Evnen til å stille de riktige spørsmålene, til å utfordre, og fremfor alt: til ikke å gjøre ens egne svar til de viktigste.

1

Hva er dramaturgens rolle, og hva er det som gjør en dramaturg god? 

– Etter min mening er det først og fremst et spørsmål om temperament – om en evne til å stille de riktige spørsmålene, til å utfordre, til å by på alternative løsninger, og fremfor alt: til ikke å gjøre ens egne svar til de viktigste. Samtidig handler det om en evne til å tenke helhet og konsekvens, ja, til å ta ansvaret for at det blir en struktur i myldret av idéer og innfall og impulser som en kunstnerisk prosess ellers skal bestå av – til å tillate og tåle at det rendyrket skapende arbeid er det andre som skal stå for. Det betyr ikke at dramaturgen ikke skal definere seg som kunstner, men rollen er som bakmann – slik en regissørs rolle til sjuende og sist er å gjøre seg overflødig. Så handler det selvsagt også om kompetanse – en forståelse av skuespillerfaget er en absolutt forutsetning, mens det aktive bidraget handler om en uuttømmelig kunnskap om alt fra aktuell politikk til klassisk dramatikk, og fra språk til historie.

2

Hvorfor tror du dramaturgen har fått en så mye mer sentral posisjon i scenekunsten (inklusive dans) de siste årene? Dramaturger inntar også i økende grad teatersjefsrollen?

– Den sentrale rollen skyldes nok primært økte ressurser, for den brutale sannhet er at av alle profesjoner i moderne vestlig teater, er dramaturgens den som først kan kuttes ut – hva hen bidrar med bør strengt tatt kunne forvaltes mellom regissør, scenograf og (en gjerne ubetalt) regiassistent. Pluss teatersjefen, kanskje. Men om oppsetningen har en dramaturg, vil potensielt tid og krefter kunne frigjøres hos det øvrige kunstneriske team. Og det ligger selvsagt en kvalitetsgaranti i å ha et innforstått blikk utenfra, en interessent med evne til distanse. Det er imidlertid overhodet ikke merkelig at dramaturgene begynner å gjøre seg gjeldende som teatersjefer – rollen er tilretteleggerens, og dét er på alle måter sammenfallende med hva en god teatersjef skal ha som grunnholdning.

3

Er dramaturgene (i ferd med å bli) et slags scenekunstens motstykke til kuratorene innenfor billedkunsten? 

– I en artikkel i det tyske teatermagasinet Theater Heute stod det en gang på åttitallet en reportasje med tittelen «Dramaturgen nennen Dramaturgen Dramaturgen», der innledningen beskrev denne raden av ukjente medarbeidere som nå toget inn i applausen etter premiere på de større teatrene. Selv i Tyskland hersket det altså dengang uvisshet med hensyn til hvem disse dramaturgene var og hva de egentlig drev med. I norsk teater het det lenge litterær konsulent, der oppgaven var alt fra manusarkiv til programredaksjon og litterære og språklige sekretærfunksjoner. Så – på sent 60-tall mener jeg det var – ble tittelen teatersekretær, med en spissing av rollen som teatersjefens fortrolige samtalepartner. Norsk dramaturgforum ble først startet på 80-tallet. I dag tror jeg nok mange vil mene det kan settes likhetstegn mellom dramaturg og kurator, ja. Det er fristende, men etter min mening dypt misvisende.

4
På de fleste institusjonsteatre tilhører dramaturgen/ dramaturgiatet teaterledelsen. De er fast ansatt (og er med på å legge repertoarene), mens regissører (og andre kunstnergrupper) er frilansere. I andre land/ en del sammenhenger er det derimot slik at dramaturgene følger regissørene/ det kunstneriske teamet. Hva tenker du om disse «modellene», og hvordan de preger eller kan påvirke arbeidsprosessene?

– For mitt vedkommende er fast ansatte dramaturger en selvmotsigelse. Joda, jeg er klar over at det er en del administrative funksjoner som tillegges det såkalte dramaturgiatet, og som derfor til nød kan defineres som uavhengige av den til enhver tid rådende kunstneriske profil. Men for den dramaturgen som ønsker å fylle sin rolle på fullverdig vis, er det av avgjørende betydning å ha et så sterkt kunstnerisk slektskap som mulig med den sittende teatersjef – iallfall der teatersjefen tar sin rolle som kunstnerisk leder på så stort alvor som hen bør. Så vet også jeg at en slik affinitet kan utvikles, på samme måte som skuespillere vil lære seg å elske et regikonsept. Men sammenligningen halter. Og min egen erfaring er at energilekkasjen er stor der fortroligheten mellom sjef og dramaturg mangler.