Den gang da, hver gang når

Virginia står og ser ut av vinduet; blått og fiolett lys kaster skygger over ansiktet hennes. Inn kommer Marty. Han

the second woman

Med: Ruth Wilson

Regi: Nat Randall og Anna Breckon

Video- og kameradesign: EO Gill og Anna Breckon

Lysdesign: Lauren Woodhead

Scenografi: FUTURE METHOD STUDIO

Young Vic Theatre, 19.-20. mai 2023

unnskylder seg for at han var skarp med henne, men hevder hun sjokkerte ham. «Hvordan går det?» spør Virginia. «Hva tenker du på?». Han har med seg kinesisk takeaway, og spør om hun vil ha en drink. De setter seg med hver sin whisky.

«Marty, det er noe jeg må fortelle deg», sier Virginia. «Er det verdens undergang?» spør Marty, halvt spøkefullt. «Nei, det er ikke verdens undergang», svarer Virginia, før hun fortsetter: «Jeg er ikke bra nok for deg.» Marty blir irritert. «Sånt vil jeg ikke høre», sier han, og kysser henne på kinnet. Virginia reiser seg og fyller i mer whisky. «For et vrak jeg er», konstaterer hun, «jeg tigger igjen». Hun setter seg ned. De begynner å spise.

«Jeg bryr meg ikke om at du ikke synes jeg er vakker lenger», fisker hun, med spisepinner i hånd. «Jeg gjør det!» insisterer Marty. «Men du synes ikke jeg er morsom», fortsetter Virginia. «Du er hysterisk», sier Marty. «Men du synes ikke jeg er kapabel. Og det er det jeg ønsker å være, jeg vil være kapabel», sier Virginia, noe som får Marty til å liste opp alle hennes gode kvaliteter. «Og jeg elsker deg», sier hun. «Og du elsker meg», svarer han, og får hele nuddelretten hennes slengt i trynet.

Virginia reiser seg, skrur på et gammelt musikkanlegg og lar Auras funk-klassiker «Taste of Love» fra 1977 strømme ut i rommet. De danser, og hun lener seg inn mot Marty, så tungt at hun til slutt ender opp på gulvet. Virginia karrer seg opp, tar ut en seddel fra lommeboken, og rekker den mot ham. «Marty, jeg tror du bør gå», sier hun. Marty tar pengene, bedyrer sin kjærlighet til Virginia og forsvinner ut døren, bare syv minutter etter at han først kom inn.

Med sårbarhet som spesialdistanse
Grunnen til at jeg kan gjengi denne sekvensen såpass nøyaktig, er at jeg har sett den 36 og en halv gang. I Nat Randall og Anna Breckons maratonoppsetning The Second Woman blir den nemlig spilt ut 100 ganger over 24 timer. Forstillingen hadde urpremiere i Sydney i 2017, og fikk overveldende mottakelse. Denne helgen ble den spilt på Young Vic Theatre i London, 19 – 20. mai, fra klokken fire på ettermiddagen til klokken fire på ettermiddagen.

I sentrum av dette utholdenhetsteatret sto skuespiller Ruth Wilson. Sist jeg så Wilson var i Ivo van Hoves oppsetning av Jean Cocteaus The Human Voice i fjor. Cocteaus stykke spilles ut som en siste telefonsamtale mellom en kvinne og hennes tidligere elsker; Wilson var helt alene på scenen med telefonrøret. Tidligere har hun også gjort seg bemerket som tittelrollene i Hedda Gabler og Anna Christie. Emosjonell råhet og sårbarhet later til å være Wilsons spesialdistanse.

Det trengs i et teater-stunt som The Second Woman, for Virginia er nødt til å være forestillingens bærende element. Marty blir nemlig spilt av 100 forskjellige menn, kvinner, transpersoner og ikke-binære, de fleste av dem amatører. Wilson hadde ikke øvd sammen med noen av dem, og i tilfellet amatørene, aldri engang møtt dem. Hun får sitt første glimt av dem i vinduet hun står og speiler seg i på begynnelsen av hver sekvens. Når hun så snur seg mot dem, aner hun ikke hvor samspillet skal føre dem.

Dorsk stemning?
Det var en voldsom rift om billettene da de ble lagt ut for salg i begynnelsen av mars, og jeg fikk bare grafset til meg en billett til de siste ti timene av oppsetningen. Ti på seks om morgenen stilte jeg meg i den over hundre meter lange køen utenfor Young Vic – selv med tidsbestemt innslipp måtte vi vente til andre publikummere bestemte seg for å gå. Hadde man først kommet inn i salen kunne man bli der så lenge man ville, men forlot man setet sitt i over ti minutter måtte man ut og stille seg i kø igjen. Jeg var på forhånd usikker på om jeg ville holde helt til klokken fire på ettermiddagen, men etter en time i kø ute i morgenlyset sammen med byens nærgående duer og ekorn, var jeg villig til å kjempe for å beholde plassen min.

Denne følelsen ble forsterket da min pulje endelig fikk plass, helt ytterst på første balkong. Da hadde oppsetningen allerede vart i nærmere femten timer, og jeg forventet en viss dorskhet blant de mest utholdende publikummerne. Men der tok jeg grundig feil. Ti på syv om morgenen var stemningen i salen elektrisk. Publikum lo høyt av det Marty nr. 64 sa og gjorde, av timingen hans, av dansingen. Vi nyankomne skjønte ingenting – skilte dette seg nevneverdig fra det de foregående Marty’ene hadde gjort og sagt? Hvorfor var nettopp dette morsomt? Men etter et par Marty’er var vi også med på leken, fullstendig oppslukt av det som foregikk på scenen.

Evighetsmaskin
Sekvensene varte i rundt syv minutter, og utspilte seg i en liten gjennomsiktig boks midt på scenen. Boksen var elegant innredet i rødtoner, med en tung rød gardin som hindret innsyn gjennom høyre vegg. Flere ulike kameraer filmet inne i boksen, og filmen ble projisert på en skjerm til høyre på scenen. Avhengig av hvor man satt i salen, kunne man titte inn på hele opptrinnet, og samtidig få med seg de mer finstemte ansiktsuttrykkene på skjermen. Mellom hver sekvens var det en liten pause som Wilson brukte på å rydde og nullstille seg, til lyden av tenksomt pianospill. Så var det på’n igjen. Hver andre time tok hun med søpla og drinktrallen ut og ble borte i 20 minutter, så både skuespiller og publikummere kunne få seg en velfortjent tissepause.

Det geniale ved Randall og Breckons oppsetning er hvor slitesterk den er. Rammeverket er så stødig at skuespillerne aldri går seg bort, men åpner likevel for improvisasjon fra både Virginia og Marty. Wilsons motspillere har mulighet til å komme med egenkomponerte replikker flere ganger i løpet av syvminutterssekvensen, som når hun spør hva de tenker, når de kysser henne på kinnet, ramser opp hennes gode kvaliteter og tar pengene og forsvinner ut døren. Måten de tolker de skriptede replikkene har også mye å si. Samspillet mellom dem utvikler seg deretter, og oppsetningen blir derfor en slags evighetsmaskin av nye inntrykk og nyanser.

Wilsons oppgave var å reagere på alt dette, samt på energien og kroppsspråket til disse menneskene hun aldri har møtt før. The Second Woman ble derfor en studie i reaksjoner, som demonstrerte hvordan vi – noen ganger umerkelig – lar oss påvirke av andres holdning og oppførsel. Klisjeen om at vi blir til i møte med andre fikk her sin helt konkrete manifestasjon, igjen og igjen og igjen.

Hvert samspill unikt
Britiske teatre er gode på krenkelsesvarsler, men i programheftet til The Second Woman måtte Young Vic medgi at det var vanskelig å advare publikum mot improvisert innhold. De helgarderte seg derfor ved å opplyse om at oppsetningen kunne inneholde voldelige eller seksuelle scener. De fikk litt rett, men det gikk aldri over styr på scenen; de gangene det var aggresjon eller sex i luften, var det mer som en undertone (Marty nr. 69, en ung villbasse med langt krøllete hår, bet etter Wilson når han skulle kysse henne på kinnet, og hun glefset glupsk tilbake).

Det mest slående med The Second Woman var hvordan publikum i løpet av syv minutter, gjennom et møte som i virkeligheten utspilte seg mellom to mennesker som aldri hadde møtt hverandre før, følte at vi fikk et innblikk i deres unike forhistorie. Hvert samspill hintet om konflikter og smertepunkter i forholdet deres, hva det var de likte eller ikke likte med hverandre, noen ganger også hva de lo av sammen. Derfor var det like spennende hver gang en ny person kom inn døren.
Denne uforutsigbarheten var med på å gi oppsetningen en utrolig nerve – jeg har aldri sittet med en sterkere følelse av at teateret er øyeblikkets medium. Noe så enkelt som det skriptede kysset på kinnet ble tatt i enormt mange retninger; noen ganger var det intimt, andre ganger kleint, og kysset var også en mulighet for Virginia til å uttrykke motvilje ved å vri seg unna. På samme måte tok matkastingen noen ganger form av lek og spøk, andre ganger berettiget hevn når Marty hadde vært skarp eller ufin mot henne. Virginias prøvende kjærlighetserklæring kunne være sår eller varm, ironisk eller oppgitt, avskjeden mellom dem stygg, rørende eller likeglad.

Dansen til «Taste of Love» hadde også mye å si for samspillet. Virginia er på mange måter en kvinne på randen, og dansesekvensen kunne derfor fremstå både morsomme og patetiske; hun endte som oftest opp på gulvet. Mennene reagerte forskjellig på hennes trengende dansestil. Noen tok imot og forsøkte å støtte henne, andre rev seg løs eller skjøvhenne fra seg – én ung mann følte seg trengt opp i et hjørne borte ved drinktrallen. «I’m scared», hørte vi ham mumle, og da han litt senere stormet ut av rommet var han tydelig på at han aldri egentlig hadde elsket henne.

Manglende alvor
Amatørskuespillerne bidro til denne umiddelbarheten. De var unge og gamle, stygge og pene, lange, stutte, hippe, blasse. Noen hadde aksent, andre var åpenbart homofile. En dragqueen tittet innom, det samme gjorde kjente fjes fra britisk TV og teaterverden. Wilson måtte noen ganger hjelpe dem litt på vei, men stort sett fløt det godt.

Etter den australske premieren i 2017 påpekte én kritiker at mennene ofte henfalt til macho aggressivitet i møte med Virginias sårbarhet. Dette var ikke tilfelle i den engelske versjonen, selv om noen av omfavnelsene minnet mer om kvelertak. Noen prøvde riktignok å ta styringen over samspillet ved å snakke mye, si sjokkerende ting («unnskyld for at jeg dro til deg») eller score billige poenger.

Andre igjen var mer forglemmelige, de leverte replikkene og gjorde ikke noe særlig ut av den påfølgende dansen. Én bablet i vei («husker du skilpaddefarmen vi besøkte i Syd-Spania?»), en kvinne spilte scenen som om hun var søsteren til Virginia, mens noen menn helst ville danse på egen hånd. Tidvis bidro en tilsynelatende håpløs Marty til et interessant samspill, slik ukjente mennesker har evnen til å overraske oss også i virkeligheten.

Det ble mye latter, og jeg savnet kanskje et større alvor oppi det hele, men en virkelig sår avskjed hadde muligens blitt for vanskelig for amatørdeltakerne å spille ut. Da var det litt skuffende at de mest kjente fjesene ikke bidro i så måte; Ben Whishaw dukket opp på morgenkvisten og spilte ut sin sekvens omtrent som om han var Virginias bror. Rundt lunsj var det Andrew Scott som kom inn døren, og hans bidrag var klokkerent fjas som kulminerte i at han red på ryggen hennes. Samtidig gjorde de mer profesjonelle motspillerne at Wilson kunne ta flere sjanser enn med amatørene, og det benyttet hun seg av til gagns; hun klinte med Scott, satt på fanget til Idris Elba og suttet på brystvorten til Toby Jones, til allmenn begeistring fra publikum.

Varierende kjemi

Noen av amatørene valgte likevel å etterstrebe alvoret; Marty nr. 77 hintet om at de hadde mistet et ufødt barn, mens Marty nr. 87 var middelaldrende, med langt skjegg og stokk. Han spilte rollen dempet, noe som fikk Wilson til å vise ømhet for ham. Da de reiste seg for å danse gjorde spaserstokken at hun ikke kunne henge på ham som med de andre – i stedet sank hun ned på huk. Den godt voksne mannens nærvær var med på å gjøre passiaren mer moden.

Kjemien mellom Wilson og motspillerne varierte. Noen ganger var den ikke-eksisterende, og man så at Wilson måtte jobbe for å opprettholde illusjonen om en felles fortid. Marty nr. 71 virket derimot sjarmerende og snill, han byttelånte sko med henne, og man fikk virkelig følelsen av at de likte hverandre. Noen-og-tyve Marty’er senere kom en som Wilson helt klart syntes var attraktiv, før en ung kvinne entret scenen og oppførte seg som Virginias velmenende venninne (selv om de mer vennskapelige eller familiære relasjonene bidro til større variasjon, hadde de jevnt over mindre nerve enn de romantiske).

Flere av møtene gjorde det klart hvorfor Virginia og Marty nå sto på randen av et brudd, særlig de gangene Marty var uoppmerksom, skarp eller ufin (flere ganger stoppet Wilson musikken tvert og ba ham gå). Andre ganger kunne man få inntrykk av at de fremdeles likte hverandre, men at forholdet rett og slett ikke fungerte, eller at ytre faktorer spilte inn. Tittelen The Second Woman hinter om en førstekvinne i Martys liv; kanskje var hun grunnen til at oppgjøret på scenen i det hele tatt fant sted.

Gjennomproft
Underveis ble jeg nysgjerrig på hvorvidt spillet hadde endret seg underveis, særlig gjennom de harde nattetimene. Hadde Wilsons tolkning blitt mer rå, mer naken? Jeg forhørte meg med mine medpublikummere, som avkreftet dette; med unntak av at Wilson en periode midt på natten sa «jeg drikker igjen» når hun egentlig skulle si «jeg tigger igjen» idet hun fylte opp whiskyglasset sitt, hadde hun ikke vaklet én eneste gang. Utmattelsen kom heller til uttrykk i tongue-in-cheek-kommentarer ment for publikum. Marty nr. 72 hadde følelsen av at de kranglet om det samme om og om igjen. «Tell me about it», repliserte Wilson, og salen frydet seg.

Det var i møte med motspillerne, og ikke sin egen tretthet, at den gjennomproffe Wilsons spill fikk sjatteringer og nyanse. Flere ganger måtte hun være temmelig kjapp, og derfor hyperoppmerksom på alt hver nye Marty sa og gjorde (Marty nr.91 kalte Virginia et «godt knull» og en «luremus», og hun svarte med å smøre nudler i skrittet hans).

Da var det heller ikke overraskende at oppsetningens aller siste motspiller var med på å gi passiaren mellom Virginia og Marty ny betydning. Marty nr. 100 var en purung transmann, og spørsmålet om Virginia er «kapabel» handlet plutselig om noe annet – er hun kanskje ikke i stand til å være sammen med en som ham? Han var tydelig såret, og da Wilson liksom lekent helte nudler over hånden hans, kastet han dem sint vekk. Virginia hadde ikke lenger det moralske overtaket; etter 24 timer var det fortsatt mer å oppdage i Randall, Breckon og Wilsons sceniske maktdemonstrasjon. The Second Woman ble aldri kjedelig, og skjørheten i det å skulle gi seg hen til et annet menneske sluttet heller aldri å røre.

(Publisert 22.05. 2023)