Inhumane handlinger på humanistisk festival

I programmet for filmfestivalen Humans liveseksjon står det at «Revolusjonens løfte er en feiring av kulturell

Revolusjonens løfte

Av Ahmed Tobasi (The Freedom Theatre) og Zoe Lafferty (Artists on The Frontline)

Scenisk lesning iscenesatt av Motforestillinger (Oslo og The Freedom Theatre (Jenin)

Arrangert i samarbeid med HUMAN filmfestival

Vega Scene, 12. mars 2023

Støttet av Fritt Ord, Kulturrådet og FFUK.

motstand – og en demonstrasjon av håp i praksis.» Feiring ble det, men realiteten er at feiringen ble farget av forferdelse over den behandlingen palestinerne er blitt og blir utsatt for under Israels styre. Vi hører om kampene i nyhetene med jevne mellomrom. Men det blir noe annet når overgrepsfortellingene er øyenvitneskildringer. Og selv om «feiringen» syntes ganske fjern, sett i relieff til de grusomhetene som ble beskrevet, ble det tydelig at de stemmene som slapp til stod for en sta og ugjendrivelig insistering på kunstens, teaterets og kreativitetens kraft.

Teksten som ble fremført på Vega scene er en samling enkelthistorier samlet inn som intervjuer med israelske og palestinske (teater-)kunstnere. Fremføringen er strippet for alle effekter, og konsentrerer seg om fortellingene. Ifølge det som ble fortalt innledningsvis visste ingen av de som er intervjuet hvilken sammenheng tekstene skulle inngå i.

Frihetsteatret i flyktningleiren

Rammefortellingen for de enkelte tekstene er etableringen i 2006 og driften av The Freedom Theatre i Jenin flyktningleir. Byen ligger syd for Nasaret nord i Israel, og den var et senter for den andre intifadaen i 2002. Gjennom fortellingen om teatret bygges et bilde av den kraften som ligger i kulturell opposisjon, godt illustrert gjennom den ene av teatrets grunnleggere, Zakaria Zubeidi. Han var en ledende palestinsk frihetskjemper som la ned våpnene til fordel for kulturell motstand. Det skjedde etter at han opplevde at den andre intifadaen var en fiasko.

Intifadaen er betegnelsen på en rekke folkelige opprør blant den palestinske befolkningen. The Freedom Theatre ble bygget på ruinene etter den israelske hærens rasering av Jenin flyktningleir under den andre intifadaen i 2002. Ifølge Wikipedia skulle teateret gi barn og unge mulighet «(…) til å utvikle ferdigheter, selvinnsikt og selvtillit og bruke denne kreative prosessen som en modell for sosial endring.» Opprøret i 2002 ble møtt med militær makt. Over 400 hjem ble ødelagt og en fjerdedel av leirens befolkning ble hjemløse. I september 2022 ble, nok en gang ifølge Wikipedia, fire palestinere drept og 44 såret under et israelsk raid i Jenin-leiren. Så sent som 26. januar i år ble ni palestinere drept av israelske soldater i leiren.

Stykkets øyenvitneskildringer gjorde det veldig klart at et palestinsk liv er uten verdi, sett med den israelske statens øyne. Men virkeligheten er selvfølgelig ikke sort-hvit. Mange israelere er uenige i den politikken staten Israel fører overfor palestinerne. Dette er viktig å huske, særlig etter at Israel nylig fikk en ultrakonservativ regjering.

Splittet land

«Sjelen min er delt i to.» Det er Juliano Mer-Khamis, den andre av The Freedom Theatres grunnleggere, som siteres slik. Han er halvt israelsk og halvt araber. Han vervet seg som fallskjermjeger i den israelske hæren, men byttet side til PLO, Palestinas frigjøringsorganisasjon. Han ble skutt og drept i 2011.

I stykket siteres Julianos mor Arna på at hun som ung soldat i den israelske hæren hadde deltatt i etnisk rensing av palestinere. Hun ble kommunist, hun giftet seg med en arabisk mann, og hun ble anti-sionist. Hun startet barneteatret The Stone Theatre i 1989, forløperen til The Freedom Theatre. The Stone Theatre ble ødelagt under israelernes raid i Jenin flyktningleir i forbindelse med den andre intifadaen i 2002. Hun siteres på at hun ikke er antisemitt, og at det er viktig å være klar over forskjellen mellom de to begrepene. Enkelt sagt er sionismen en form for jødisk nasjonalisme, mens antisemittismen bygger på hat mot jøder.

Siden den israelske staten ble opprettet på palestinsk jord i 1948, har israelsk politi og militære styrker i stigende grad kontrollert den palestinske befolkningen med brutal makt. Dagens metoder minner om skrekkregimer ingen ønsker å sammenligne seg med. Etter hvert som lesingen skred frem, ble det klart at staten Israels undertrykkelsesmekanismer er så dypt rotfestet i den konservative delen av befolkningen, at de ikke ser at det de gjør er dypt inhumant. Ifølge én av stykkets palestinske deltagere, ser ledende offiserer på barn som terrorister. I deres øyne er normaliseringen av overgrep en selvfølge som rettferdiggjør drap, tortur og inhuman behandling som nekter palestinerne grunnleggende menneskerettigheter.

Enkel ramme

Det er vanskelig å kalle Revolusjonens løfte for en teaterforestilling. Lesningen på Vega scene i Oslo hadde ingen av de kjennetegnene vi knytter til en vanlig teateropplevelse: Ingen dramatisk handling i den konvensjonelle betydningen av begrepet, ingen scenografi, ingen musikk eller lydbilde. Bortsett fra at fremføringen foregikk på en teaterscene, var lyssettingen det eneste kjennetegnet som knyttet dette til teatrets rammevilkår. Stort sett var scenegulvet og raden med de ti skuespillerne jevnt belyst foran en mørklagt sal. Men innimellom ble det satt spotlys på en eller flere skuespillere. Tekstlig informasjon med navn på dem som snakket og korte karakteristikker av hvem de er (eller var – flere av stykkets personer er døde) var en konstant påminning om tekstens tilknytning til virkeligheten.

Den enkle rammen gjorde opplevelsen desto sterkere. Når ett eller flere mennesker står opp foran deg og forteller en historie, blir all oppmerksomhet konsentrert om det de har å si. Og det som ble fortalt var både rystende, rørende, forferdende og morsomt. Tekstene har et stort spenn. Du blir for eksempel sittende og lure på hva det er som får Yousef Swaitat, en ung skuespiller ved The Stone Theatre som snakket med lun humor, til å delta i et selvmordsraid i Tel Aviv. Han ble skutt og drept av en politipatrulje. Eller du blir nødt til å gå en ekstra runde for å forstå realitetene bak Juliano Mer-Khamis’ utsagn «Desperasjon fører bare til selvmordsbombere.»

Utsagnet gir mening når det knyttes sammen med Ahmed Tobasis erfaring etter å ha sluppet ut etter fire år i fengsel: Han var uten håp av noe slag, hans frustrasjon var bunnløs, og han led av depresjon. Det var da han oppdaget The Freedom Theatre, som han senere skulle bli kunstneriske leder for. Gjennom den kulturelle mobiliseringen bygde han selvtillit og et sosialt nettverk som har spredd historien om teatret også til Oslo. Tilknytningen til Sverige er mye sterkere, ikke minst fordi Dror Feiler og Jonatan Stanczak har hatt sentrale roller i teatret. Feiler er kjent for Snövit och sanningens vansinne, kunstverket som i 2004 ble vandalisert av den israelske ambassadøren til Sverige. Forfatteren Johanna Wallin og lederen for Unga Klara-teatret i Stockholm, Susanne Osten, er også oppført på listen over The Freedom Theatres sentrale personer.

Fremføringen av Revolusjonens løfte var siste ledd i HUMAN-festivalens ukelange programmering med fremføringer, workshops og debatter knyttet til The Freedom Theatre. Tekstlesingen ble en verdig avslutning. Den kunne også blitt en oppløftende opplevelse, hadde det ikke vært for den siste opplysningen som ble fremført fra scenen: I løpet av festivalen var 70 palestinere blitt skadd, og 13 voksne og to barn var blitt drept av Israels hær. Det er mer enn dobbelt så mange som de cirka 40 publikummerne som var til stede søndag kveld.