Dramaturgen skal tvinge regissøren ut på den stramme, tynne linen mellom det overtydelige og det ubegripelige!  

1

Hva er dramaturgens rolle, og hva er det som gjør en dramaturg god? 

Konstellasjonen Dramaturg og Regissør bør fungere som når Steve Vozniak og Steve Jobs i 1975, under fire netter og med så lite som 42 kretser, klarte å designe dataspillet Breakout. Spillet ble et av verdens mest populære spill og alliansen kulminerte i Apple Computer. Wozniak (dramaturgen) var the engineer, Jobs (regissøren) var the breadborder og the tester.

Den som har spilt Breakout vil umiddelbart forstå at spillet i seg selv også er et godt bilde på samarbeidet mellom Dramaturg og Regissør: Foran deg på datamaskinen ruver en massiv vegg med mursteinsblokker (det dramatiske verket) som spilleren har som oppgave å skyte ned: En liten kule (regissøren) farer fram og tilbake mellom kursoren (dramaturgen) i skjermens underkant og mursteinsblokkene (teksten) i skjermens overkant. Hver murstein som treffes går i oppløsning med ett lite «blipp», før kulen farer tilbake mot kursoren. Det taktiske delmålet (for dramaturgen) er å skyte ned alle steinene på den ene siden av muren, slik at det oppstår en smal åpning der kulen kan smette igjennom, opp på baksiden av mursteinsveggen. Der oppe, i tomrommet mellom den dramaturgiske lesningens begrensninger (dataskjermens yttervegger) og teksten (mursteinene), spretter så regissøren fram og tilbake alene sammen med skuespillerne, og skårer en jævla masse poeng: «Blip-blipp-blipp-blipp-blipp-blipp-blipp!», helt uten dramaturgens hjelp. Dramaturgen må fange opp regissøren når denne ibland faller ned gjennom åpningen, for så å skyte han eller henne opp igjen: Tilbake, inn i den frie, dramaturgi-skapte, rikosjetterende konfrontasjonen med teksten!

2

Hvorfor tror du dramaturgen har fått en så mye mer sentral posisjon i scenekunsten (inklusive dans) de siste årene? Dramaturger inntar også i økende grad teatersjefsrollen?

Kanskje fordi publikum nå for tiden lengter etter å speile seg i det forløpet som en scenisk hendelse utgjør; om kontraktener glassklar er alt mulig på scenen. Vi vil også få våre tanker pirret på teateret, det holder ikke å bare henføre oss med sceniske ferdigheter lenger; 

En teatersjef må først og fremst ha en visjon om hvordan det teateret som han eller hun leder skal kunne produsere forestillinger som gir tilskuerne en ny retning i livet! For å nå dette målet må vedkommende besitte en nesten morbid lidenskap for oppbyggingen av en dynamisk organisasjon, sterk nok til å slåss for sjefens visjon til siste trevl! En god dramaturg blir ikke automatisk en god sjef, men en god teatersjef må definitivt være en god dramaturg! «Søvnløshet alene gjør ingen mann berømt. Man må våkne skal man bli berømt!» (Stabel.)

3

Er dramaturgene (i ferd med å bli) et slags scenekunstens motstykke til kuratorene innenfor billedkunsten? 

Jeg opplever at det en kurator gjør er det samme som jeg gjør på teateret, i egenskap av regissør. Du kan godt si at min siste oppsetning av Peer Gynt på Riksteateret var en kurering av Ibsens forfatterskap. Kunstverket Peer Gynt var fremdeles ubetinget Ibsen, men min «hengning» av teksten forskjøv perspektivene: Diktet handlet ikke lengre bare om en selvopptatt, løgnaktig skrytepave, men om den indre kampen om et menneskes sjel der lidenskap og oppriktighet kjemper mot brunst og fortrengning. 

(Om dramaturgene blir kuratorer er de jo ikke lenger dramaturger, og de kommer følgelig å behøve nye mennesker rundt seg for å fylle det behovet.)

4

På de fleste institusjonsteatre tilhører dramaturgen/ dramaturgiatet teaterledelsen. De er fast ansatt (og er med på å legge repertoarene), mens regissører (og andre kunstnergrupper) er frilansere. I andre land/ en del sammenhenger er det derimot slik at dramaturgene følger regissørene/ det kunstneriske teamet. Hva tenker du om disse «modellene», og hvordan de preger eller kan påvirke arbeidsprosessene?

En godt etablert arbeidsrelasjon mellom en regissør og en dramaturg er sikkert en effektiv modell for noen, og dette forbundet har uten tvil skapt mange vellykkede teaterforestillinger i årenes løp! Men personlig har jeg har blitt så gammel nå at jeg er mer opptatt av det jeg ikke vet noe om enn det jeg allerede vet. Jeg får næring av den motstanden som en ny, og for meg ukjent, medarbeider representerer. Jeg elsker å bli konfrontert med tanker og idéer som jeg ikke allerede kjenner til, for å oppleve hvordan teksten da åpner seg på nytt for meg, duggfrisk! 

Vår oppgave i teateret er, ifølge Tarjei Vesaas, å vaske fram en aldeles kvit stein. I min streben etter å åpne nye innganger til det løynde landet er det uforutsette, som bl.a. en ny dramaturgs syn bidrar med, en viktig katalysator. Dramaturgen skal tvinge regissøren ut på den stramme, tynne linen mellom det overtydelige og det ubegripelige!  Alle dramatiske verk, fra Orestien til Eg er vinden, balanserer på, og har blitt udødelige på grunn av denne motsetningen. Dramaturgens oppgave er følgelig å avdekke det gåtefulle, ikke å tilkjennegi svaret på gåtene. (Det skulle jo nærmest være som en spoiler å regne.)