Kjære Therese

           tusen takk for brevet! Hver gang jeg leser brevene fra deg, får jeg tårer i øynene ved tanken på at noen som bor så langt unna og ikke kjenner meg, tenker på og bekymrer seg for meg. Mange flyktningekvinner som har mistet hus og hjem og hele sitt tidligere liv i Ukraina, skriver at foruten dette enormt smertelige tapet har krigen bragt dem nye bekjentskaper med åpne og gode mennesker i Vesten. Dette varmer hjertet med håp om at det i krigens og forbitrelsens hete ikke bare brenner en flamme av bestialitet, men også av empati. Det er dessuten på høy tid å slutte å kalle denne fullstendig meningsløse, rasjonelt uforklarlige og uberettigede, perverse brutaliteten, som er unik for menneskeslekten, for bestialitet – en mer presis betegnelse er sadisme. Mens den i det vanlige livet tvinges i skjul,underkastes rettens og moralens åk, legger krigsteateret den for dagen i en skala så kolossal at det undergraver selve troen på at menneskeheten er i stand til å endre seg til det bedre. Denne krigen synes ikke bare å være en krig om jord, ressurser og politisk innflytelse. Det er også, og kanskje fremfor alt, en krig om troen i våre hjerter på at verden kan bli en bedre utgave av seg selv. Troen på at vi som art ikke kommer til å dø ut etter å ha tilintetgjort planeten vår, som et aggressivt virus som dør etter å ha tilintetgjort sin vert. Jeg beklager hvis disse betraktningene er preget av patos og ikke passer i et teatertidsskrift. Nå mer enn noen gang tenker jeg på Antonin Artauds utfall mot den tannløse, kraftløse gamle kulturen, som hadde mistet all innflytelse, og jeg spør meg selv: Hva er kulturens reelle rolle og reellemulighet til å påvirke det som skjer i verden? 

Jeg er slagen, Therese, i denne troens strid. Denne uken skrev jeg at jeg nå ikke makter å gjennomføre den neste etappen i dokumenteringen av krigen som jeg hadde foresatt meg. Planen var å dra til landsbyen Jahidne, som ligger tolv kilometer fra Tsjernihiv, og samle vitnesbyrd til et dokumentarstykke og en dokumentarfilm om det som skjedde der for et år siden. I krigens første dager inntok russiske styrker Jahidne, og den 3. mars drev de alle landsbyboerne ned i kjelleren på den lokale skolen. Det var totalt 350 mennesker. Folk ble tvunget til å frakte selv de eldre og syke ned i denne kjelleren. Og der måtte de bli i 28 dager. Blant dem var det 77 barn. Den aller yngste var ei to måneder gammel jente. På et tidspunkt klarte hun ikke lenger å skrike og var ved å kveles av oksygenmangel. Moren måtte holde henne med hodet ned og slå henne på baken for å få henne til å puste. Folk var stuet sammen to personer per kvadratmeter. De sov sittende og stående. Iblant fikk de i flere dager på rad ikke engang slippe ut for å gå på do, og de måtte bruke søppelbøtter som toalett –én bøtte på 50 mennesker. Den tredje dagen begynte de eldre å dø av mangel på medisin og oksygen. Likene ble liggende i kjelleren, ved de levendes side, til neste morgen. Det var totalt elleve slike dødsfall. Det rant vann langs veggene og lakk kloakk fra tette avløpsrør ned i hodene på dem. Iblant åpnet russerne kjelleren og skjøt ned i den for å jage bort dem som med livet som innsats forsøkte å få seg litt luft ved dørsprekken. De hadde etablert et hovedkvarter i selve skolelokalet ovenpå. Etter at landsbyen ble frigjort, har det kommet en rekke reportasjer om «konsentrasjonsleiren i Jahidne». En av dem ble nylig publisert i Time Magazine.  

Du spurte meg om hva slags dilemmaer jeg stilles overfor. Jeg plages av spørsmålet om jeg kan be menneskene som var der om å tenke tilbake på alt det de gjennomgikk for et år siden, be dem gjenoppleve dag for dag med løfte om at dersom de deler sine opplevelser, så kan det muligens bidra til at noe slikt aldri vil skje igjen. Kan man ennå ha et lite håp om dette når det etter all forskningen som er gjort på Holocaust, etter alle bøkene og filmene, fortsatt har skjedd og stadig skjer folkemord og etniske rensinger selv midt i Europa? Jeg vet ikke om man i vesten har forstått at hensikten med det som foregår på de ukrainske territoriene som ruzzerne har klart å erobre, nettopp er å utslette oss som etnisk gruppe? Og tilsynelatende hinsides all logikk skjer dette med den samme russiskspråklige befolkningen i Øst-Ukraina hvis språklige rettigheter Putin dekket seg bak å skulle beskytte i starten av invasjonen.

            Jeg er slagen, Therese. Hjernen min strever med å begripe hvorfor de russiske soldatene er så fulle av hat mot den ukrainske sivilbefolkningen. Et ktonisk umenneskelig hat. Er virkelig sosial fornedrelse, vodka, arbeidsledighet og mangel på fremtidsutsikter alene nok til å gjøre så mange mennesker til hensynsløse menneskehatere? Til slaver som er villige til å krige på fremmed jord og vende hjem i plastsekker? For hvis skyld? Og hva er kulturens rolle i dette? 

            Jeg beklager, Therese, for at jeg ikke har rukket å skrive til deg om forholdet mellom ukrainsk og russisk teater og kommentere teksten til Marina Davydova som stod i tidsskriftet ditt og som vekker mange følelser. Det skyldes sinnstilstanden min. For tiden er jeg som et barn som prøver å sette sammen erfaringer som har smuldret som et sammenrast sandslott. For omtrent et år siden, den 26. februar, greide vi å komme oss ut av Kyiv, som var under beleiring av russiske styrker. Vi kom oss til Lviv, hvor jeg bestemte jeg meg for ikke å dra lengre. Neste morgen tok jeg og kollegaen min, teaterregissøren Sasjko Brama, med oss filmkameraer og gikk til jernbanestasjonen for å filme. Det var viktig for oss å dokumentere det vi så. Det ble vår måte å overleve i denne krigen på. Som du sikkert vet fra psykologien er det ingenting som er så ødeleggende for et menneske som følelsen av hjelpeløshet og tap av mening – følelsen av å miste kontrollen over sitt eget liv. Dokumentering og vitnearbeid gjør at du kjenner deg som en del av det som skjer her og nå. Og det gir deg en plass i tidens strøm. Et sted du selv velger. 

            Vi filmet ved den ukrainsk-polske grensen som hundre tusenvis av mennesker flyktet over sammen med barna sine, gamle foreldrene og kjæledyr, vi filmet på teatrene i Lviv som var omgjort til flyktningmottak, på sykehusene i Kyiv som ble fylt opp av bombeofre, og senere i de frigjorte forstedene til Kyiv. Motyzjyn, Irpin, Borodjanka, Butsja… Du kjenner vel også disse navnene nå, dessverre. Kjære Therese, jeg har vokst opp i en moderne millionby, og kunne aldri ha forestilt meg at mine øyne skulle se ekshumering av massegraver rett ved hjembyen min. Jeg vet at mange kvinner og barn i landet mitt har sett langt verre ting enn dette. Jeg har virkelig vært heldig, som ikke har opplevd fangenskap eller okkupasjon, som har sluppet å grave mine kjære ut av ruinhauger, som ikke har trengt å identifisere lik av døde venner. 

Selv nå, et år etterpå, anger jeg ikke på at jeg ble i Ukraina. Jeg ville jo likevel ha lest om alt i nyhetene og opplevd den samme smerten uansett hvor i verden jeg hadde befunnet meg. Noe som har gått opp for meg i løpet av krigen, er at media er i stand til å ryste oss like mye, og iblant enda mer, enn det vi ser med våre egne øyne. Jeg sier dette med håp om at denne innsikten kan hjelpe dem som ikke klarer å leve sitt «vanlige liv» selv om de har reist og befinner seg lang unna krigssonen. Når man samler vitnesbyrd, selv om de aller grusomste hendelser, snakker man alltid med overlevende. Og det i seg selv bærer et frø av håp om at mennesket evner å gjennomgå mye og samtidig bevare seg selv. Når du snakker med levende mennesker, kan du ta dem i hånda, gi dem en klem, en kopp te, varme klær eller medisiner. Du er ikke dømt til passivitet og stum fortvilelse. Til maktesløshet og avsondrethet fra det som skjer. Det er jo nettopp disse følelsene som får så mange utdannede, talentfulle og flotte mennesker uten noen militær bakgrunn, til å dra til fronten. Jeg begynte å lage en liste over teaterfolk som har dratt til fronten, men etter tretti navn stoppet jeg – listen ville blitt altfor lang til at noen utenfor Ukraina ville ha lest den. Saken er at mens den endeløse diskusjonen om våpenhjelp til Ukraina pågår i Europa, dør de beste folka, hvis etiske sans og besluttsomhet ikke lot dem forholde seg likegyldige og holde seg bak linjene. De dør for å forsvare oss mot horder av Wagner-soldater, hentet ut av russiske høysikkerhetsfengsler og fattige regioner, mens russiske intellektuelle fordyper seg i tanker om at det «ikke er deres krig» og at «Russland har gått til angrep på seg selv». I Ukraina er det mange indre problemer, men vi har hatt to Majdan-revolusjoner der de intellektuelle elitene stod side om side ved vanlige folk, og viste med dette en vesensforskjell mellom den ukrainske og den russiske sivilisasjonen: Det er vår krig for vår jord, for vår frihet. Og for disse europeiske frihetene utgyter virkelige mennesker sitt blod hver eneste dag. For hver av mine dager i Kyiv må noen betale med livet eller helsa. 

Du ba meg fortelle hva som har skjedd med meg og hvorfor jeg er så forsinket med å skrive tilbake. Årsaken er menneskelig svakhet, kjære Therese. Da vi dro ut for å filme for et år siden, tenkte vi slett ikke på å lage teater av det. Men en kollega av oss, som var i Wien da fullskalakrigen brøt ut, overbeviste oss etter hvert om at vi måtte lage et teaterprosjekt. Det ble til en postdokumentarisk performance, basert på våre egne filmopptak og erfaringer, som vi kalte Krøniker om krig, kjærlighet og hat (Khroniki vojny, ljubvi i nenavisti). Det er ment å skulle være et byggesett av tekster og filmer som kan settes opp på ulike scener og språk. Vi viste frem vår versjon på festivaler i Nitra og Köln, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få oppleve noe slikt. Men under den siste fremvisningen i Lviv, mens jeg så kameraet bevege seg over likene som stakk opp av sanden, veltet en beksvart fortvilelse inn over meg idet jeg erkjente det ugjenkallelige og meningsløse ved alle disse tapte menneskelivene. Jeg ble rammet av det som kalles dissosiasjon – videre så jeg liksom alt ovenfra og fra sidelinjen, og ingenting av det angikk meg. Det gjorde heller ikke den vonde og vanskelige diskusjonen med det ukrainske publikummet, som vet å stille de ubehagelige spørsmålene som man ikke alltid hører i Europa på grunn av toleransekulturen. Hovedspørsmålet tror jeg kan kokes ned til følgende: For hvis skyld? 

Det var virkelig mange slike spørsmål, og jeg er glad for at folk i Ukraina vet å konfrontere oss med dem direkte, i stedet for å gå tause hjem og diskutere dem på kjøkkenet etterpå. Ikke bare dreide det seg om det sensitive innholdet, estetisering av krig, regissørens moralske rett til å benytte dokumentarisk materiale i teater og altså i et kunstnerisk verk, men også om et grunnleggende problem – om kunstens og teaterets formål og betydning. De siste dagene har jeg tenkt mye på at krigens gru tvinger oss tilbake til spørsmålet: Hvis kulturen er det som skiller oss fra dyrene, som er underlagt rasjonell, biologisk pragmatisme, for hvis skyld eksisterer da denne kulturen og kunsten? For hvis skyld eksisterer egentlig mennesket som fenomen? Når det er i stand til å påføre verden så mye ødeleggelse og ondskap? Jeg nærleser erindringene til ukrainske dissidenter som overlevde GULag. Ikke av nysgjerrighet. Men forå legge meg på minne hva som gjorde det mulig for dem å overleve under forhold som ikke var ment for biologisk overlevelse. Deres indre kraft viste seg å være sterkere enn undertrykkelsessystemet. Sterkere enn straffecellene, prylen, hungeren og den sovjetiske straffepsykiatrien. Det er dette som skiller dem fra kriminelle fanger, som suger sitt eget blod, voldtar medfanger, mister sitt menneskelige ansikt helt og fullstendig. Hva er dette for en egenskap? Den var jo ikke betinget av nasjonalitet, religion eller utdanning, for i fangeleirene var det alle slags mennesker med helt ulike bakgrunner og erfaringer. Men i hverandre kunne de alltid skjelne denne kjernepersonligheten, denne sjelsstyrken, som ene og alene synes å gjøre det mulig å bevare sitt menneskelig ansikt under umenneskelige forhold. Og det synes å være nettopp denne kraften, og ikke forskjeller i hjernen, som skiller mennesker fra umennesker. Og når alt kommer til alt er vår felles menneskelighet i det store og det hele avhengig av den for å overleve. Fordi denne indre kraften alene er ikke bare i stand til å bevare menneskets liv og forstand, men også til å prioritere andre verdier fremfor egeninteresser og den naturlige trangen til komfort, som tillater forsumpingen av vårt felles verdisystem å vedvare på så mange nivåer. Kjære Therese, tror du kanskje at jeg ved lesing av kultur- og teatertekster noen gang har fundert på om jeg personlig vil komme til å trenge denne overlevelsesressursen? Nei, jeg har ikke det. Landet mitt, som har opplevd Holodomor på det mest intime nivå, gjennom slektsarv, har lidd av et særlig uttalt taushetssyndrom – man har fortiet den grusomme fortiden for å beskytte etterkommerne mot undertrykkelsens hammer. Ikke desto mindre har også min tur kommet til å grunne på disse tingene. Jeg tenker dessuten på at dersom alle spørsmålene som krigen har reist, vil bli glemt, så kommer barna våre til å stilles overfor dem i hundrefold. Kommer vi til å etterlate oss noe som kan stilles opp mot disse utfordringene? Evner kunsten å overlevere menneskelig erfaring som en substans som kan bli en ressurs, og ikke bare kunnskap, men en overlevelsesressurs for vår menneskelighet, for selve kjernen av det å være menneske? 

Referanser:

Reportasje i Time Magazine, 15.02.2023: https://time.com/6255183/ukraine-basement-yahidne-held-captive/

Teaterprosjektet Khroniki vojny, ljubvi i nenavisti (Krøniker om krig, kjærlighet og hat/ Chronicles of War, Hatred and Love), basert på dokumentafilm av Sasjko Brama og Maria Jasinska:

https://nitrafest.sk/en/project/the-chronicles-of-war-hatred-and-love/#1529390814463-269b5950-ed58