Soft parkour

Hva skjer når man plasserer aktiviteten parkour på en scene? Dette er utgangspunktet for den finske/svenske

uventa

Koreografi: Antero Hein

Medskapende utøvere: Severin Romer Iversen, Nikolai Arnesen, Tommy Jansen, Antero Hein

Komponist: Tommy Jansen

Scenografi: Carl Nilssen Love

Lys- og videodesign: Reidar Richardsen

Dramaturg: Cecilie Lindeman Steen

Ytre øye: Geir Hytten

Produsent: Helle Levang Moum

Produsent, kostymer og øvrig lys- og videodesign: Antero Hein

Dansens Hus, 16. mars 2023

Spilles på Rosendal teater 24.03.2023

koreografen Antero Hein, som jobber tverrkunstnerisk med dans, koreografi, foto, videokunst og parkour. Han har jobbet som utøver for blant annet Ina Christel Johannesen og laget egne arbeid, som barneforestillingen hOPPs (2020) og forestillingen Uni (2021). I 2019 var han med og etablerte Oslo Parkour Park som fokuserer på utviklingen av parkour, akrobatikk, sirkus og fusjoner av disse teknikkene. Parkour er altså en aktivitet der utøverne bruker teknikker som klatring, løping, hopping og balansering for å komme seg fra et sted til et annet, gjerne utført utendørs. Den har sitt utspring fra militær hinderløype-trening i Frankrike på 1980-tallet og – tilpasset et urbant miljø og med akrobatiske element og freerunning – ble den popularisert blant annet gjennom James Bond-filmen Casino Royal (2006). Jeg tar en titt på den spektakulære «parkour-jakten» på Youtube med franske Sebastian Foucan – som sammen med franske David Belle regnes som grunnleggerne av parkour – før jeg drar til Dansens Hus.

Noe er i gjære

Studioscenen på Dansens Hus er mørklagt, men idet jeg kommer inn i salen kan jeg skimte et stort rakleverk av en installasjon, rammet inn av en bakvegg og en lyd-stasjon. Det er et yngre, mer energisk publikum enn det pleier å være her og en spent stemning i salen. Idet sallyset går, dukker det opp et lite lys i bevegelse – noe som viser seg å komme fra en hodelykt, festet på en av utøverne. Personen beveger seg rundt installasjonen og lyser den gradvis opp; stenger av aluminium og treflater i ulike vinkler – som en dekonstruert parcour-park. Hen lyser også opp ytterkantene av rommet, og publikum, og når hen treffer installasjonen igjen har det dukket opp to personer til. En av de nyankomne skrur på sin hodelykt og blir med på å lyse opp ulike deler av rommet slik at installasjonen kaster flere, lange skygger som i et skyggespill på veggene rundt. Det hele foregår til et ulmende, elektronisk lydlandskap, noe som gir en opplevelse av at noe (kanskje fare?) er i gjære. Allerede her begynner mine forventninger knyttet til det som senere skal foregå i denne parken å bygges opp.

Brorskap

Når scenelyset etter hvert tar over for hodelyktlysene, avkles mystikken brått. To menn i løstsittende klær; den ene i hvit t-skjorte og blå bukse, den andre i grå t-skjorte og grønn bukse, sitter ved siden av hverandre og puster i stillhet. De ser verken på publikum eller på hverandre, og virker nesten litt sjenerte. Så reiser den ene seg resolutt, tar av seg sokkene mens han ser utfordrende og lekent på den andre, hvorpå den andre følger opp med å ta av egne sokker og kaste dem avgårde – som menn, eller gutter, som dekker over ethvert mulig intimt øyeblikk med en tilsynelatende meningsløs handling. Publikum humrer. Deretter bærer mennene hverandre rundt i ulike posisjoner, ofte slik at den ene henger opp-ned, litt som søsken i lek kan gjøre. De hopper etter hverandre, hermer og beveger seg synkront inntil hverandre, noe som skaper én felles større kropp. Bevegelsesmaterialet er effektivt, raskt og akrobatisk, kroppene er sterke og smidige, og har en råhet som er forfriskende – i motsetning til samtidsdansere som kan være mer forsiktige og tilbakeholdne. Deler av materialet er nesten keitete og får meg til å tenke at de bare tuller med oss – at det virkelige spektakulære materialet kommer senere.

Mens vi venter på det spektakulære

Forestillingen går over i en ny, mørklagt og «stemningsskapende» del med et noe mer ambient og melankolsk lydlandskap. Utøverne sklir og faller rundt i installasjonen, og med blå baklys ser det nærmest ut som om vi er under vann og kikker gjennom et skipsvrak. Personen som har styrt lyden fra lydstasjonen kommer inn i vraket og lager lyd ved å banke med en «dings» på en av treflatene, det projiseres en video av noe jeg ikke kan se hva er på vraket og en av utøverne plukker opp en iPhone han beveger seg rundt med og ser gjennom. Selv om noen av bildene som skapes er fine, forstår jeg ikke helt hva de skal produsere, annet enn en litt for åpenbar «samtidsdans-møter-parkour»-dramaturgi, der samtidsdansen representeres som det utforskende, ambivalente og melankolske, mens parkour representeres som det relasjonelle, tilgjengelige og spektakulære. Jeg tenker at hvis forestillingen handler om å bringe parkour til scenen for første gang, må den få sette premissene fra starten av, uavhengig av konvensjoner innenfor samtidsdansen om gradvis oppbygning til det mer tydelige og spektakulære materialet. Her tenker jeg blant annet på Florentina Holtzinger som jobber med akrobatikk og omfavner det tilsynelatende overfladiske i imponerende triksing til å bli et helhetlig, estetisk uttrykk. I Uventa blir publikum heller sittende og vente på det som antas å bli en stor, spektakulær avslutning.

…og den som venter på no godt

I siste delen av forestillingen kommer det jeg (og alle?) har venta på; imponerende og halsbrekkende parkour som får samtlige i publikum til å gispe av begeistring. Det gjøres med en letthet og tilforlatelighet, utøverne smiler og humøret deres smitter over på meg. Det nærmest barnlige i å la seg begeistre av fysisk mestring er fint å kjenne på og minner meg om min egen barndom og inngang til dansekunsten. Forestillingen er for publikum fra 13 år og oppover, i følge Dansens Hus sine nettsider, og jeg tenker at den passer nok bedre for ungdom enn for voksne – sånn sett er ikke jeg i målgruppa. Med dette er Uventa en mjuk inngang til parkour, og der potensiale for det spektakulære kunne vært utnyttet mer.

(Publisert 24.03.2023)