Edith Roger (1922-2023)

Det begynte med dansen. 

I den lysende, milde, ikke alt for store skikkelsen, rommes alt det vi har av dansehistorie, rommes egenarten, ja selvet til norsk dans. Det går ei linje gjennom hele Edith Rogers kolossale sceniske virke. Fra Gerd Kjølaas til Ny Norsk Ballett, fra Birgit Cullberg til åpningsforestillingen i Den Norske Opera, fra dansen til teatret, fra da til nå.  

Først skal vi til et portrom i Waldemar Thranes gate. Der står Edith Roger og gjør sin første pas-de-basque. Hun hadde ikke penger til å ta ballett-undervisning, men har trådt til som pianolærer for venninna og fått ballett-trinn i retur.   

Edith får sin utdanning, hos Rita Tori og Trygve Norman. 

Som 18-åring får Edith sitt første møte med fridansen, gjennom Gerd Kjølaas. Som nyutdannet danser tar Edith Roger grep, og sammen med to andre dansere leier de Rogaland Teater. Det er fredssommeren 1945 og Edith Roger har her sin debut som profesjonell danser, med en egenkoreografert forestilling.  

Dansen tar henne videre, til Svenska Dansteatern som hun turnerte rundt med i Europa, til Ivo Cramér og Birgit Cullberg.  

Tilbake i Norge, hvilken posisjon hadde dansen på den tiden, blir Edith senere spurt om. Den hadde ikke en plass i det hele tatt, svarer Edith. Ballettdansere ble betraktet som sparkepiker og sett ned på. Det skulle endre seg, gjennom Edith og pionérenes enorme innsats i årene som fulgte.  

Vi er her inne i norsk dans sin mest intense tilblivelsesperiode. Fra oppstarten av Ny Norsk Ballett i 1948, den aller første frie, sceniske gruppa, til fusjonen med Rita Toris klassiske selskap og dermed dannelsen av Den Norske Ballett. Dette igjen er en av forløperne til det som skal bli til institusjonen Den Norske Opera & Ballett.  

I midten av det hele, for ikke å si i første rekke, står Edith Roger, som en av de mest framtredende danserne.  

Først, i Ny Norsk Ballett, som under Gerd Kjølaas og Louise Brown vekker oppsikt med sine særpregede, ekspressive handlingsballetter. Om sommeren, utendørs på Folkemuseet, resten av året på forskjellige teatre i Oslo, land og strand rundt settes den profesjonelle dansen på kartet. Og dét med særdeles trang økonomi og kun sporadisk støtte fra myndighetene. De reiser på flere englandsturnéer. Margot Fonteyn viser sin støtte til Ny Norsk Ballett gjennom å donere sine brukte tåspiss-sko. Jeg skal ikke si om de tåspiss-skoene blir Ediths første, men sikkert er det at når hun innstuderer Medea har hun aldri stått på tåspiss før. Hun bor hjemme hos Birgit Cullberg og bruker enhver anledning til å spørre om hvor bevegelsene kom fra, hva som motiverte dem og særlig hvorfor Medea skulle danses på tåspiss? 

Tåspiss ble det.  

Vi skal til 1958 og Den Norske Operas aller første forestilling. Den går av stabelen på Hamar, og det er ikke opera, men ballett som står på programmet. Edith er en av 9 fast ansatte dansere i Operaballetten, i det som i dag heter Nasjonalballetten. Bak scenen møtes den første operasjefen Kirsten Flagstad og Edith Roger. Edith skal spille tittelrollen i Coppelia og står og varmer opp med elever da Kirsten Flagstad stopper foran henne. «Du behøver vel ikke være nervøs. Du skal inn og gjøre ditt fag, sa operasjefen. Jeg skal debutere med noe jeg ikke kan.». 

Ja, Edith kunne sitt fag. I årene som kommer følger grensesprengende rolletolkninger. Som Medea, en rolle hun gjorde flere ganger i løpet av karrieren, skapte hun norsk dansehistorie. Rollen som Veslemøy i Haugtussa blir stående, skapt av Edith selv. 

Da Edith som 42-åring danset sin avskjedsforestilling, var hun allerede i gang med sitt nye kunstneriske virke, som koreograf og instruktør. 

Og koreografen Edith Roger gir oss balletter, verk som åpner nye sjelerom og for alltid skal forandre det norske scenelandskapet.  

Fra Spelet om Heilag Olav, til samarbeidet med Barthold Halle. Hun trekker teatret inn i dansen, danserne får ord og skuespillere og dansere befolker scenen sammen. Dans ropte Fela kombinerer folkedans og ballett, og de drar på tre måneders turné i USA. De her årene skapes verk som står igjen som referanseverk i moderne norsk scenekunst, fra Haugtussa til Munch- balletten Mot Solen. De vises på Festspillene i Bergen, i Operaballettens repertoar, på scener i inn- og utland og som tv-balletter. 

Hele veien var det bevegelsens kvalitet som interesserte Edith. Det skulle være en mening med hva man gjør og hvorfor. Ellen Kjellberg og Anne-Merete Sundberg, som begge senere innstuderte rollen som Veslemøy i Haugtussa omtaler møtet med Edith og prosessen som skjellsettende.  

60 år etter debuten på Rogaland Teater skal Edith Roger tilbake på scenen. Før Sølvi Edvardsens Memento Mori, husk du skal dø, står Edith igjen bak scenen og varmer opp. Året er 2005 og hun står i mørket og gjør tendu, plié, frappé, før hun går inn i scenelyset på Det Norske Teatret.  

Edith, levende, varme Edith er engasjert helt til det siste. Langt inn i 90-årene stiller hun fysisk opp og følger forestillinger, følger koreografer, dansere, ser oss gjennom hele våre kunstnerløp. Hva det har betydd. Hva du har betydd.  

Jeg er en av de mange, mange som fikk oppleve Ediths sterke nærvær fra jeg var tenåring og fram gjennom danserlivet.  

Ringen er sluttet, og dansen står med hevet hode. Selv på sorgens dag bøyer vi ikke hodet, men løfter det, retter oss opp, fester blikket langt fram og høyere opp. For gjennom ditt blikk, Edith, fant generasjoner av kunstnere sin plass. Som ringer i vannet har hele ditt virke påvirket vår kunstart og vår egenart på en måte som nesten ikke er til å tro. Takk, Edith. Takk for dansen.  

Ingrid Lorentzen er ballettsjef ved Nasjonalballetten. 

(Publisert 12.03.2023)