Krafttak mot annenrangsstatus

Tre timer, fire scener, fem koreografier og et dusin antall utøvere maksimerer potensialet til Black Box Theatre i

intuthuko Dance Festival

Festivalleder: Sivelele Gaika

Innstuderingsleder: Mzokuthula Gasa

Intsimi Yamaphupho, Webafazii av Mzo Gasa og medskapende utøvere

Ababek Inqawe av Lusanda Dayimini og medskapende utøvere

Umhlambo! av Bulelani George og medskapende utøvere

Abomthonyama av Anelisa Ndzena og medskapende utøvere

Isandi Sendoda av Nkosinathi Mngomezulu og medskapende utøvere

Lysdesign: Bamanye Yeko

Black Box Theatre, Delft, Cape Town, 3.-5 februar 2023

townshipen Delft, Cape Town. Forestillingen utnytter både solnedgang og nattemørke, innendørsteater og bakgården, for å skape et bredt spekter av stemningsfornemmelser denne helaftenen. Dansens mettede uttrykk er fylt av varierte bevegelsesmønstre. Festivalens kunstneriske leder som har ført de løse trådene sammen er Sivelele Gaika (24), som tidligere har studert anvendt performance med spesialisering i dans ved Universitetet i Cape Town. Denne minifestivalen drar veksler på sørafrikansk bevegelsesmateriale og samtidsdans, populærkultur så vel som tradisjonsdanser. Det er også innslag av vestlige danseteknikker som moderne og jazz. Uttrykkene er overveldende og til tider utmattende å se på, men det er ikke et idrettsstevne av den grunn. Fysikaliteten er ikke ofret på konseptualismens alter, snarere tvert imot – her bidrar fysikaliteten til å skru intensitetsnivået opp og publikums persepsjonsevne på.

Mer enn byens rester

Denne minifestivalen avholdes på Black Box Theater i townshipen Delft, 34 km utenfor bykjernen. Delft ble bygget under apartheid som en integrert township med både svarte og fargede sørafrikanere. Når townshipen omtales i media er det som regel på grunn av vold eller kriminalitet. Eksempelvis ble fem antatte ranere drept da noen beboere tok loven i egne hender tidligere i år. Kritikken hagler mot politiet, som ikke klarer å få kontroll på den prekære sikkerhetssituasjonen i Delft.

Slike nyhetsbilder overskygger ofte andre aspekter ved Delft. Motivasjonen til initiativtakerne bak festivalen er å levere kvalitetsverk til towshipens innbyggere, under forhold som skiller seg fra godt bemidlede institusjonsteatre i sentrum. Inngangsbilletten er 50 sørafrikanske rand (ca. 29 kr), en brøkdel av hva institusjonsteatrene tar. Det går imidlertid ikke på bekostning av kvaliteten —We don’t want to bring rubbish to our communities, sier repetitør Mzokuthula Gasa på premierekvelden, fredag 3. februar. Han er tydelig på at townshipen ikke skal få en annenrangsbehandling, slik som townshiper ofte får i flere sammenhenger. Og festivalens fullspekkete program reflekterer disse ambisjonene.

Helvetesuke

Tause og på stramt geledd kommer seks kvinnelige utøvere ut til forgården, som for anledningen er dekket av svarte dansematter. De er uniformert i svarte singletter, kamuflasjebukser med limegrønne hoftebånd og hodetørkler. Det limegrønne mykner det militante uttrykket og får danserne til å ligne mer på jentespeidere enn soldater. Samtidig er bevegelsesmaterialet langt mer anspent enn det knallfargen skulle tilsi. Kvinnene er gravalvorlige der de utfører en dans som bygger på treningsøvelser som armhevinger og utfall, roing og krabbing på underarmene. Det hele går i et forykkende tempo, som på en helvetesuke i militæret.

Første koreografi spilles under den sene solnedgangen på høysommeren under ekvator. Den diffuse låta som har rammet inn forestillingens første del, blir etterhvert akkompagnert med live musikk. Den noe idylliske marimbaen baner vei for kontemplativ dans. Utøverne danner en klynge og tvinner hendene sammen, før de lener hodene langt bakover. De ser ut som knoppene på en gammel protea, Sør-Afrikas nasjonalblomst, som istedenfor å holde seg oppreist, visner og faller til sidene i utmattelse. Det fungerer som et bilde på et land med mye potensiale som går tapt på grunn av politisk vanstyre. Tilliten til politikere og deres medsammensvorne som forsyner seg rikt av statskassa er tynnslitt. Det utmattede bevegelsesmaterialet understreker denne skuffelsen. Gjennom samarbeid samler de krefter, og leder oss ut av dansen under sola og inn i salens blålagte mørke.

Kjernefamilie i tusen biter

Vi blir ført fra den åpne scenografien i bakgården og inn til innendørsteateret. Rommet snevrer seg inn rundt oss. Et lavt blålys på bakkenivå lyser opp en haug med sko fremst på scenen og en kvinne som ligger på gulvet helt bakerst. To menn er synlige på hver sin scenekant, og det er som om vi blir dratt inn i et komplekst familienarrativ. De to mennene går i tottene på hverandre, den ene med ung intensitet og den andre med en naturlig autoritet. Det er vanskelig å ikke se dette som en far-sønn konflikt. Kvinnen havner både i og utenfor mennenes pararbeid. Hun griper fatt i noen sko og murer seg inne i en imaginærfestning, men mannfolka stjeler skoene fra henne. Den hakkete tiltingen av hoftene deres,som ser ut til at de aktivt prøver å få hoftene ut av ledd, inngår i populærdansen uMlando. Når hoftetiltingen plutselig dukker opp på utøverne mens de flytter på skoene, med langt større alvorlighetsgrad enn det den gjøres i virale sosiale medie-trender, sprer det seg en gjenkjennlighetsslatter i salen. Flere overraskende momenter kommer.

Også her er stikkord forlengelser, fart og spenning. Tilsidesatt, men ikke avmektig, ved verkets omslag, er det hun som griper kofferten og tar på seg hatten som har ligget bakerst på scenen. Hun fører også sin sønn og mann ut av rommet foran, som en lederskikkelse, før neste koreografi begynner.

Trekantdrama

Med den tredje koreografien flytter vi oss fra et familieproblem til et innviklet menage-a-trois. En prestinne styrer tre utøvere i et rart trekantdrama. Skal det forestille mann, kone og elskerinne, eller et bigamt forhold – det er ikke lett å vite. Det som derimot virker klart, er at den mannlige rollefiguren har en intim relasjon til de to andre, ved at han bytter på å omfavne dem. Prestinnen er en sangoma, en tradisjonell lege som behandler folks plager. I nordisk kontekst er nok den samiske sjamanen noiade den nærmeste referansen. Musikken lyder som mesoamerikansk urfolksmusikk med fløytespill. Både musikk og koreografi trekker forbindelser mellom kulturers førkoloniale legepraksiser, hvor det medisinske hang sammen med det åndelige. Denne sammensetningen av elementer smører et tykt lag av ritualisme over det hele og skaper en oppslukende atmosfære.

Trollbindende og traumefremkallende

To imbongi, poeter i xhosa-tradisjonen, ledsager oss ut igjen til kveldsmørket. De initierer en allsang før vi blir satt på en utescene med en bakvegg stående mellom to containere. Her får vi oppleve en kvartett som utmerker seg i det som for meg blir kveldens høydepunkt; et slags svart feministisk hylekor, som verken gråter eller klynker, men kommuniserer smerte langt ut i fingertuppene der de vibrerer febrilsk og slenger seg opp og ned fra gulvet. En utøver vugger seg selv med et tomt blikk, som et uttrykk for selvtrøst. Den kraftfulle koreografen og utøveren Anelisa Ndzena slår på containeren; det lyder som en slags gong. Skjelvingen opphører i det de hopper inn i en innhenging ved veggen, og vann renner som et fossefall over dem. Uttrykket minner meg om renselsesritualet under den årlige voudonfestivalen* ved fossefallet Saut d´Éau på Haiti. I Cape Town ser det ut til at ritualet gir de kvinnelige utøverne en mulighet til å gi slipp på traumer; som en kollektiv bearbeiding av partnervold i plenum. Utbredelsen av fenomenet femicid, eller den høye volds- og drapsraten på kvinner i landet, ligger under som en tydelig referanse.

Manndomsprøve på høygir

Kveldens siste scene finner sted langt på natt, foran en gul handelscontainer i bakgården. Utøverne har alle på seg oversizede dressjakker, men en av dem fremstår som en tydelig leder og veiviser for de medvirkende ynglingene. Det er ikke uvanlig å se unge tenåringsgutter i dressjakker, tweedbukser, bereter eller fedorahatter i Cape Town. De kler seg i herreklær etter å ha gjennomført ulwaluko, det tradisjonelle xhosa-ritualet som markerer overgangen fra gutt til mann. I dette ritualet blir guttene ført ut av lokalsamfunnet til et skjult sted, ofte «fjellet» eller «skogen»: Her skal de lære seg hva det innebærer å være en mann, og gjennomgå et omskjæringsrituale. Riten er dypt verdsatt blant folk, men også kontroversiell, særlig på grunn av den medisinsk risikable omskjæringen.

Lederfiguren slenger først en hånd frem, så den andre. Tilslutt slenger han overkroppen ned til knærne. Denne «oppladningen» er gjerne en forberedelse til en rekke spark, slik det er kjent fra zuluenes krigerdans indlamu (se her for en variant av å bøye overkroppen ned før man sparker opp). Bevegelsene skal trolig få sparkene til å virke høyere og gi mer forlengelse. Men i denne forestillingen uteblir de forventede sparkene. Koreografien er nok en gang satt til mesoamerikansk fløytespill, og bevegelsene gjøres i et rolig tai chi-lignende tempo. Store deler av lydbildet høres ut som dramatisk filmmusikk – kanskje på grunn av alle filmene som spilles inn i Cape Town (blant annet eventyrfilmen The Woman King fra 2022). Slik jeg ser det burde festivalen i sin helhet brukt de utøvende musikerne i større grad. Det er kanskje noe som trekker ned på festivalen – lydbildet kjennes fastlåst og gjentagende. Men nettoppderfor er det forfriskende når de endelig spiller en låt fra sørafrikanske gqom, energisk og vittig populærmusikk. Med dette lydbildet oppleves det som om de samme stegene blir gjort med en ny intensjon.

Alt i alt er Intuthuko Dance Festival en spire som det er verdt å følge, særlig i måten den tar miljøet ved hornene og tilbyr et nedprioritert område av kunstbyen produksjoner av høy kvalitet.

Fotnote:

*Voudon er en tradisjonell folkereligion med røtter fra vestafrikanske åndelige tradisjoner i Karibien, som står spesielt sterkt på Haiti. Den ble praktisert av slavebundne afrikanere. Siden kristendommen var den eneste tillatte religionen, forkledde de sin religionsutøvelse i katolsk symbolikk. Eksempelvis ble afrikanske ånder symbolisert av katolske helgener.

(Publisert 30.04.2023)