Krigens moralske ubehag

Som ung russer med russisk mor og norsk stefar vet Daria Glenter masse om hvordan det er å erkjenne og

FÅ BOMME EN

Av Daria Glenter

Regi: Fredrik Longva

Scenograf og lysdesign: Norunn Standal

Komponist og lyddesign: Amund Ulvestad

Kostymedesign: Solveig Holthe Bygdnes

Tekstdramaturg: Jørgen Strickert

Skuespillere: Sofie Huijs, Julie Bjørnebye, Anne Guri Tvedt, Stian Isaksen-Gihle og Tom Styve

Urpremiere Teater Innlandet, Hamar 27. april 2023

Forestillingen skal på turné i Innlandet fra 14. september til 8. oktober.

forholde seg til at Russland er blitt et autokrati. Hvordan skal hun som russer forholde seg til konflikten, både den som utspiller seg i Ukraina og den hun har med sine russiske venner? De fyller hele skalaen fra ivrige Putin-klakører til folk som er sterke motstandere av krigen. Det er krevende å forholde seg til vennenes holdninger og til sin egen forvirring. Den prosessen hun har gjennomgått etter at Russland gikk til fullskala krig mot Ukraina 24. februar i fjor, førte til at hun som husdramatiker på Teater Innlandet skrev antikrigsstykket Få bomme en. Hun har også skrevet en kronikk om den konflikten hun står i. Teateret har publisert den på sine nettsider. Der erklærer hun seg som sterk krigsmotstander.

Dette er utgangspunktet for Glenters helaftens dramadebut. Før hun ble husdramatiker på Teater Innlandet i 2021, deltok hun i talentutviklingsprogrammet Unge Dramatikere, og hun har erfaring fra flere egne produksjoner.

Krigens ubehag

Det begynner lovende. Ubehaget er til å ta og føle på. Publikum blir plassert på enkle og harde tribuner uten seter, ryggstø og støtte for beina i en firkant rundt og tett på scenen. De fem skuespillerne sitter blant publikum, og det er tydelig at de er i en utsatt posisjon. Du ser det på dem. Før lyset senkes høres en ubehagelig summing, en pustende kroppslyd som det er vanskelig å finne opphavet til. Det kjennes ut som en liten evighet før lyset er senket til totalt mørke. Lyset lyner, ny blackout, mer lyn før rommet fylles av røyk og skuespillerne inntar podiet i midten. Den lange stillheten gir deg tid til å studere scenografien i røykhavet: Med lette dyner inni en ytre kant av grå sandsekker illuderer den firkantede scenografien kombinasjonen av et hjem, et tilfluktsrom og en maskingeværstilling.

I leiligheten har en ung kvinne, Kaia, søkt tilflukt og gjemt seg under dynene. Før hun klatret opp dit illuderte lydbildet og skuespillerens bevegelser at hun hadde kastet seg ut av en bil i fart og skadet kneet. Når lyset heves blir vi vitne til at de tre vennene som bor i leiligheten rives av følelser fordi to av dem, søsknene Kristina og Taras (som er av en annen nasjonalitet enn den tredje), skal rømme fra krigen. De vil ha Ksenia med seg, men hun har valgt å bli igjen. Hun er sykepleier og vil hjelpe dem som trenger det der hun er. Og noen må jo være igjen for å bygge opp landet, argumenterer hun. Vi får inntrykk av at Taras er forelsket når han forsøker å overtale Ksenia til å bli med.

Når søsknene er ute en tur dukker Kaia opp fra dynene, skremt og såret. Ksenia viser ingen frykt. Hennes reaksjon er å tilby hjelp, og Kaias aggressive frykt brytes raskt ned. Da søsknene kommer tilbake forteller Kristina om to russiske ungdommer som har kommet over grensen og sprengt et våpenlager i nærheten. Ksenia skjønner umiddelbart at Kaia er en av ungdommene, men hun fortsetter å holde Kaia skjult.

For å gjøre en lang historie kort, de blir angrepet av en brutal soldat uten kjennetegn på uniformen (som lett assosieres med en privat leiesoldat, slik vi kjenner dem fra den paramilitære Wagnergruppen i Ukraina-krigen), og det hele ender med at Ksenia og Kaia blir isolert etter et bombeangrep. Det som skjer så er åpent for tolkning, men slik jeg forstår forestillingen er handlingen et uttrykk for en humanistisk overbevisning om at det finnes noe godt i alle mennesker. Også de som kaster bomber og dreper andre.

Problematisk sceneløsning

Forestillingen varer cirka en og en halv time, og jeg tok meg i å synes at ting gikk sakte. Det er jo et paradoks når du er plassert inn i en krigssituasjon, men realiteten er nok at kjedsomhet, frykt, usikkerhet og plagsomt uendelig ventetid er noen av krigens fremste kjennetegn.

Da forestillingen var slutt konstaterte jeg at jeg likevel ikke hadde hatt behov for å se på klokken en eneste gang. Det betyr ikke at alt er bra. Sofie Huijs i hovedrollen som sykepleieren Ksenia skaper en troverdig figur som spiller på hele følelsesregisteret. Men resten av ensemblet har kanskje ikke fått nok tid til å trenge dypt inn i rollene?

Spillet og språket kunne virke oppstyltet, og samspillet manglet det drivet som ville fått publikum til å glemme rompe og rygg. Det er ikke bare eldre mennesker som har problemer med denne tribunen. Det å sitte så vondt krever at handlingen holder publikum i et fast grep. Men ubehaget er antagelig (som den saktegående tiden nevnt tidligere) en del av konseptet, selv om det kanskje ikke fungerer helt etter hensikten? Til gjengjeld var teknikken tilsvarende avansert: Sentralt over det avgrensede scenerommet var det plassert en «stjernehimmel» som ble brukt som et lysorgel. Og da bomberegnet satte inn fikk publikum merke det fysisk ved at det var montert romperistere, høyttalere som var festet på undersiden av finerplatene publikum satt på. Dette var teater på sitt mest effektivt skremmende: Publikum kjente eksplosjonene rett i kroppen.

Høyt hevet på minimal plass

Oppsetningens største problem er det at stykkets siste del foregår på et lite podium midt i sceneboksen. Her presenteres den avgjørende dialogen mellom Ksenia og Kaia der de finner frem til en felles forståelse i et fysisk og verbalt fellesskap. Det gir håp. Men det lille podiet er en platting som heves høyt opp. For høyt opp. Resultatet er at publikum må sitte med knekk i nakken for å følge med. Det er greit i et minutt eller to. Men når det varer lenge blir det fysisk vondt. Vi ser heller ikke så mye fordi de to er tett omslynget på minimal plass.

Daria Glenters stykke går rett inn i en konflikt de fleste nordmenn reelt sett har vanskelig for å identifisere seg med. Men hun behandler en viktig tematikk: Hvordan skal russerne greie å bearbeide de krigsforbrytelsene Putin har stelt i stand? Det finnes paralleller: I Sør-Afrika hadde de sin sannhetskommisjon. Etter andre verdenskrig plasserte Nürnberg-prosessene skylden hos de verste overgriperne. Og selv om det for lengst er historie, har også vi vår egen versjon av problemet gjennom forsoningsprosessen vi måtte gjennom etter andre verdenskrig. Og det er verdifullt å bli minnet om de mellommenneskelige problemene som følger av enhver krig. Tematikken er viktig, og oppsetningen av Få bomme en, (tittelen viser til intensiv røyking av urtesigaretter), fortjener ytterligere bearbeiding for å få publikum med seg. Oppsetningen er ikke bra nok. Slik det er nå er det vel så interessant å lese Daria Glenters kronikk som å se forestillingen. Å ha lest den oppleves nærmest som en forutsetning for å få fullt utbytte av stykket.

(Publisert 04.05.2023)