En øyeblikkets mann

Av mine forgjengere i Bergen var Gunnar Heiberg den eneste jeg rett og slett bare misunte, og årsaken var én:

som nyslått teatersjef sikret han DNS urpremieren på Vildanden. Til overmål ryddet han plass til Ibsen ved å kansellere sin egen debut som dramatiker, Tante Ulrikke. Og to år senere fulgte uroppførelsen av Rosmersholm. Snakk om å få tillit som fortjent, og å ha fått satt sitt teater på verdenskartet! 

Hva jeg den gangen ikke hadde like klart for meg, eller kanskje til og med fortrengte, var at Heiberg bare var 26 år gammel da han ankom Bergen, og at han var blitt tilbudt stillingen uten annen åpenbar grunn enn at han hadde vært en tydelig stemme som kritiker i et par år. Så hjalp det sikkert at bokutgaven av Tante Ulrikke var blitt møtt med strålende anmeldelser. Og han var parat. Oppgaven som instruktør for Vildanden tok han like godt selv: ungdommelig overmot, jo, kanskje – dette var faktisk ett av hans første regioppdrag. Men han var ikke snauere enn at han insisterte på at teatrets lille og overarbeidete ensemble skulle tilegne seg en helt annerledes realistisk – ja, muntlig – spillestil enn de var vant med. Og i den avgjørende Hedvig-rollen plasserte han naturtalentet Didi Tollefsen, som «brakte det bergenske ‘gatemålet’ med seg inn på scenen» – og som han så giftet seg med året etter.

En toneangivende aktør

Om alt dette har jeg nå kunnet lese i Sindre Hovdenakks nye biografi om denne bemerkelsesverdige teatermannen, kosmopolitten og sosietetsbohemen, som gjennom en menneskealder var en så toneangivende aktør i norsk samfunnsliv. 

            Det er blitt en både velskrevet, underholdende og informativ bok. Den tegner egentlig et fascinerende bilde av en hel epoke – epoken som var den norske samtidsdramatikkens – og også teaterinstitusjonens! – siste storhetstid, den gang teatret var den dominerende offentlig arena, der opinionsdannerne satte hverandre stevne, og historiene som ble fortalt fort fikk spille med i det offentlige ordskiftet, mens skjebner ble beseglet og grenser ble flyttet. Og der derfor Heiberg hørte naturlig hjemme. I tillegg var det epoken da Norge ble til som nasjon, og dét var et prosjekt en intellektuell aktivist som Heiberg deltok i på alle fronter – kulturelt, politisk, personlig. 

Et rhapsodisk liv

Hovdenakk har valgt å fortelle denne livshistorien kronologisk. Det hadde han ikke behøvd. Det er forståelig, og det vanligste, men det gir noen utfordringer.

Dramatikken – 14 helaftens skuespill – får naturlig nok størst plass. Men med kronologien som struktur blir verkene kanskje først og fremst markører i livsløpet, der oppførelseshistorikk og bakgrunnsstoff ikke blir minst viktige innslag. Konsekvensen er at verkene nok får en mer skjematisk enn fullverdig analytisk gjennomgang. Handling og tematikk gjøres gjeldende, og det trekkes tidvis overbevisende tråder mellom dem, men likevel: det kjennes ikke helt som vi kommer i dybden, hverken på det enkelte skuespill eller på den helheten de jo utgjør som én manns verk. 

Det samme gjelder prosaen. Vi får pirrende eksempler på stil og tone, og på et ubestridelig skarpt blikk, i alle ordets betydninger. Men oftere enn jeg bør blir jeg sittende litt sulteforet igjen.  Et særlig tydelig eksempel er den berømte Dreyfus-saken. Med sine lange opphold i Paris og nære forhold til fransk kultur og samfunnsliv, var dette en sak Heiberg engasjerte seg dypt i, og i flere omganger. Jeg sitter likevel ikke igjen med en klar opplevelse av substansen i Heibergs engasjement. 

Men samtidig: kan hende er det nettopp slik Hovdenakk får tegnet det mest autentiske – eller kanskje jeg heller skal si pålitelige – bildet av mannen. Han var jo aktiv og overalt, regisserte og ble oppført både i Sverige og Danmark og på kontinentet, bodde lange perioder i utlandet (men holdt seg oppdatert på alt hjemme, og oppdaterte de der hjemme på alskens viktige og uviktige tildragelser ute), hadde både flyktige og fullblods affærer, og dyrket vennskap og fiendskap med samme intensitet. Og han vekslet uanstrengt – ja, helt ubegripelig produktivt og mangfoldig, mellom journalistikk, kritikk, essayistikk – og dramatikk. 

Det er som det i sum var for begivenhetsrikt til å la seg favne som et oversiktlig hele. For rapsodisk. Sånn sett fremstår han som et virkelig teatertemperament, slår det meg – som en øyeblikkets mann.

En show-runner?

Sett med teaterøyne er det to spørsmål jeg gjerne skulle hatt belyst, begge ansporet av boka.

            Det ene gjelder regissøren Heiberg.

            Hovdenakk er påpasselig med å nevne så godt som alle Heibergs regioppdrag, både av egne stykker og andres. Men regissøren som sådan får vi ikke noe egentlig portrett av, bortsett fra noe anekdotisk om råd til skuespillere og en og annen regiobservasjon han gjorde seg som kritiker. Hvordan slapp han så raskt og virkningsfullt til? Fra anmelder til utøver er et langt sprang – hvordan og hvorfor tok teatret ham så ubesværet imot? Og var det ubesværet? 

Her kunne det kanskje ligget en reell inngang til en mer samlet vurdering også av dramatikeren – hans utforskning av teaterspråk, dramaturgi og spillestil. 

            Det andre er mer spekulativt, men på en måte mer interessant: Ville Heiberg blitt dramatiker i dag? Jeg tror kanskje ja. Hans slektskap med scenekunsten ble åpenbart dypt. Men likevel: Når vårt nåtidige teater så sjelden – om noen gang – får bli en reell premissgiver i samfunnslivet, ville en så allestedsnærværende aktør som Heiberg synes dramatikk var noe å bruke tid på? Med sitt talent ville han kunne blitt en skattet show-runner hos Netflix, selvfølgelig. Men nok heller ikke dét. Han ville være dikter. 

            Det er vel dét som også gjør at norsk teater ikke helt vil glemme ham.

«Det norske dramaets første satiriker»

I repertoararbeidet i min sjefstid i Bergen vendte vi stadig tilbake til Heiberg – vi ville så gjerne ha oppført ham, om ikke annet så for å levendegjøre en tradisjon med norsk samtidsdramatikk. Ironisk nok var Tante Ulrikke det som kom nærmest, og deretter Balkongen og Kjærlighetens tragedie. Men nei. Vi fant ingen annen inngang enn den museale – for oss ble dette dramatikk som først og fremst hørte hjemme i sin samtid. Og slik Heiberg fremstår i denne nye biografien er dette noe han også selv kanskje var klar over: Én ting var at han allerede ved inngangen til sin karriere forstod at den modne Ibsen skulle ha forrang, men i omgangen med sin egen dramatikk, som oftere enn ikke hadde utilslørt utgangspunkt i aktuelle hendelser, personer og temaer, kan det virke som han aksepterte at den hadde sin tid. Eller som en beundrende svensk kritikerkollega skrev: «Og dette enfant terrible har ånd, en kjølig betraktende ånd som ser livet som en farse. Det er ikke rart han ble det norske dramaets første satiriker, for teatret har Heiberg alltid hatt en dyp forståelse for.»

            Det skal likevel sies at det løper en dypere strøm gjennom hele forfatterskapet, og livsløpet for den saks skyld, og som Hovdenakk samler i bokas tittel: Egoismens dikter. «Jeg-kjærligheten», som Heiberg selv kalte det, var hans versjon av epokens individualistiske ideal, og det dukker opp som tema overalt i det han skrev. Det var også hovedmotivet i et skuespillfragment han etterlot seg – at bare den rene kjærligheten til seg selv kan gjøre mennesket fritt og lykkelig. 

            Men om han aldri helt lyktes med å levendegjøre det fullverdig som dramatikk, var det åpenbart et ideal han selv søkte å etterleve. Og slik Hovdenakk portretterer ham, var han en mann som virkelig visste å forsyne seg av livet – på alle plan.  

            Han levde fritt. Og han tenkte fritt.

En teaterpolitisk programerklæring

Da Heiberg etter 4 år i sjefsstolen brøt opp fra Bergen, var hans Didi blitt teatrets diva, og Hovdenakk forteller at hun i forbindelse med sin avskjedsforestilling fremførte en tekst med sin manns teaterpolitiske programerklæring, der det bl. a. het:

Den største digter er den i hvis aarer tidens pulsslag slaar, han fanger vore ører, han styrer vore tanker, og vore hjerter banker i hans takt. Slik er det også med skuespillerne: Samtidens digtning skaber sandest scenekunst.                Stikk den! 

            Og godbiter som dette er det fullt av i Hovdenakks bok. Dét alene gjør den ytterst lesverdig. Og ikke minst: både relevant og anvendelig.

Billedtekst:

Den unge Gunnar Heiberg. Foto fra boken.