MARE MONSTRUM

Alltid en hørbar vind, det er sjelden stille her ved kysten, sørkysten av Norge, ved Skagerak. Om du kommer fra

den ene eller andre side av elva, fra øyene utenfor eller fra innlandet; en skal ikke lenger enn til Mosby for å høre en annen dialekt. Man hører hvor du kommer fra, men man hører ikke skrikene fra Middelhavet.

Et bilde gjengir ikke skrik. Daglig blir vi oppdaterte med informasjon om nye døde. Og de som blir reddet: fargeglade ansikter, røde vester, blått hav. Sjelden ser vi grusomheten som en drukningsdød er, og vi er så vant til disse bildene at de knapt forstyrrer oss i vår hverdag lenger.

Flyktningbølgen er ikke en naturkatastrofe. Nyhetene melder om en flyktningstrøm som oversvømmer oss. Vannmetaforer. Partituret berører et aktuelt tema, men krigen i Ukrania og vår villighet til å gjøre noe for dem som flykter derfra, dominerer nå.

Massedøden i Middelhavet er en konstant mare. Det norske ordet ‘mare’, det engelske ‘mare’ og det tyske ‘märe’ klinger likt. På norsk og angelsaksisk er det et vesen, som setter seg på brystet om natta, noe som plager en i søvne. (I nyere engelsk er ‘mare’ det samme som ‘Stute’ på tysk, lik det norske ‘merr’, ‘eine Mähre’, som i ‘Märchen’, men her er det uten h) – det er ikke et eventyr, det er et mareritt.

Det er de omkommende dette stykket er dedikert, de som ikke overlevde bølgene, de som bukket under, de som aldri kunne fortelle historien sin, de som aldri ble til noe problem for vår velstand, som aldri truet med å «ta våre arbeidsplasser», de som aldri var ute etter å «snylte på vårt velferdssamfunn». (Det mangler ikke fordømmende uttrykk som mistenkeliggjør fluktmotivene.) Partituret er skrevet til minne om dem som døde i Middelhavet – som nå er som ei grav, en kirkegård, en sjøfartsvei uten minnestein.

Arian Leka, en albansk poet fra Durrës, skriver til minne om sin far og andre albanske sjømenn som mista livet på havet. Han betegner Mare Nostrum (vårt hav) som et Mare Monstrum. I langdiktet «Auschwitz Detar» (Auschwitzhavet) forestiller han seg havområdene i Middelhavet som forskjellige barakker (utdrag på tysk i abwärts 3/2021: «Baracke II – Die Küste von Lampedusa»). På tysk har diktet en provoserende tittel: «Das Auschwitz der Meere». Det er oversatt fra albansk av Zuzana Finger. I et intervju sier hun: «Wir haben ein Wort dafür, was mit den Menschen in Auschwitz passiert ist, aber wir haben noch kein Wort für das, was auf den Meeren passiert.» («Rettungsboot für die ertrunkenen Seelen»,17.03.21)

*

Jeg har aldri lært å spille et instrument, men jeg kjenner sjøen. Har lært å se hvordan den kruser seg, krummer seg og brekker, danner sjøsprøyt og skumdotter, vindens virkning på sjøen kjenner jeg til.

Begynte med ordene ‘bølge’, ‘Welle’, ‘waves’, og lagde skjema på grunnlag disse ordenes bokstaver. Tre ord, fem bokstaver. Beauforts skala har tretten nivåer for vindstyrke. ‘Leiser Zug’, vindstyrke 1 med vind opp til 1,5 m/s tilsvarer ‘flau vind’ med småkruset sjø, mens ‘leichte Brise’ (tysk vindstyrke 2) kan ikke oversettes til ‘lett bris’ (norsk vindstyrke 3), ‘Sturm’, ‘storm’, ‘storm’ «ist auch ein falscher Freund», jeg lagde seks omtrentlige vind-nivåer.

De tre språkene fikk hver sin farge, slik at jeg kunne se hvordan språkene korresponderte. Norsk ble det dominerende i den lyseste stemmen, hovedsakelig tysk i bassen, og mellomnivået har mest engelsk. Siden stykket er skrevet for sprechbohrer og trioen er tysk, og jeg arbeider mest på tysk, brukte jeg de tyske betegnelsene vindene.

Det er aldri dam bleiga i «Mare Monstrum», men det går det opp til orkan i kastene. Ingen vil sette ut i båt i et slikt uvær – konstant kaos, hvit støy, bildet er skumdekt, frådende hvitt. Satt inn i et skjema, ble disse «bølge-variasjonene» i utgangspunktet et material.

*

Rester av informasjon, utdrag fra nyhetsmeldinger er satt inn i bølge-variasjonene: «N.N. … ertrunken … 10 … unbekannt … unbekannt». Boka Todesursache: Flucht. Eine unvollständige Liste (Dødsårsak: Flukt. Ei ufullstendig liste) er hovedkilden jeg har klippet fra. Over 400 tette sider, ei liste på over 35 000 mennesker, hvor de kom fra, hvordan de døde, så sant man vet det, på vei til Europa, en registrering som har pågått siden 1993. Utgitt av Kristina Milz og Anja Tuckermann på Hirnkost KG i Berlin, første gang i 2018. Ingen oversettelse eller publikasjon av denne lista på norsk, som opprinnelig ble satt sammen og publisert av det paneuopeiske nettverket og organisasjonen UNITED for Intercultural Action.

Stedsnavn, tall og fortellende fragmenter, uten å tydeliggjøre enkeltskjebner. Informasjonsmengden er redusert, fragmentene er nesten poetiske, men de er ikke oppdiktede. Utdragene er et ekstrakt, tekstbiter, trukket ut av det hav av informasjon som allerede er der.

Kun ett tilfelle er gjenkjennelig – gutten på stranda. Alan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som ble funnet død på stranda ved den tyrkiske badebyen Bodrum. Bildet av det druknede barnet i armene på en kystvakt ble en synliggjøring av katastrofen. Han ble fotografert av Nilüfer Demir, en septembermorgen i 2015. «2. september 2015 vekkes verden» (sitat fra Gutten på stranden, Quintano Forlag, 2021). Balkan-ruten var stengt noen uker tidligere, og Angela Merkel gjentok «dette klarer vi». Moren hans, Rehab (35 år) og broren Galip (5 år) druknet de også, et sted mellom Bodrum og Kos.

*

Det norske språket er konstruert og i konstant forandring. Det er ikke ett språk, men offisielt to, bokmål og nynorsk, basert på en gradvis forandring av henholdsvis riksmål og landsmål. Etter en rekke omfattende rettskrivingsreformer i første halvdel av forrige århundre ble Norsk språknemd opprettet i 1952, fra 1972 Norsk språkråd og som i 2005 gikk over til å hete Språkrådet, et statlig fagorgan med normeringsfullmakt. Rådet gir jevnlig forslag til endringer i de to språknormene, godkjenner nye ord og fornorsking av anglisismer samt kjønnskorrekte betegnelser. Variasjoner i begge språkene er nå så nogenlunde likestilte; i 2005 ble skillet mellom hovedformer og sideformer i bokmål opphevet og sideformene i nynorsk likestilte i 2012.

Variasjonsrikdommen er enda større i talespråket, som deles i to grener og omfatter fire dialekter, eller fem, ettersom man ser det. På norsk er det mange muligheter, i uttalen av ordet ‘jeg’ (nynorsk ‘eg’) for eksempel, kan man velge mellom [æ], [e:] [e:g] [jæɪ] [jei] [i:]. Ofte kan en også velge hvilket kjønn et substativ har: ei eller en sol, ei eller en jord, men det heter et menneske.

Sørlandsk som er min dialekt, kategoriseres under vestlandsk, selv om den på mange måter er mer lik dansk og sørsvensk. Den kjente «turen ned» er sørlandsk og står i motsetning til det lysere, freidigere østlandske og trønderske tonefallet, hvor en går opp på slutten av setningen: lingvistisk markert med ². «Die Norweger singen» sies det, men ikke de sørnorske. Jeg har skarre-r-en og noen av «de blaude konsonatane» fra Sørlandskysten, men jeg snakker ikke typisk norsk. Så jeg støtte på problemer, da jeg skulle normgjøre artikuleringen min.

På prosjektets begynnelse fikk vi innføring i IPA (International Phonetic Alphabet), og jeg ble sittende fast i funderinger over forskjellene mellom de norske dialektene; jeg fikk problemer som verken var semantiske eller eksperimentelle. Uttaler jeg ‘dag’ med eller uten g, [da:] eller [da:gʰ], i det hele tatt, hvilken r skal jeg velge? Et rent østnorsk (oslomål) hvor det finnes en tilnærmet IPA-standard, føltes fremmed, men rent sørlandsk ville heller ikke være riktig, fordi jeg visste det vil komme en fremmed klang; det er ikke til å unngå at en tysk klang vil prege fremføringen. Og jeg ønsket en tydelig konstruksjon, slik at den fremmede klangen ikke oppleves som feil. Derfor ble det to typer norsk r: Sigrid som har de fleste norske passasjene, fikk østlandsk rulle-r [ɾ], Harald også, mens Georg fikk den sørlandske skarre-r-en [ʁ]. Helt konsekvent ble IPA-transkripsjonen ikke – mer som det norske språk, full av unntak og valgmuligheter.

*

Nytt for meg var partikulariseringen av språket, oppløsningen i enkelte bokstaver, også de nye tegnene; det ble visuelt fremmed å se teksten som IPA. Det hjalp da å fargelegge tekstfragmentene, så kunne jeg se dem som striper i et redigeringsprogram. I arbeid med tidligere hørestykker har mye av komposisjonen vært med det ferdige lydmaterialet. Her måtte jeg gjøre det på papir. Jeg la de forskjellige «vindene» utover gulvet for å få en visuell oversikt, og materialet vekk fra maskinen. En vev av tre stemmer og tre språk ble til et forløp på ti sekvenser.

Å tenke en anatomisk plassering av lyd var også nytt for meg. Å konsentrere på hvor lyden er lokalisert i munnhulen, en ny erfaring, jeg er vant til en situativ eller romlig fremføring. I tidligere stykker har jeg arbeidet med en vekselvirkning mellom opptak og tale, mellom live og konserve, stemme med og uten forsterkning, digital kontra analog lyd. I dette prosjektet var også det nytt at jeg ikke selv skulle delta i fremføringen.

Tale som lyd, grammelot eller grummelot, at språket forsvinner i klang, i en abstrahering, eller at det semantiske oppheves ved gjentagelse; at tekst drukner i musikk, eller ikke er det dominante meningsbærende elementet i en fremføring; at tale blir avstemt i forhold til de andre elementene i rommet: lys, bevegelse, figur; at det er et samspill, mellom de sceniske elementene, kjenner jeg fra teaterformer med en likestilt dramaturgi.

*

Partituret er en påminnelse, ingen løsning, ingen analyse, på den måten er det ikke politisk. Det belaster heller ingen, ingen blir direkte anklaget, verken de som tjener på å være loser eller de som lever av «flyktninge-industrien». Frontex’ brutale push backs blir ikke direkte kritisert, bare nevnt, som – ord flytende i bølgene. Anklagen er åpen.

*

Den manglende nyhetsformidlingen av massedøden i Middelhavet på norsk, om redningsaksjonene til Ocean Viking f.eks., er påklagelig, og som oftest er den tendensiøs. Første artikkel om Ocean Viking i NRK, 21.8.2019: «Ekspert: Redningsskip fører til flere migranter i Middelhavet.» Og videre: «Redningsskip i Middelhavet er en av flere faktorer som får migranter til å legge ut på den farefulle ferden mot Europa.» Forskjellen mellom hjelpen og beredskapsviljen overfor flyktninger fra Ukrania er påfallende.

Noe av den norske desinteressen for flyktninger utenfor nærområdet blir rettet opp av Budbringeren fra Helvete. Facebooksiden blir drevet av Kristina Quintano, journalist, oversetter, forlegger og forfatter i Quintano Forlag. Hun har utgitt flere bøker om flyktningenes situasjon ved Middelhavet, og gjør en enorm jobb for få folk til å skjønne hva som foregår.

I et intervju (i: tara, 04.03.2022) forteller Quintano at hun «er stemmen til mennesker på flukt». Det er ikke akkurat det jeg ønsker at sprechbohrer skal være; jeg ønsker ingen personifisering (eller psykologisering) i fremføringen, men at de beretter, minner, at de lydmaler, på sin klangmusikalske måte.

*

Kristiansand/Berlin, februar/april 2022. Essayet er tidligere publisert i The Poets’ Sounds, Lettrétage programhefte, Berlin 2022, oversatt til tysk av Kata Veres; til engelsk ved  B.L. Crook; oversatt til gresk av Krystalli Glyniadaki, i: logotexnia21.blogspot.com.