De beste dramaturgene jeg har jobbet med er uten tvil også de som har gjort meg mest søvnløs

1

Hva er dramaturgens rolle, og hva er det som gjør en dramaturg god? 

En dramaturgs rolle er først og fremst å bistå regissøren i å få ut hele potensialet i et scenisk materiale, gjennom å følge prosessen fra idé til ferdig forestilling. En god dramaturg er gjerne den som både kan lytte omsorgsfullt og som tør å utfordre. De beste dramaturgene jeg har jobbet med er uten tvil også de som har gjort meg mest søvnløs mot slutten av en prøveperiode, som virkelig tar plass med sine perspektiver, stiller de vanskeligste spørsmålene og tvinger meg til å utvide mitt tolkningsrom.

2

Hvorfor tror du dramaturgen har fått en så mye mer sentral posisjon i scenekunsten (inklusive dans) de siste årene? Dramaturger inntar også i økende grad teatersjefsrollen?

Å være dramaturg er jo en attraktiv posisjon der en får være med å prege teatrets profil og drive det fremover i en retning. Å sette sammen et repertoar på en teaterinstiusjon i dag krever mer enn kunstnerisk teft og et godt nettverk hos sjefen; det skal jobbes godt med skjerping av relevans og utviding av teatrets rom for flere perspektiver og nye fortellinger. Ideelt sett, ihvertfall. 

Og om det er blir stadig flere dramaturger i sjefsstolene gjenstår å se – men det ville ikke vært meg imot. Dramaturger, og i hvertfall de som har vært litt i bevegelse, opparbeider seg jo ofte et unikt overblikk. De kjenner alle ledd i produksjonsprosessene, sitter tett på kunstneriske avgjørelser og er nødt til å ha oversikt over feltet. Dessuten bør du helst ha gode kommunikasjonsevner som dramaturg og evne å sette andre i fokus, noe som også en behagelig egenskap for enhver sjef. 

3

Er dramaturgene (i ferd med å bli) et slags scenekunstens motstykke til kuratorene innenfor billedkunsten?

Nja, sammenlignet med de programmerende scenene (og festivalene) som ofte er mye kjappere til å plukke opp nye stemmer og gi rom for dem – og som jobber mer aktivt med kuratering med en helhetlig overbygning – så vil jeg si at institusjonensdramaturgene kanskje heller kan sammenlignes med gode kunstsamlere som vet hvor det er lurt å investere. Og det handler jo i stor grad om muligheten til å følge med og ha oversikt over strømningene. I motsetning til teatersjefene, som ofte syltes ned i utbyggingssaker (i svært utstrakt grad og over hele landet i de siste årene), i personalansvar og politisk arbeid for å utvide teatrets handlingsrom osv. – ja, så er dramaturgene kanskje mer bevegelige og i kontakt med større deler av feltet.

4

På de fleste institusjonsteatre tilhører dramaturgen/ dramaturgiatet teaterledelsen. De er fast ansatt (og er med på å legge repertoarene), mens regissører (og andre kunstnergrupper) er frilansere. I andre land/ en del sammenhenger er det derimot slik at dramaturgene følger regissørene/ det kunstneriske teamet. Hva tenker du om disse «modellene”, og hvordan de preger eller kan påvirke arbeidsprosessene?

Det er jo ofte slik at fast ansatte dramaturger på større teatre følger «sine» regissører gjennom flere samarbeid, men utover det er kan det være litt tilfeldig hvem man får jobbe med. Og de påvirker såklart arbeidet i stor grad om kjemien mellom regissør og dramaturg ikke er helt forløsende. Å få jobbe i gode kollektiv som får utvikle seg sammen over tid er nok for mange et drømmescenario, og dessverre et stykke fra dagens instiusjonsvirkelighet der man ofte må kjempe for hvert eneste medlem av det kunstneriske teamet man ønsker å ha med seg. Men i det frie feltet er man jo fri til å sette sammen sitt eget team. Og jeg vet ikke om det er en trend, men jeg mener å registrere at flere prosjekter som er skapt i det frie feltet nå krediteres med dramaturg, målt opp mot tidligere da dette kanskje ikke var en prioritert post i et trangt budsjett. Det sier kanskje noe om at dramaturgens posisjon er styrket, eller at det rett og slett utdannes flere gode dramaturger som inntar en bredere del av feltet. Og kanskje er det dermed en liten bevegelse å spore på vei mot andre produksjonsmodeller, som på sikt kan smitte over i institusjonene.