Leder

Norsk Shakespearetidsskrift utkom for første gang sommeren 1998. Det vil si at det har eksistert i et kvart århundre, og da begynner det å smake teaterhistorie. Jubileet ble markert på NTOs årsmøte 20. mars, og det vil bli flere arrangementer utover året. Vi vil også løfte fram gode tekster og debatter fra de tidligere årgangene. Følg med på nettstedet!

            I denne utgaven hyller vi en annen jubilant – Cecilia Ölveczky, som i en alder av 80 år, fortsatt er en etterspurt dramaturg (se anmeldelse av Lang dags ferd mot natt s. 158). Intervjuet innleder en seksjon om dramaturgi, som opprinnelig var tenkt som en kombinert bokutgivelse og festskrift. Det er Kai Johnsen og Runar Hodne som har ansvaret for at bidragene har funnet veien til tidsskriftet. Med bakgrunn i hvordan dramaturgi som fag eller funksjon har vokst og utviklet seg gjennom de siste tiårene. 

I intervjuet forteller Cecilia Ölveczky om sin bakgrunn i Ungarn, hvor hun ble skuespiller uten å ville det («Jeg ville aldri bli skuespiller, men jeg elsket å lese»). Likevel trivdes hun godt som skuespiller og i miljøet i Budapest. Men det var først etter å ha flyttet til Sverige, at hun fikk jobb som dramaturg. På Malmö stadsteater innledet hun et samarbeid og langvarig vennskap med Lars Norén. Alt dette snakker hun selvfølgelig mye morsommere om i intervjuet. Det ble etter hvert Det Norske Teatret som fikk høste av Cecilia Ölveczkys litterære teft og store kontaktflate, i form av oppsetninger som Historier frå Wienerskogen i Tamás Aschers regi og Silvú Purcaretes Ein midtsommarnattsdraum. I dag er det antagelig fler som kjenner til hennes betydning for regissører som Eirik Stubø og arbeid med norske dramatikere – fra Jon Fosse til Maria Tryti Vennerød og Arne Lygre (som hun forøvrig har intervjuet i tidsskriftet). 

I essayet «Nye dramaturgiske strategier» (s. 14 ) skriver Camilla Eeg-Tverbakk om det som går under betegnelsen «ny dramaturgi», og sin egen praksis i samarbeid med forskjellige kompanier og kunstnere. I neste utgave publiserer vi bl.a. et essay av Bernd Stegemann, som er knyttet til Ernst Busch i Berlin, og representerer en helt annen «skole». Under arbeidet med denne utgaven, kom nyheten om at teatervitenskap ved Universitetet i Bergen står i fare for nedleggelse, elleve år etter at faget ble nedlagt i Oslo. Som Jon Refsdal Moe uttalte til Klassekampen, er det en paradoksal avgjørelse i et land som bruker så mye penger på teater og scenekunst. Det berører naturligvis også dette tidsskriftet, og det vedvarende arbeidet som vi har nedlagt i å rekruttere og utvikle kritikere.

I de første årene var tidsskriftet knyttet til Det norske Shakespeareselskap, som ble startet på initiativ av Edvard Hoem, teatersjef på Teatret Vårt, i 1997. De første årgangene av tidsskriftet var preget av denne forankringen, som i dag kanskje fremstår som kuriøs, men egentlig var retningsgivende, spesielt i forhold til den internasjonale orienteringen som har preget tidsskriftet. Et annet viktig insitament var fraværet av anmeldelser og journalistikk om teater utenfor Norge i de norske avisene. Da Jon Fosse opplevde et internasjonalt gjennombrudd rundt 1999/ 2000, sendte heller ikke avisene kritikere ut for å anmelde forestillingene (med unntak av et par av de britiske). For undertegnede ble det opptakten til at tidsskriftet kom til å ha et så tydelig fokus på tysk teater, og til dels foregripe den tyske bølgen som skyldte innover landet på 00-tallet. Med en ny generasjon regissører, og en gjeng kritikere, ble tidsskriftet mer relevant og det oppsto en ny dynamikk i skjæringspunktet mellom institusjonsteatret og fri scenekunst, som har vært med på å bringe norsk teater og scenekunst opp på et internasjonalt nivå.

Etter at teatervitenskap ble lagt ned i Oslo har tilfanget av nye kritikere blitt merkbart mindre, og i et felt hvor det nødvendigvis vil være en stor grad av gjennomtrekk, har det bidratt til at det redaksjonelle arbeidet i stor grad har dreid seg om å utvikle og rekruttere anmeldere. Noe som igjen har kommet flere aviser til gode. Men en mulig nedleggelse av Teatervitenskap i Bergen er det grunn til å slå alarm, fordi det ikke bare handler om rekruttering av kritikere, eller dramaturger og teatersjefer (flere har bakgrunn fra Universitet i Bergen), men om å opprettholde et fagmiljø med en kunstfaglig forståelse og historisk hukommelse.

Gjennom 25 års arbeid med tidsskriftet, har jeg hatt gleden av å samarbeide med mange dedikerte og dyktige folk, og det er kanskje enda viktigere i dag enn tidligere. Kanskje fordi pandemien og nedstengningen bidro til at jeg ikke kunne ta det for gitt. Nå blir de fleste av våre scenekunstanmeldelser publisert på nettstedet. Mens papirutgavene av tidsskriftet gir en mulighet til fordypning i temaer og/ eller kunstnerskap. Espen Hjort har intervjuet regissør Lisa Lie om hennes tilrettelegging av «meningsbyggende temporære fellesskap, som ikke er rettet mot forbruk eller kontroll.» For de som har sett oppsetningen til Lisa Lie, oppleves det som en berikelse å få tilgang til hvordan Lie har forhold seg til folkelige tradisjoner. 

I forrige utgave dekket vi oppsetningene/ teaterversjonene av bøkene til Édouard Louis, Annie Ernaux og Didier Eribon på Schaubühne i Berlin (Henning Gärtner, nr. 4/2022). Etter Ei kvinnes kampar og forvandlingar, som hadde premiere på Det Norske Teatret 17, februar i år, fikk vi endelig anledning til å møte Édouard Louis og hans norske partnere, Kjersti Horn og Emil Johnsen, til en samtale om et deres samarbeid – et samarbeid som ikke har fått den oppmerksomheten det fortjener. Det ble et sterkt møte, som bekreftet min oppfatning om at teater på en basal måte handler om skam, og i beste fall kan virke  frigjørende.

Therese Bjørneboe