Andektig minnestund

På den runde scenen midt i salen på Torshovteatret har Alex Eales bygget en helt enkel plattform i grove trebord.

hvis dette er et menneske

Av Primo Levi

Bearbeidet av Domenico Scarpa og Valter Malosti

Oversatt av Tommy Watz, med bidrag av Birgit Owe Svihus

Regi: Alan Lucien Øyen

Scenograf og kostymedesigner: Alex Eales

Lysdesigner: Martin Flack

Lyddesigner: Gunnar Innvær

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Nationaltheatret, Torshovteatret, premiere 11. mars 2023

Ved enden av den er det en liten kran, som renner ut i en kanal med en rist over. Det er det hele, og vi sitter rundt som i en forsamling. Kledd i gråblå skjorte og bukse, kommer Øystein Røger ut og ønsker oss velkommen til Norgespremieren på Hvis dette er et menneske. Han vil minne oss på at det dreier seg om et vitnesbyrd, at alle hendelsene fant sted, og personene er mennesker som en gang levde. Til minne om dem vil han tenne et stearinlys, som han setter i et hull i det ene hjørnet av plattformen. Nesten umerkelig glir Røger over til å berette i jeg-person, og forestillingen er i gang.

I desember 1943 ble den 24-år gamle italienske kjemistudenten Primo Levi arrestert av den fascistiske militsen. Han fant det tryggere å fortelle at han var jøde, enn å si at han var med i motstandsbevegelsen. Så feil kan man ta. Levi ble deportert til Buna-Monowitz, en filial til Auschwitz, men klarte å overleve. I 1947 kom hans beretning om det han opplevde i Buna ut for første gang. De store forlagene mente det var for tidlig å fortelle denne historien, men han trodde selv at det eneste som kunne gi mening til noe så skammelig som å ha overlevd, var å berette om det. Det hadde skjedd en gang, og det kunne skje igjen.

Minnepolitikk

I de siste årene har det vært en viss oppblomstring av det man kaller minnepolitikk. Ideen er at traumatiske historiske hendelser ikke skal skyves under teppet, men tvert imot må komme ut i lyset, bearbeides og settes ord på.

Denne setningen er litt stiv – og å huske er ikke nok til å forebygge. Delvis fordi det er noe vi skylder ofrene, men også fordi det å huske grusomhetene er den eneste måten å forebygge på. Mye av minnepolitikken er knyttet til Holocaust, men også andre steder har det i de siste 10-15 årene oppstått et behov for å huske, for eksempel i Spania og Chile, to land som lenge sto som modeller for fredelige overganger fra diktatur til demokrati. Der har ofrene, eller deres etterkommere, hevet røsten for å kreve at man ikke glemmer, eller rett og slett for å finne levningene til dem som ligger begravd i veigrøftene.

Tragisk nok er det liten tvil om at barbariet er på vei tilbake. Vi ser angrep på synagoger, moskeer eller sommerleire for venstreorientert ungdom. Det dukker stadig opp Holocaust-fornektere, eller folk som fornekter andre massakrer og folkeutryddelser. Historien blir skamløst omskrevet fra mange hold, og det virker nesten stuerent å samarbeide med ytre høyre. Man glemmer fort, derfor trenger vi å bli minnet på hva som har hendt her iblant oss.

En helt spesiell tekst

Likevel har Levis Hvis dette er et menneske en helt spesiell plass i Holocaust-litteraturen. Boken slo ikke igjennom før det kom ut i revidert versjon i 1958, men etter det er den oversatt til over 40 språk. Man blir umiddelbart slått ut av Levis urokkelige vilje til å beholde verdigheten i helvetet på jord. Dessuten er Levi en mester i å berette gjennom små detaljer. Grunntanken i boken er at det tyske maskineriet var designet for å umenneskeliggjøre fangene før de ble myrdet. Det Holocaust-litteraturen har vist gang på gang, er at man kan lykkes i dette, at mennesker blir uhyrer når vi blir frarøvet all verdighet. Kanskje det er derfor det gjør så sterkt inntrykk når Levi beretter om små øyeblikk der man i leirene maktet å vekke et bluss av solidaritet, omsorg og opprør, eller klarte å snakke om poesi. Sterk er for eksempel scenen der Levi forklarer Den guddommelige komedie for en fransk fange og det er som om han forstår Dante for første gang: «Gi akt på deres ætt: Skapt / Var dere ikke til å leve som dyr, / Men gjøre dere dåd og innsikt søke».

Likevel er det kanskje den unge kjemikerens undrende holdning som man husker best. Han klarer å stille seg spørrende og undersøkende overfor det som er grunnleggende uforståelig, selv om han er fullt klar over at «språket vårt ikke rommer ord som kan uttrykke denne krenkelsen, tilintetgjørelsen av et menneske».

Vitnesbyrd blir til teater

Levi skrev Hvis dette er et menneske om til radio-teater i 1964, og til drama i 1966. Men teksten som nå er satt opp på Torshovteatret er versjonen som Domenico Scarpa og Valter Malosti skrev i 2019 for en forestilling som har vært på turné i Italia i flere år og er sett av tusenvis av mennesker, spesielt av unge. Den er hovedsakelig en forkortet, men svært tro versjon av teksten.

Jeg føler et visst ubehag ved å skulle anmelde en forestilling som først og fremst får meg til å føle meg andektig. Likevel skal også seremonier iscenesettes, og det kan man jo gjøre mer eller mindre bra. Her viser Alan Lucien Øyen nok en gang hvor god han er til å lage teater. Med et helt minimalistisk utgangspunkt, en enslig mann på en naken tre-scene, har Øyen fått til en gripende og levende forestilling. Her er det variasjon, fremgang og en slående fin rytme. Noen ganger står Røger og sier frem teksten, andre ganger beveger han seg omkring, en av episodene forteller han knelende; og han holder hele tiden kontakten med sirkelen av folk som sitter rundt ham. Også hastigheten varierer med teksten og hvor oppstemt eller utslått Levi er, på samme måte som stemmen går opp og ned i styrke; en gang hvisker Røgen så vi alle hører det, det er rett før han trer inn i leiren for første gang.

Hånd i hånd med lys, lyd og musikk

Også i lyset (Martin Flack) er det spenning og forandring. Vi beveger oss mellom dag og natt, lyskastere, skyer («Over oss jager ondsinnede skyer hverandre for å skille oss fra solen») og den bleke, polske solen som en gang iblant varmer i den iskalde leiren får meg til å tenke på Miraklet i Milano. Spesielt vellykket er lyd (Gunnar Innvær) og musikk, som brukes slik det gjerne gjøres på film. Her hører vi strykekvartetter og pianoer som leier oss varsomt gjennom beretningen og får oss til å holde ut, og de glir fint sammen med lydene fra godstog, rennende kraner, gass og skog. Det vi aldri hører er marsjene som et hornorkester spilte uavlatelig for fangene i Buna, og gudskjelov for det: «De er selve leirens stemme», skrev Levi.

Røger snubler litt i teksten noen ganger, uten at jeg klarer å avgjøre om det skyldes situasjonens alvor, premiere-nerver eller oversettelsen. Oversettelsen til den altfor tidlig forsvunne Tommy Watz er god å lese, men det er mulig den skriftlige syntaksen ikke er helt lett å framføre. Likevel har Røger så god kontroll på scenen at han fort henter seg inn. Jeg faller aldri av og den avbalanserte stemmen hans gjør beretningen levende.

Andakt

Det er ikke alltid jeg klarer å se på scenen. Ofte må jeg slå blikket ned og bare konsentrere meg om å lytte. Jeg merker meg at det er flere rundt meg som sitter med bøyd hode, eller lukkede øyne. Det er stor konsentrasjon i den intime salen, stillheten blir bare avbrudt av urolige kropper som beveger seg som om de vegrer seg for å ta alt dette innover seg. Da Røger like umerkelig som i begynnelsen glir over til å snakke om Levi i tredje-person og til sist blåser ut det enslige stearinlyset som nesten er brent ned, er seremonien over. Det føles feil å klappe og hoie, stemningen er litt andektig. Da Valter Malosti var på turné i Italia med denne teksten, ble forestillingen etterfulgt av en debatt der folk kunne snakke om det de hadde hørt. Kanskje man savner noe slikt her. Eller kanskje det er like bra og mer norsk å rusle stillferdig ut sammen med sine egne, hva vet jeg. Det jeg vet, er at denne forestillingen bør sees av flest mulig, og særlig av unge.

(Publisert 21.03.2023)