Alt for kjærligheten!

Golvet på intimscenen på Rogaland Teater skrår oppover, vi er på de skrå bredder. Det er kanskje et hint til det

UNGE WERTHERS LIDELSER

av Johann Wolfgang von Goethe

Oversatt av Edvard Hoem

Dramatisert av Andrea Koschwitz og Jan Bosse

Regi: Tatu Hämäläinen

Scenografi og lysdesign: Philip Isaksen

Komponist og lyddesign: Theodor Kentros

Dramaturg: Nina Godtlibsen

Kostymer: Kari Helene Gryte

Rogaland Teater, 22.april 2023

klassiske teateret og den klassiske kunsten Unge Werther hører til. Veggene i scenerommet smalner innover. De er laget av tykk plast, eller plexiglass, og gir rommet et rent og moderne preg. I taket henger neonlysrør. Golvet er farget gult, og i starten av stykket farger lyset veggene blålige. Disse fargene gir assosiasjoner til de fargene hovedpersonen i Goethes roman fra 1774, gikk kledd i. Han hadde en blå livkjole og gul vest. Da boka kom ut ble dette høyeste mote og ytre tegn på en følsomhetsbølge blant ungdommen. Det er Philip Isaksen som har skapt scenografi og lysdesign som bidrar så fint til helheten.

Boka Unge Werther ble enormt populær da den kom ut. Den ble sett på som farlig og usunn og det påstås at den satte i gang en selvmordsepidemi blant unge menn. I Danmark-Norge førte det til utgivelsesforbud. Den ble først oversatt til dansk i 1820.

Eg e så lykkelig!

I starten hører vi en melankolsk kvitring fra en enkelt liten fugl. Det blandes inn en tone, en drone og etter hvert en akkord. Det er enkelt og følsomt gjort. Lydbildet viser til noe skjørt og forgjengelig og til en nærmest ren og uskyldig natur. Theodor Kentros er komponist og lyddesigner og står bak dette. Lydbildet i starten er en flott opptakt til det unge mennesket – Werther – som kommer inn og roper ut sin lykke og stormende forelskelse. Det er rent og fint spilt. Her er det ikke snev av ironi. Vi tror på skuespillerne fra første stund. Rogaland Teater er heldige som i ungdomsteatret sitt har knyttet til seg Fride Lande, Filip Jolma Helland Kilter, Mia Bakkehaug Johnsen, Mille Sletthaug og Theodor Moe Lange – de er svært dyktige skuespillere – selv om de altså er amatører. De har et fint og dynamisk kroppsspråk og de spiller lett og uanstrengt. Det at mye av teksten består av brev, kler også de samtidige ungdommene. De skriver jo ikke brev nå for tida, men de henvender seg til hverandre gjennom skriftlige meldinger, små videoer og bilder.

Det gjør så vondt!

Unge Werther, eller Unge Werthers lidelser, er som nevnt en brevroman. Unge Werther skriver i nesten to år brev til en bekjent – Wilhelm – om sin store forelskelse Charlotte, eller Lotte, som er forlovet med Albert. Goethe skrev visstnok romanen på en drøy måned etter at han selv hadde vært dødsforelska i sin Lotte som var forlova med en venn av ham. Werther er en superromantiker med et religiøst forhold til naturen. Følelser er alt, og døden er eneste utvei når han ikke kan få sin kjære Lotte. Han skyter seg med pistolen til den som nå er Lottes ektemann, Albert. På Rogaland Teater er pistolen blitt til ei hagle Werther vil låne for å dra på rypejakt – eller «haglå» som det heter på stavangersk. Og nettopp bruken av dialekt er her forbilledlig! Da Tatu Hämäläinen satte opp Fruen fra havet på Nationaltheatret i 2014 – som var veldig vellykka – lot han også skuespillerne snakke sin egen dialekt. Og apropos Christian Borchs nylige rant om at norsk muntlig – norske dialekter – ikke skal høres i nyhetsopplesninger og kanskje helst ikke i offentligheten i det hele tatt. Det er ikke så forferdelig lenge siden at det ikke var lov å snakke dialekt på scenen. Det er veldig, veldig viktig at det brukes dialekt – og etnonekt og sosiolekt – på alle scener – ja, også i nyhetsopplesninger og reportasjer! Mister vi språket, mister vi oss selv.

Werther, Werther, Werther!

Tre av skuespillerne spiller Werther (Mia Bakkehaug Johnsen, Mille Sletthaug og Theodor Moe Lange). Det fungerer fint. Replikkene glir sømløst mellom dem. De utfyller hverandre og spiller mykt sammen. Lotte (Fride Lande) er en mer selvstendig karakter her enn hun blir i Goethes roman. I den klassiske boka er hun en uselvisk engel – selv om hun også der speiler Walthers følsomhet, på scenen er hun et menneske av kjøtt og blod. Albert (Filip Jolma Helland Kilter) er ingen romantiker. Han står stoisk i sin kjærlighet til Lotte. Han er til å stole på, trygg og solid. At det finnes noe som heter romantisk kjærlighet tror han ikke på: «Den fins ikkje! Den har aldri vært det!» roper han ut. Men depresjonen finnes. Og angsten finnes. Og ungdommen finnes. Det viser det unge skuespillerensemblet oss slik at vi ikke er i tvil.

Hjertespråket!

En av grunnene til at forestillinga oppleves så dynamisk, og ja, autentisk på et vis, er kanskje at her har regissør Tatu Hämäläinen hatt god tid til å jobbe med ungdommene. Dette er jo som nevnt, amatører, men arbeidet som blir gjort her er absolutt profesjonelt nok. Hämäläinen har gjort en flott jobb med den unge gjengen sin. Jeg skal ikke se bort fra at det at stykket nå har blitt spilt lenge – det hadde premiere i januar – har gjort sitt til at det framstår som modent og gyldent. Det er Edvard Hoem som har oversatt teksten til nynorsk, dramaturgen Nina Godtlibsen har omarbeidet den til bokmål. Etter dette har ensemblet arbeidet med å få det til å bli muntlig stavangerdialekt. Det at de får bruke sitt eget språk – hjertespråket sitt – er nok også vesentlig for at denne oppsetninga er så vellykka som den er.

Sturm und drang!

Kostymene gir et elegant lite løft. Det er Kari Helene Gryte som står bak dem. De er ikke prangende, men understreker det typiske ved karakterene på en mild måte. De tre som spiller Werther har på seg klær som er like i stil – vide, beige bukser med mansjett nederst, og vide overdeler med blomsteraktig mønster. Det androgyne understrekes. Stilen er nåtidig, men har noe litt typete over seg. Lotte har svart topp og jeans, og Albert har cordbukser og en grønn jakke – det gir et streit uttrykk.

Når man snakker om Unge Werthers lidelser er det ofte selvmord som kommer opp. Men her er det egentlig ikke det at Werther tar livet av seg, som får mest fokus. Det er mer en anerkjennelse av at han har disse enormt sterke følelsene, denne lidenskapen som også inneholder et enormt mørke. Werther har både depresjon og angst, og er i stand til å føle seg helt vanvittig lykkelig. Vel, han er kanskje sjukt lykkelig. Det mener i hvert fall Lotte – «Werther du er syk», sier hun. Ja, han trenger hjelp, men både Lotte og Albert bakker bokstavelig talt ut. Han dør ensom i det stille.

Natur og følelser!

Jeg så Unge Werthers Lidelser – eller Lidingar som det het på Det Norske Teatret, for en del år siden. Det var Jonas Corell Petersens diplomoppgave på KHiO. Den ble prisbelønnet og var vill og sprelsk og full av artige påfunn. Og den passet godt til sin tid. Armin Petras satte også opp stykket for en god del år siden på Maxim Gorki-teatret i Berlin. Den ble omtalt som en elegant pop-versjon av stykket.

Tatu Hämäläinen, hans kunstneriske lag og ensemblet gjør også den klassiske teksten samtidsrelevant. De bruker den samme oversettelsen og den samme dramatiseringa som Corell Petersen i sin tid, men uttrykket og mentaliteten er en helt annen. De tar Den Nye Følsomheten helt på alvor. Det ligger en dyp anerkjennelse av det følsomme mennesket i dette arbeidet. Tatu Hämäläinens regi er omsorgsfull. Stykket viser en respekt for hele mennesket – for mennesket, for alle – for alt liv, også for realisten Albert og for treet og for fuglen.