Formalisme med politiske drypp

Når jeg kommer til Dansens Hus, er det fullt av publikummere i foajéen og stemningen er høy. Den belgiske

Any attempt will end in chrushed bodies and shattered bones

Koreografi: Jan Martens

kunstnerisk assistanse Anne-Lise Brevers

Dansere: Ty Boomershine, Truus Bronkhorst, Jim Buskens, Zoë Chungong, Piet Defrancq, Naomi Gibson, Kimmy Ligtvoet, Cherish Menzo, Steven Michel, Gesine Moog, Dan Mussett, Wolf Overmeire, Tim Persent, Courtney May Robertson, Laura Vanborm, Loeka Willems, Pierre Bastin, Georgia Boddez, Zora Westbroek, Lia Witjes-Poole, Camilla Bundel, Paolo Yao, Abigail Aleksander, Maisie Woodford, Simon Lelievre, Solal Mariotte, Baptiste Cazaux.

Lysdesign: Jan Fedinger, assistent: Vito Walter

Kostymedesign: Cédric Charlier, assistent: Alexandra Sebbag, Thibault Kuhn

Grafisk design: Luis Xertu

Dansens Hus, 14. mars 2023

koreografen Jan Martens har utmerket seg på den europeiske dansescenen siden 2010 og har de siste årene spilt forestillingene sine her, som soloforestillingen Elisabeth Gets Her Way (2022). Any attempt will end in chrushed bodies and shattered bones skulle ha blitt spilt i det herrens (korona)år 2020, så nå er det endelig klart for denne gruppekoreografien bestående av sytten utøvere i ulike aldre og bakgrunner. Når jeg kommer inn på Hovedscena er all inndekning fjernet bortsett fra en bakvegg og gulvet har hvit teip i ulike geometriske mønstre, noe som indikerer en kompleks koreografi. Jeg kravler over flere fang for å komme til plassen min og blir sittende og vente i drøye ti minutter på resten av innslippet.

I det sallyset går ned, blir det helt stille, før en androgynt utseende mann i gråblå cropped topp, shorts og joggesko kommer gående tilforlatelig, men bestemt, ut fra bakveggen og stiller seg opp litt foran på scenen. Han begynner å danse en abstrakt bevegelsesfrase med overkroppen, mens bena blir stående i parallell posisjon, til klassisk, minimalistisk musikk. Bevegelsesmaterialet er gjenkjennelig «belgisk» med rette armer som skjærer igjennom luften, igjen og igjen, og tankene mine går raskt til koreografien Fase (1982) av Anna Teresa De Keersmaeker. Når han er ferdig, går han av scenen og to nye utøvere kommer inn; en eldre, hvit kvinne og en yngre, melaninrik kvinne, begge i hverdagslige, gråblå antrekk. De begynner å danse variasjoner av det samme avstivede materialet, til den hurtige rytmen i musikken, før én gjør balletthopp rundt i ring, og uttrykket løsner noe. Det er fint å se ulike utøvere utfolde seg og det gjør meg nysgjerrig på hvilke nye utøvere jeg skal presenteres for videre i forestillingen. Publikum klapper uoppfordret etter hver utøvers dans, som på en konsert.

Formalistisk dans eller konseptuell gruppekoreografi?

Snart avløses de to kvinnene av fem nye utøvere; fire kvinner og én mann. Det har blitt stille, utøverne har stilt seg på hver sin plass i rommet, og de begynner å danse til det samme musikkstykket som i begynnelsen. Utøverne gjør egne versjoner av det robotaktige bevegelsesmaterialet, uten å relatere til hverandre. Enkelte legger til mer innlevelse og teatralitet, hvilket jeg setter pris på, og som minner meg om koreografien Splendour (2006) av Stina Nyberg. Flere utøvere kommer til, noe materiale gjentas og det jobbes i større grad med forflytning i rom. Jeg undrer meg over kontrasten i hvor ulike utøverne er og hvor likt bevegelsesmaterialet er – de framstår nesten som et repertoarkompani. Så blir det plutselig stille igjen, og alle forlater scenen unntatt én utøver som går i ring, mens sallyset sakte kommer på. Flere kommer inn igjen og blir med på å gå i ring; som en resonans eller en ny begynnelse. En kvinnelig utøver plasserer en mikrofon midt på scenen. Hun sier ord og setninger som uttrykker paradokser og motsetninger, som blir projisert på bakveggen; alt fra we want repetition til nazi is great. Det virker som om teksten er ment for å provosere, eller være et bilde på et samfunn der språket har mistet kontakten med virkeligheten.

Utøverne går i flokk rundt på scenen i stillhet, og på linje, i ulike mønstre. Gåingen er stramt koreografert og likner først marsjering – etter hvert blir den meditativ og minner om kollektive, politiske massemønstringer. Jeg tenker på Mia Habibs forestilling ALL – a physical poem of protest (2021, Filipstadkaia*). Låta «People’s faces» av Kae Tempest spilles av, og scenen er enkel, men fin. Martens er, i følge Dansens Hus sine nettsider, inspirert av global aktivisme og folkeopprør, og her opplever jeg at dette kommer tydeligst fram. Likevel tar det ikke lang tid før det samme klassiske musikkstykket spilles av nok en gang, akkompagnert av den gjennomgående naivistiske formalisme-dansen. Forestillingen oppleves litt som å være i skvis mellom en noe tradisjonell danseforestilling og en konseptuell gruppekoreografi som vil formidle noe politisk. Og tyngden ligger på det førstnevnte.

Hva er politisk dansekunst?

Styrken i forestillingen er uten tvil mangfoldet og det store antallet utøvere. Ved å engasjere dansere fra kompaniet Dance On, for dansere over 40 år, er det castingen som kanskje tydeligst kobler seg på samtidige, kunstpolitiske strømninger. I én del av forestillingen uttales det ulike statements som utøverne «svarer» på ved å snu seg til eller fra publikum, som I am sexually attracted to men og I worry about money, og minner meg om teaterforestillingen Tyttebærpolitiet (2023) av Friends for Fun Productions. Der Tyttebærpolitiet foregår som en interaktiv, fiktiv vekterutdanning med et gjennomgående antikapitalistisk og antirasistisk budskap, kommer det politiske budskapet i Any attempt will end in chrushed bodies and shattered bones kun fram i enkeltstående, tematiske drypp. En slik måte å behandle politiske budskap på er gjerne mer til stede ved større arenaer som Den norske Opera og Ballett, der den virtuose dansen forblir den samme uavhengig av budskapet som kommuniseres. Jeg tenker at kunst som hevder å være politisk bør utfordre sammenhengen den virker innenfor, og publikummet her, på en eller annen måte. En utforskning av formalismen som tradisjon, og hvem som har hatt tilgang på den og ikke, kunne vært en interessant tråd å følge.

Mot slutten av forestillingen projiseres det en rant av hatprat på bakveggen, særlig rettet mot kvinner, og er som hentet ut av internettets mørke kriker og kroker. Hva Martens vil med dette innslaget, som etterfølges av et kostymeskift til røde kjoler og virtuos dans, som om ingenting har skjedd, er uklart. Til tross for noen fine forsøk på å leke med kjønnsuttrykk; en mann i skjørt og en kvinne med det ene brystet synlig, sitter jeg dessverre igjen med en litt lei the show must go on-følelse når forestillingen er over. Og er det én følelse som i hvert fall ikke leder til (politisk) endring, er det denne.

*https://shakespearetidsskrift.no/2021/09/en-koreografert-protest

(Publisert 19.04.2023)