Sjarmerende, energisk og rørende for hele familien

Allerede i åpningen blir vi introdusert for to viktige elementer i Amina Sewali sin intense og fargerike

hør’a dagbok

Idé, konsept, komposisjon og originale illustrasjoner: Amina Sewali

Regi og bearbeidelse: Anders T. Andersen

Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Agnethe Tellefsen

Lyddesign og musikalsk ansvarlig:

Knut Sævik

Videodesign og animasjon: Åsmund Bøe

Koreograf: Amie Mbye

Dramaturg: Rania Broud

Riksteatret i samarbeid med HT og Oslo Nye, 4. mars 2023

Spilles på Hålogaland Teater i mai og på Oslo Nye Teater i juni.

familiemusikal, bearbeidet og regissert av Anders T. Andersen; dagboka og språkutfordringer. Nansi får ikke til å stave «Kjære dagbok» på dagboksidene som er animert på scenens bakvegg. Hun gir opp. Men det tar ikke lang tid før vi skjønner at dette er unntaket som bekrefter regelen. For Nansi er ikke feig. Hun er tvert imot overmodig. I likhet med hovedpersonen i En pingles dagbok fra begynnelsen av 2000-tallet drømmer Nansi om å bli noe stort. Hun vil bli Norges heftigste rapstjerne. Mer enn for berømmelsens skyld, fordi sangen gjør henne glad. Og hun får det ikke til på skolen. Musikken er liksom det hun mestrer.

I tillegg til Nansi (Samantha Gurah) sine språkutfordringer og sorg over å ha blitt ditsja av sin venn Marvin (Vegard Bjørsmo), handler stykket også om østkant som møter vestkant. Ask (Hans Magnus Hildershavn Rye) flytter fra Bærum til Tøyen fordi faren hans døde av kreft. Han og Nansi bor nå tilfeldigvis vegg i vegg med hver sin mamma (Marianne Hetland og Kim Fairchild). Nansi bruker Ask for å vise Marvin, som hun føler seg sviktet av, at hun klarer seg uten ham. Mye er opplagt og stereotypisk, men akk så sjarmert jeg blir. Ask blir selvsagt dynka og ertet for at han kommer fra «Blærum», men Nansi kommer ham til unnsetning og ordner opp, selv om hun også blir ertet for å ikke snakke norsk bra nok. Hun roter seg inn i å foreslå en rapbattle mellom Marvin og hans nye kumpaner (Marianne Hetland og Emil Rodrigo Jørgensen), og henne selv og Ask, for å få slutt på mobbingen. Samtidig, langt på overtid, forstår læreren (Marianne Hetland) at Nansi har dysleksi. Det er først da at ting går skikkelig galt, men det er også først da at noe løsner. Gjennom utfordringer og prøvelser utvikler de to nabobarna motvillig et vennskap og finner hverandres styrker for å levere på battlingen.

Dagboka som frihets- og mulighetsrom

Hvordan det går får vi vite fordi Nansi forteller det til dagboka si, befriende gebrokkent. Samtidig spilles hendelsene ut foran oss. Tittelsetningen Hør’a dagbok går gjennom stykket som en rød tråd og minner oss om at alt vi opplever på scenen egentlig foregår i Nansi sitt indre, som dagboka jo er en forlengelse av. Slik involveres publikum fra start. For i dagboka skjuler en seg ikke. Vi ikke bare befinner oss dypt inne i dagboka til Nansi. Vi er dagboka. Grepet muliggjør brudd med fiksjonskontrakten. Nansi kan når som helst bryte ut av spillet og snakke til oss, dagboka, som i utgangspunktet ble kjøpt på salg av moren til Nansi for at hun skulle bli bedre i norsk. Det ligger en nødvendighet i bånn. Norsken hennes suger. Hun klarer ikke å lese eller skrive bra nok. Men heldigvis for oss er Nansi mye mer enn sin dysleksi. Hun er kul, oppfinnsom, morsom, snill, naiv og sta og geleider oss kløktig gjennom fall og stigninger. Når hun sier: «Hør’a dagbok», har vi lyst til å høre. Vi ler. Vi fjetres. Vi får gåsehud. Dagbokgrepet muliggjør også at stykket kan bevege seg ut og inn av ulike rom og tider og gi blaffen i konvensjoner og hva som er riktig og galt. Det bannes og det hagler befriende frekkheter. Fordi alt egentlig foregår i dagboka kan vi også godta logiske brister og brudd. Alt som skjer er et uttrykk for Nansi sitt perspektiv og ikke en objektiv sannhet. Dette elementet gir en opplevelse av frihet som gjenfinnes i alle sceniske ledd. Stykket kan, både sømløst og gjennom kjappe kast, bevege seg fra «virkelighet» til eventyr, via drøm, til animasjoner på bakveggen, indre monolog og dialog, danse- og sangnummere, til mer realistiske scener på skolen med Marvin og gjengen, og hjem igjen til Nansi og naboen Ask.

Løs tråd

Men en av sidehistoriene ville hatt godt av å oppklares. Deler av historien om hvorfor Marvin kuttet ut Nansi som venn og blir en mobber, mangler troverdighet. Alvoret ved hemmeligheten hans, som han dessverre deler med mange andre barn, overskygges. Bak den kule fasaden skjuler Marvin dysfunksjonalitet i eget hjem, men sårbarheten forsvinner fordi sidehistorien blir til en fiffig tvist om klasse. Marvin, som mobber Ask for å komme fra «Blærum», viser seg å egentlig selv bo dyrt og flott på vestkanten, med foreldre som drikker og krangler. Hvorfor han i utgangspunktet går på Tøyen skole når han bor på vestkanten forblir et ubesvart spørsmål. Kunne han ikke bare bodd i en villa på Kampen? Eller hatt skilte foreldre og hatt én fot i øst og én i vest? Eller slitt med sine dysfunksjonelle foreldre, uavhengig av sted eller klasse?

Oppdrift og befriende frekk humor

Annet som jeg stusser over i Hør’a dagbok preller av like fort som motgang på Nansi. For dette er et så sjarmerende univers som barn, ungdom og voksne blir sugd inn i, at jeg mest av alt får lyst til å heie. På gode egenartede skuespillere som leverer språkforvirring med overskudd og nedfeller tegneserieestetikken i kjappe, smidige bevegelsesmønstre og hip hop-moves. Både bevegelse, dialog, monolog, sang og dansenumre leveres med humor, timing og tilstedeværelse. Jeg heier på den smarte sceneteksten med sin befriende frekke humor. Jeg heier på musikken. Og på resten av teamet, fra regi til lyd, og lys, animasjon og koreografi, til scenografi og kostyme. Hele stykket er en oppvisning i oppdrift, i hvordan å snu et problem så det blir din fordel, vist gjennom morsomme og rørende møter mellom mennesker som strever og faller og reiser seg igjen. Ertingen kommer ikke av ondskap, men av usikkerhet og overlevelsesinstinkt. Derfor kan det tulles fritt og frekt med både øst og vest.

Representasjon

Men det mest interessante med Hør’a dagbok er det underliggende temaet som antydes i bakgrunnen for de andre mer høylytte hendelsene, og som løfter stykket og kobler det på en virkelighet utenfor teateret. Det underliggende sporet handler om tilpasning, representasjon og mangel på forbilder, og kunne gitt stykket et pedagogisk preg om det hadde fått for stor plass. Men subtilt fortalt, som det er, danner det et viktig og alvorlig bakteppe til den ellers slentrende humoren, estetikken og spillestilen. Nansi heter egentlig Anansiwa, men det blir for vanskelig for de som skal si det, så det er lettere å kalle seg Nansi. Hun sier det mens hun ler. Når Nansi ser bilder av andre som ligner på henne i historieboka, er de alltid triste, med fotlenker. Hun vil lære mer om dette og etterlyser noen i skolebøkene som ser ut som henne, og som er glade. Men på lærerplanen på Tøyen skole står norske folkeeventyr, som hun ikke får til å lese fordi bokstavene hopper rundt på arket foran henne. En dag ser hun tilfeldigvis Nina Simone spille piano og synge på tv. Hun får et forbilde. At representasjonsaspektet bare antydes kan også leses som en kommentar til hvordan mangelen på representasjon systematisk har foregått i samfunnet vårt, og fortsatt til tider foregår. Men Nansi finner et mot, gjør seg større enn hun føler seg, og setter både den ene og den andre på plass. Det vinner hun på, slik også rettferdigheten og empatien til slutt seirer i stykket. Jeg sier bare: Ta med noen barn og gå å og se!!!

*

Hør’a dagbok passer for barn fra 6 år og finnes også som bok skrevet av Amina Sewali. Utgitt på Aschehoug Forlag, 2020.

(Publisert 08.03.2023, oppdatert, kl. 13.50, 08.03.)