønnene – dypest sett kjenner seg helt alene. Og når Stubø slipper oss ut til pause er det med den morfinavhengige Marys nødrop, der hun har stukket seg vekk fra de andre: «Jomfru Maria – hvorfor er jeg så ensom?»

Det er egentlig litt overraskende at vi nå plutselig får to oppsetninger av denne O’Neill-klassikeren så tett på hverandre. Den troligste årsaken er teaterintern: gode roller for begavete skuespillere, og et stoff med åpenbar appell til et kjernepublikum. Men det er også to sentrale regissører i norsk scenekunst som har valgt å vie seg oppgaven, og de gjør det begge med stor overbevisning.

I Tromsø har teatersjef Pálsson spisset sin lesning rundt det han kaller «medavhengighet» – altså mønstrene som skapes rundt en rusavhengig, og som de nærmeste sjelden greier å bryte. Det rendyrker teksten som et drama. I Stavanger levner Stubø for sin del ingen tvil: dette er en tragedie, som jeg tror kanskje også O’Neill kalte det.

To måter å se moren på

Mest åpenbart fører dette til en forskjellig tilnærming til moren, Mary. Der Pálsson ser hennes rusmisbruk som utløsende for den nødstedte familiens skjebnespill, er dette ikke tilfellet hos Stubø. I Marianne Nielsens mangetydige og fascinerende skikkelse er Mary mindre katalysator og mer gjenstand, mindre motor – mer prisme. Hun er ikke årsaken til de tre mennenes tragedie – hun er bæreren av den. Og den største tragedien er hennes.

Derfor rammer Stubø også inn sin oppsetning med henne.

I et halvmørke, som i en ørliten prolog, gjør en vever kvinne en litt nølende entre. Vi kan knapt skimte henne, men skjønner det må være moren. Hun blir stående litt uviss, beveger seg frem mot oss – søkende, men også på vakt, før hun begir seg ut, i det den ene sønnen kommer fra motsatt kant. Den eneste lyden er noen få støt fra en fjern tåkelur. Han lar henne gå uten å gi seg til kjenne, men blir stående og følge henne med blikket, før han litt retningsløst går og setter seg til flygelet som står helt bak på scenen, og leter seg frem til en ballade om lengsel, det kan høres ut som en country-låt spilt av Randy Newman.

Dermed er tonen så til de grader slått an. Bokstavelig talt.

Mens balladen spilles kommer lyset opp på scenen, der den store fondveggen er et foto av en park med høye løvtrær i et slags tidlig høstskrud, mens det øvrige møblementet – et anretningsbord med drinker, en lenestol, en puff, en krakk og en toseter – er både stilmessig odde og dessuten plassert uten noe forhold til hverandre. Den eneste entrémuligheten er en mørklagt åpning i fondveggen – i tillegg til synlige sidescener. Og i hvert av denne spilleplassens hjørner står en «teaterlyskaster» på høyt stativ, som angir – litt overtydelig, tenker jeg – at dette er teater.

Men som for ytterligere å understreke at dette er en historie som fortelles, projiseres stykkets tittel på fondveggen, sammen med tid og sted for scenen som nå kommer. Var dette nødvendig, tenker jeg? Det gir jo en viss frihet, ikke minst fra all den naturalistiske detaljrikdommen hos O’Neill, men likevel – er ikke dagens publikum mer til å stole på enn som så?

Det kommer imidlertid en pay-off, viser det seg.

Et flygel får hovedrollen

Det er Kari Gravklev – Eirik Stubøs mest trofaste scenograf – som har både scenebilde og kostymer, og hun har skapt et lett tidløst uttrykk, som er både sanselig og meningsbærende, med kostymer som gir de fem skikkelsene tydelig personlighet og samtidig tegnes som typer.

Men det er flygelet hun og Stubø har tatt med som er cluet. Det får etter hvert en hovedrolle.

I første halvdel er det et faktisk flygel, et møbel i familiens dagligstue, der eldstebroren både underholder og hengir seg til melankolien, bl. a. i en senere scene med en fullverdig versjon av «Forever Young», som de andre lytter til, men samtidig kanskje ikke hører? Og som moren et par ganger nærmer seg i hemmelighet – som et minne, eller som en gjenstand for dyp lengsel. Og dette siste får vi på et tidspunkt høre om – hun hadde en drøm om å bli pianist.

Men i skiftet inn til forestillingens siste del – som er originaltekstens fjerde akt – skjer en stor forvandling, som sammenfaller med et taktskifte hos O’Neill, i det han i tur og orden lar de tre mennene tre inn i ringen.

I skiftet avspilles nå noen stumfilmsekvenser med gatemiljøer i amerikanske storbyer, fra epoken der stykkets handling egentlig utspiller seg, mens det opprinnelige dagligstuemøblementet ryddes ut og flygelet skyves frem til midt på scenen. Rundt dette ene «møbelet» utspiller så siste akt seg, med de fire kasterne på stativ i hvert sitt hjørne. Plutselig blir flygelet et bilde på den lengselen alle mennesker bærer på – etter å finne et uttrykk for sitt indre som lar seg dele med andre mennesker, og etter å fortape seg i noe større enn ens eget. Til et slikt «spill» trengs bare et teaterrom, en scene. Det er slående og enkelt, og bildet fullbyrdes når Marianne Nielsen til slutt gjør entré i den gamle brudekjolen Mary har funnet frem. Skimrende vakker, men helt i sin egen verden, går hun mellom de tre mennene, og ender bak flygelet, der hun prøvende slår an noen spinkle toner – som fører til at rommet fylles med vever pianomusikk, mens Mary langsomt blir borte i mørket senker seg.

Det er et krevende stykke, dette. Da jeg så Hålogaland Teaters versjon for noen uker siden, var min konklusjon at det er forbundet med stor fare å stryke teksten ned fra sin opprinnelige fire timers spilletid. I Tromsø var de nede i to timer, og det gikk på spillbarheten løs. I Stavanger er Stubø og hans dramaturg Cecilia Ölveczky kommet ned i litt over tre timer, og det fungerer. Det tar vare på O’Neills substans, og, ja, sjel.

Marianne Nielsens kveld

Men det forhindrer ikke at første akt blir et problem – den er både for kort og for lang. Den virker nesten som den ikke er ferdigprøvet, som skuespillerne ikke helt kjenner seg hjemme i den, og tydeligst er det hos Marianne Nielsen, kanskje rett og slett fordi Mary her oftest er den vi følger. Det er som hun ikke helt lytter, hverken til seg selv eller de andre.

Dette tar hun imidlertid igjen i fullt monn i andre og tredje akt. Med skikkelsens omstendigheter etablert, utfolder hun seg nå på en måte jeg virkelig lurer på om hun noensinne har gjort (og jeg var hennes teatersjef i åtte år). Hennes Mary er så skjør, så hektisk, så uskyldsren, så skingrende fortvilet at det er som hun samler i seg all menneskelig svakhet – og alle drømmeres håp. Med rusen i blodet er Mary dypt upålitelig, med raske kast og stemningsskift, i det ene øyeblikket bare fjern i blikket, men straks etter nesten uutholdelig nærværende og åpen. Til slutt kjennes hun nesten gjennomsiktig. Det er en bragd. Og en triumf av et valg for både teatersjef og regissør.

Når vi så kommer til sisteakten er det mennenes tur. Det er kveld og natt, tåken er blitt tettere. De vender hjem fra sin tur inne i byen, den ene etter den andre, i respektive stadier av whisky-rus.

Som en serie arier

I så måte, og i en så sikker regi som Stubøs, kan O’Neills familieportrett oppleves som en serie arier – følelsesdrevne og mangetydige monologer der skikkelsene tegner bildet av seg selv slik de ønsker det skal være, og samtidig slipper oss tettere inn på livet enn de har tenkt.

Yngstebroren Edmund – som er O’Neills selvportrett – spilles av Leo Magnus de la Nuez. Det gjør han med en finfin blanding av følsomhet og kontroll, og hans fortvilelse over å måtte være alene med tuberkulose-diagnosen han får – selv når han forteller det til moren – er gripende. Men i den nattlige fyllekulen med faren slipper han seg endelig løs, og her imponerer de la Nuez med sin billedskapende evne når Edmund tar spranget og nærmest resiterer om ting han sier har hendt ham på hans mange reiser. Dette er opplevelser Edmund har gitt form, der skillet mellom hva som er reelt og hva han har diktet ikke egentlig lar seg spore: «Et øyeblikk finns det en mening,» sier han, «… så snubler du videre, uten retning, uten noen grunn.»

Med eldstebror James (Torbjørn Eriksen) går det helt annerledes verre for seg. Først når Edmund har slått ham ned og han ikke egentlig har mer å gå på, får vi hans forfyllede tilståelse om at han alltid har villet yngstebroren vondt, at når han har tatt ham med og gitt ham sine råd om voksenlivets farer og fristelser, så har det vært for å ødelegge ham: «Jeg elsker deg, du er den eneste jeg har. Jeg kan ikke noe for at jeg hater deg», snøvler han, og vi skjønner at dette er den håpløse sannheten. Og så plutselig dette vakre sitatet: «Større kjærlighet kjenner ingen, enn den mann som beskytter sin bror mot seg selv.» Eriksen gjennomfører denne monologen med bravura – den er et studium i raffinert og veldisponert skuespillerkunst, han kjennes som han ikke kan stoppes, at han vet hva han sier, men likevel fortviler over det som kommer ut.

Da gjenstår faren – det aldrende men fortsatt åpenbart vitale skuespilleridolet James Tyrone. Hans monologsekvens kommer egentlig først i denne rekken, men han er for meg den eneste Stubøs regi ikke yter full rettferdighet. Dette er en rolle som modne mannlige skuespillere higer etter, anerekken er lang, med navn som Alfred Maurstad, Laurence Olivier og Bjørn Sundquist, og Even Stormoen er den opplagte til å aksle oppgaven på Rogaland Teater. Men han er ikke blitt ansporet til å skinne – til tross for at tjenestejenta Cathleen (fritt og fint spilt av Malene Wadel) gjentatte ganger lar oss forstå at hun er særs betatt av «den flotte mannen», som også på den måten har stilt sine sønner i skyggen. I Stormoens skikkelse blir Tyrone mer en pater familias, som til overmål litt for ofte plasseres – passiviseres – i et møbel. Han virker sliten. Men skal denne kvartetten gå opp må Tyrone være en både raus (om enn patologisk gjerrig!) og farlig mann. Skuespilleren Even Stormoen er dét. Det burde vi fått se.

(Publisert 17.02.2023)