En får værra som en er da'n itte vart som en sku!

Å bli nekta servering på et utested fordi du er for full. For mange blant det mest ydmykende man kan oppleve i

Ivar’s kro

Av Mine Nilay Yalcin

Regi: Cici Henriksen

Med Mine Nilay Yalcin

Scenografi og lys: Agnethe Tellefsen

Lyddesign: Truls Hannemyr

Kostyme: Madeleine F. Røseth

Nordic Black Theatre og SPKRBOX

Premiere 20. april på Cafeteateret

livet. Men hei!, det finnes fortsatt steder der du er velkommen! Der du blir tatt imot som du er, og everybody knows your name. Eller enda bedre: Ingen vet hvem du er, så du kan slappe av i selvpåført anonymitet.

Ivars kro var et slikt sted. «Det var stedet der ulikhetene møttes. Unge og gamle. Freshe og falne. Innvandrere og Frp’ere danset foxtrot til dansbandmusikk til puben stengte klokka 03.00.» Slik beskriver Mine Nilay Yalcin puben. Hun er både skuespiller, dramatiker – og datter av Ivars kros innehaver Mustafa Ümit Yalcin.

I denne sammenstillingen av livskraft og menneskelig sårbarhet er det forestillinga om den legendariske brune baren på Grønland henter sin kraft. Opplyst av billig discolys og tonesatt til cheesy dansebandlåter framført med Casio, mye klang på stemmen og innøvd blunking mot publikum. Innimellom får vi høre lydopptak der faren forteller brokker av sin historie, og se filmopptak av stamgjester en typisk kveld på Ivars hvor stemninga var høg. Det er umulig ikke å bli sjarmert.

Men hva vil forestillinga si ut over å skape en rørende mimrestund om et viktig stykke oslohistorie?

Gjenskapt pubstemning

Det er faktisk litt av hvert.

«Har du leg?»

Den unge dørvakta spør meg vennlig, men uironisk. Før jeg fylte førti klarte jeg fortsatt å ta slikt som et slags kompliment. Men i døra til Caféteatret på Grønland blir jeg så perpleks at jeg må le. Litt flau også. Men så skjønner jeg: Rammen er satt, dørvaktene på teatret opptrer i rolle som typiske «dørvakter» på utesteder – og da er det å spørre om leg en typisk rollemarkør.

Forestillinga om den legendariske brune puben på Grønland spiller på flere slike virkelighetsnære elementer. Siden Ivars kro nå er nedlagt (mer om det seinere), er interiør og stemning forsøkt gjenskapt på Caféteatret/Nordic Black Theatre – et steinkast unna Ivars opprinnelige beliggenhet.

Når jeg kommer helt inn står Nilay Yalcin selv i baren. Hun tar imot bestillinger, ser alle i øynene og virker overbevisende hjertelig gjestfri, slik bare de aller beste bartenderne mestrer å være. Og hun har god trening, siden hun brukte 20-årene sine på selv å jobbe i baren. Både hennes erfaring bak baren og familietilhørigheten skaper en nærhet til materialet. Samtidig er det kanskje for nært, kanskje ville fortellinga tjent på enda mer uærbødighet?

Uansett: Når Yalcin begynner å framføre fortellinga om en undergrunns-institusjons vekst og fall, ispedd vittige og såre anekdoter om stamgjester og dramatiske hendelser fra pubens historie, henvender hun seg konstant direkte til publikum. Samtidig tar hun fortsatt imot bestillinger i baren. For en som har prøvd seg som bartender og kjent på kroppen hvilke enorme mengder simultankapasitet det krever, er det vilt imponerende både å holde ei hel forestilling oppe alene samtidig som du tapper øl og lager en rekke irish coffee’s!

Yalcins hjertelighet løfter oss ømt igjennom den halvannen times lange fortelleforestillinga. Den omsluttende varme stemninga gjør at mine kritiske innvendinger oppleves nokså irrelevante allerede for meg selv, allerede i det jeg begynner å skrive denne teksten.

For eksempel synes jeg fortellinga er en i overkant rett fram, lineær og en-til-en mimrefest. Men noen ganger er det jo slikt vi trenger.

Heltesaga

I starten hopper Yalcin rett inn i typiske fordommer mot Ivars – og mot brune puber generelt: «Mange har hørt en slager de elsker, men få sier det høyt. Mange har dratt dit når de har begynt å bli overstadig beruset og stedet da blir et moro sted å besøke. Men mange har også gått høyreist forbi.»

Forestillinga leker slik med en ironisk distanse til stedet og fenomenet. Samtidig løftes det fram en heltesaga: Det fortelles hvordan pubeieren som ung måtte flykte fra krigen i Tyrkia og etablere seg i et land han ikke følte seg hjemme. Men han lot seg absolutt ikke knekke. Mustafa Ûmit Yalcin skapte med Ivars kro et konsept som ble viden kjent for å ha åpent 365 dager i året, og også tilby livemusikk hver eneste dag. «Akkurat dette var kjernen i konseptet. Aldri hold stengt og aldri bryt rekken av åpne dager med live-musikk! Det krever av et menneske å fullføre et sånt mission. Det er litt av en bookingjobb- og bookingmaster var sjefen selv.»

Man må jo bli imponert. Men det er også lett å se at det som blir en livsstil for faren også gjør ham totalt overarbeidet. Og sårbar når livsverket plutselig står i fare for å vakle. En dag kom brevet fra Olav Thon om at leiekontrakten ikke kom til å fornyes. Lokalene skulle renoveres. «Ivars Kro var ikke fint nok lenger.»

Dette kunne knekt pubkongen. I stedet ga han seg til å gjenskape kroa i et nytt lokale like ved. Det endte med å bli enda finere. Men kraftanstrengelsen ble for heftig, den nye skuta ble for tung å holde flytende. Etter 20 år solgte han livsverket sitt, og nå finnes ikke Ivars kro mer.

Fnisende

Cici Henriksen har hatt regien på Ivars kro. Hun er kunstnerisk leder i Spkrbox, som står bak teatersuksesser som Blokk til blokk og Mor av en nasjon. Man kan tydelig merke Spkrbox’ regimerker i Ivars kro: Stødig fortellerteater basert på utøvernes egenopplevde erfaringer, ofte en slags heimstaddiktning fra Oslos undergrunn eller flerkulturelle miljøer. Uanstrengte skifter mellom alvor og humor. Og at fortellingas iboende musikalske elementer brukes effektivt inn i forestillingene.

Mine Nilay Yalcin innrømmer fnisende for oss at hun selv har hatt en drøm om å få stå på scenen som pubsanger. Hun tar på seg spisse, hvite skinnsko, stiller seg bak keyboardet og framfører dansebandslagere haltende og uperfekt, men inderlig. Innimellom bruker hun casio-effektene til komisk-dramatisk å male ut spoken word-partier.

Dette er svært underholdende, men jeg tror disse partiene vil sitte enda bedre bare Yalcin får spilt seg inn. På premieren opplevdes de litt som etapper hun skulle innom. Når hun blir enda tryggere på materialet tror jeg det blir lettere for henne virkelig å leke seg i sangnumrene – og da vil nok sjarmen smitte enda mer.

Hverdagshandlinger som aktivisme

I et intervju på Nordic Black Theatres podkast forteller Yalcin om sin aktivistiske fortid, hvordan hun har vært mye ute i gatene og demonstrert. Nå tror hun enda mer på de små gode hverdagshandlingene som en måte å forandre verden på: Smile til bussjåføren, hjelpe folk med å bære varer – og som regissør: trygge skuespillere og samarbeidspartnere i kunstmøtene så alle tør å stå i det vanskelige og strekke seg.

Det er som om denne tankegangen gjennomsyrer forestillinga, og dermed også viser med all tydelighet at dette nok også var Ivars kros viktigste prosjekt: Hvordan vi kan bekrefte og forsterke hverandre som mennesker, kort sagt hvordan vi skaper fellesskap og tilhørighet for så mange som mulig i samfunnet. Når man klarer å lage ei så klokkeklar fortelling om et sted der folk med innvandrerbakgrunn, kunstnere, Frp-ere, hipstere og mediefolk kan hive seg hjertelig ut i dans, sammen – er det nok uenighetsfellesskap i seg selv. Da trenger ikke selve formen på forestillinga å representere det.

Si gjerne fra hvordan du med dine glætte serveringssteder og kjøpesentre skal klare å gjenskape dette, Olav Thon!

(Publisert 24.04.2023)