Unge skeive i kristelig miljø

Da Gudmund Vindlands roman Villskudd kom ut i 1979, var det bare seks år siden den forhatte paragraf 213 var

Villskudd

Av Gudmund Vindland

Dramatisering: Oda Radoor

Regi og scenografi: Erlend Samnøen

Kostymer: Veronica Brøvig Vallenes

Lysdesign: Ingeborg Staxrud Olerud

Lyddesign: Nils Jakob Langvik

Dramaturg: Endre Sannes Hadland

Kilden Teater, premiere 5. mai 2023

tatt ut av norsk lovgivning. Men handlingen utspiller seg ti år tidligere, da seksuell omgang blant menn ennå var en kriminell handling. Romanen betydde mye for mange. Den var tidlig ute med å vise kjærlighet blant skeive som en naturlig og fin affære som blir kvalt av samfunnet. I sin anmeldelse i Klassekampen beskrev Dag Solstad da romanen som «en desperat analyse av kjærlighetens vilkår». Sånn sett holder den seg godt. Og som Yngvar Ambjørnsen påpeker i forordet til en nylig utgave, er den i tillegg et glimrende generasjonsportrett fra tiden den oppsto i. Dette er første gang Villskudd blir presentert på en teaterscene, men stykket tar kun for seg første del av boken, der kjærlighetshistorien mellom konfirmantene Yngve og Magnus utspiller seg.

Fri adaptasjon og gode skuespillere

Dramatiseringen til Oda Radoor løper fritt i forhold til boken. Yngve (Fredrik Høstaker) kommer fra en ikke-kristelig familie, men er ny i byen og melder seg på konfirmasjonsgruppen for å få seg venner. Her treffer han prestesønnen Magnus (Eirik Langås Jørgensen), og det oppstår et forhold mellom dem, som ikke overlever presset fra den fordømmende omverden. Både Høstaker og Jørgensen spiller godt og nyansert, og Espen Sigurdsen spiller overbevisende og med mye humor rollen som konfirmanten Janne. At kroppen hans er langt kortere enn gjennomsnittet, passer fint inn i denne historien om utenforskap. Man kan stusse litt over at det er godt voksne mennesker som spiller disse ungdommene, særlig i kontrast til resten av konfirmantene; som er pur unge, men det glemmer man etter hvert.

Smart scenografi og riktige kostymer

Det hele foregår i menighetens forsamlingsrom og Erlend Samnøen, som står både for regi og scenografi, har gitt det et typisk 1960-talls preg. Blå fløyelsgardiner dekker veggene, og skolestoler med stålbein, en overheadprojektor og et lite orgel gir riktig tidsfølelse. Langs veggene løper det en trebenk full av skuffer og luker, som brukes effektivt til å utvide rommet: Scener fra gutterommene og hjemme hos presten foregår på benken. På bakveggen troner et skilt med gotisk skrift: «Se, jeg kommer snart!» står det der, og det virker like knugende som det sikkert var, til tross for lyse farger og påtatt glede.

Kostymene til Veronica Brøvig Vallenes passer fint inn, både tidsmessig og til karakterene: Mens Magnus har formelle klær, opererer Yngve med olabukser, islendere og t-skjorter med avklippede armer. At de i tillegg stadig skifter klær på scenen og viser overkroppen, bidrar til å gjenskape den dirrende erotikken blant ungdommene.

Flotte koreografier

Det er en fryd å se Høstaker og Jørgensen i aksjon sammen. Noe av det mest vellykkede i denne forestillingen er i det hele tatt det visuelle, særlig bevegelse og koreografi, og det fra første stund, da Høstaker åpner med en sår og vakker mimeintro som umiddelbart setter oss på karakterens side. Det oser glede av dansen Høstaker og Jørgensen utfører den første gangen Magnus og Yngve tar følge hjem. Og det er særlig de uttrykksfulle og nyanserte elskovsscenene mellom de to som gjør inntrykk, fra de første vakre tilnærmingene til de råere og mer desperate møtene mot slutten, da formaninger om synd og helvete har gjort sin inntreden. Her mener jeg forestillingen virkelig kan bidra med å berike bildene vi har av en type seksualitet som sees lite på scenen.

Teater i teater og lett humor

I dramatiseringen har Radoor skrevet inn en teaterforestilling som konfirmantene øver på. At vi gjennom hele forestillingen ser dem spille scener fra Jesu liv skaper mye humor. Publikum ler godt av ungdommenes stive skuespillerprestasjoner, som er ispedd komiske bevegelser og mange velfungerende bilder som får meg til å tenke på egyptiske malerier fra antikken. Folk ler også en god del med Morten Espeland i rollen som den smørblide presten som utgir seg for å være åpen, moderne og fordomsfri. Og Ann Ingrid Fuglestveit er virkelig morsom der hun synger i vei under prøvene på konfirmant-forestillingen.

Likevel virker den litt klisjéfylte humoren malplassert når det etter hvert viser seg at presten er undertrykt homofil og legger an på guttene, særlig fordi han faktisk lykkes med Magnus, ved nærmest å love å «kurere» ham. Alt dette blir behandlet litt lettsindig, og kontrasten til den voldsomme slutten blir for stor: Da Yngve forstår at han har mistet Magnus, kler han seg som en jente og provoserer med eksplisitt seksuell humor under den siste prøven. Det hele går så over styr at Yngve ender som korsfestet. Men om noen skulle korsfestes, hadde det vært bedre at det var Magnus. Yngve har kjærlighetssorg, og alle som har vært forelsket som ung vet jo hvor vondt det gjør, men han har forutsetninger for å komme over det, han godtar den han er og man kan se for seg at han vil kjempe seg til et fritt liv. Magnus derimot sitter fast i et miljø gjennomsyret av løgn som mener at noe er grunnleggende feil ved ham.

Tapte muligheter

Det er mye spennende i Vindlands roman som med fordel kunne ha vært tatt i bruk i denne forestillingen, for eksempel hans refleksjoner rundt skrullingen, en slags overdreven feminitet med frivole undertoner som mange skeive dyrket på den tida. Den innebar gjerne å kle seg som kvinner, og Vindland funderer klokt over de voldsomme reaksjonene det vakte, også blant skeive menn. Det kunne tolereres at menn hadde sex seg imellom, men ikke at de mistet sin «mandighet». Det fikk meg til å tenke på en studie jeg nylig leste om homofobi i Latin-Amerika. Den viste at det hovedsakelig er den såkalte «passive» mannen i et skeivt par som blir utsatt for diskriminering, altså den mest feminine av de to, han som man også regner med at tar den «kvinnelige rollen» i samleiet. Den «aktive» mannen, derimot, blir egentlig ikke oppfattet som skeiv, han beholder sin mandighet og blir derfor ikke sett ned på. Jeg ser for meg at denne problematikken kunne ha trukket tankevekkende tråder til aktuelle debatter både om transfobi, og om forholdet mellom homofobi og misogyni. Selv om Høstaker spiller en vakker og feminin karakter, blir ikke dette særlig utnyttet i dramatiseringen.

Men dette er vel ikke denne forestillingens anliggende, da. Her dreier det seg først og fremst om det kristelige miljøets undertrykking av kjærlighet mellom skeive, i ganske klassisk forstand. Og for alt jeg vet, kan det godt hende at denne lever i beste velgående, spesielt i den delen av landet som Kristiansand tilhører. Sånn sett er det mulig at forestillingen har en god lokal forankring. I programmet understrekes det i hvert fall at en nylig rapport fra Likestillingssenteret viser at skeives levekår er langt dårligere i Agder enn andre steder i Norge, og at «kompetansen om LHBT generelt er lav», noe som fører til økt diskriminering. Så man skal ikke se bort fra at denne forestillingen kan virke frigjørende på mange, særlig på ungdommene den sikkert er rettet mot.

(Publisert 10.05.2023)