Echt Brecht

Det er spent et gulhvitt lerret langs hele bakveggen av scenen, som en teltduk, med flere åpninger. Til venstre står

det en gammeldags, velbrukt hestekjerre som gjør tjeneste både som hjem og forretningslokale for den omreisende marketentersken Mor Courage (Hanne Dieserud) og de tre voksne barna hennes Eilif (Filip Stav), Sveitserosten (Simen Pettersen) og den stumme Kattrin (Johanna Øyno). En markententer er en person som følger med soldatene i felten og selger dem matvarer, drikkevarer, tobakk og annet. Mor Courage følger i utgangspunktet med de fremgangsrike protestantene, men når lykken snur og de drives på flukt bytter hun ut flagget sitt med katolikkenes så hun kan fortsette forretningen. 

Bård Lie Thorbjørnsens scenografi og kostymer viser oss fortid, armod og nød, men er ikke tidsriktig lagt til 1600-tallet, når tredveårskrigen fant sted. Stykket er heller ikke forsøkt aktualisert gjennom nåtidige kostymer og scenografi, slik vi ofte ser når det settes opp på institusjonsteatrene. I stedet har man lagt vekt på troskap til Brechts opprinnelige forelegg, både når det gjelder tekst, musikk, teoretiske prinsipper rundt det episke teatret og oppføringspraksis.

Episk teater

Det er for eksempel ikke kuttet noe i teksten. Det gir oss en forestilling på nærmere fire timer, inkludert pause. I disse fire timene kommer vi tett på Brechts tekst, suverent oversatt av Øyvind Berg og formidlet av skuespillerne med tydelig diksjon og stor dedikasjon. Det er så vi riktig får sitte og tygge på nyansene i teksten: Mor Courages humor mot Brecht sitt alvor. Den barske motstandsdyktigheten som hun møter alt med, også ethvert tilløp til lengsel etter trygghet og skjønnhet, som likevel viser seg uoppnåelig. 

Brecht ønsket at det episke teatret skulle vekke folket til opprør og motstand, at det tydelig skulle vise hvordan verden er urettferdig innrettet og mane oss til endring. Men i skildringen av Mor Courage gjorde han muligens en glipp i å la oss skimte både menneskelighet og klokskap i den dype menneskekunnskapen hun ofte skilter med. Det hadde vært enklere å fordømme en mindre kompleks person som ensidig og hensynsløst profiterte på krigen. Underlig nok virker det ikke for oss i dag som om Mor Courage har så mye valg, skal hun overleve sammen med barna sine. 

Saklig spill

Gjennom årene har Grusomhetens teater utviklet en særegen spillestil som i seg selv fungerer litt som en brechtsk Verfremdungseffekt. Når skuespillerne fremfører ord er det ofte overdrevent tydelig og med en uvant intensitet som viser at det er spill vi har å gjøre med. Til å begynne med kan dette virke forstyrrende og litt komisk, men så er det som om man som publikum på et tidspunkt ikke lar seg affisere av det lenger, men inkorporerer det som en del av forestillingsuniversets logikk. Første gang jeg opplevde dette var da de i 2014 satte opp det uferdige Ibsen-stykket Svanhild (1860), hvor alle ord ble uttalt slik Ibsen hadde skrevet dem, bokstavelig talt. Det gjør de ikke denne gangen, når de fremfører Brecht er det i stedet med en utpreget saklighet som passer stoffet godt. 

Her må jeg fremheve Hanne Dieseruds fremstilling av Mor Courage som spesielt fascinerende å følge. Hun er intenst Mor Courage, før det brytes opp og man rydder vekk noen rekvisitter eller synger en sang, og så er hun Mor Courage igjen. At det hos Brecht ikke skal legges vekt på naturlighet eller innlevelse i rollen ivaretas både i disse bruddene og i den markante spillestilen jeg forsøkte å beskrive over. Om hun derfor ikke helt er Mor Courage, så er hun i alle fall en usedvanlig dyktig skuespiller i rollen. 

Autentisk teaterhistorie

Musikken er den originale komponert av Paul Dessau til Brechts andre oppsetning av forestillingen, i 1949, genuint og perfekt arrangert og fremført av Vanessa Isobel Black (fiolin, fløyte, slagverk og vokal) og Ida Løvli Hidle (trekkspill). Dette er langt fra slagermateriale, med kompliserte, lite fengende melodilinjer som ikke så lett fester seg. Like fullt gikk jeg nynnende ut av salen etter tre og trekvart timer og har stadig den avsluttende strofen kvernende i hodet, «på sokkelesten til Sibir».

Skuespillerne synger de fleste sangene, på sitt saklige, Verfremdungsaktige vis, bortsett fra en som Kattrin og Mor Courage hører inne fra en gård de passerer, og så vidt stopper for å lytte til: Den handler om hvor vakkert det er i hagen om sommeren og hvor trygt og varmt det er i hjemmets fred vinterstid. Sangen fremføres på nydelig skolert vis og med tradisjonell innlevelse av Black, som tilhører den en annen verden. Noe den jo også gjør. Trøstig og usentimentalt drar Kattrin og Mor Courage kjerra videre.

Den trofaste videreføringen av arven fra Brecht gir forestillingen et sus av historie. Som formidler av denne arven står den likevel støtt på egne ben, og gir oss en usedvanlig nær og autentisk historisk teateropplevelse.

(Publisert 10.03.2023)