Absurd krigshumor

«Yossarian sier at han har bare et ønske. Å leve evig, eller i det minste å dø i forsøket.»

Catch 22

Av Joseph Heller

Dramatisering: Joseph Heller

Regi og oversetter: Yngve Sundvor

Scenograf: Arne Nøst

Kostyme/maskedesign: Helena Marie Andersson

Maskør: Mio Eyfjord

Lysdesign: Trygve Andersen

Lyddesign: Andreas Veire, Arild Lægreid og Frode Ytre-Arne

Dramaturg: Carl Jørn Johansen

Rogaland teater, premiere: 10.mai 2023

Sett 12. juni 2023

Allerede i 1971 dramatiserte Joseph Heller romanen han hadde utgitt ti år tidligere om hvor meningsløst krig kan oppleves. Siden den gang har Catch-22 vært å se både på filmlerret og på teaterscenen – og nå for første gang i Norge.

Paradokset Catch-22 har blitt et uttrykk mange har kjennskap til og bruker i dagligtalen. Begrepet blir brukt om en umulig situasjon hvor du blir stoppet fra å gjøre en ting inntil du har gjort en annen ting, men for å gjøre den andre tingen må du først ha gjort den første. Eller slik situasjonen er i Hellers fortelling: ønsker man å fly er man gal og vil dermed bli sendt hjem fra krigen, men ønsker man ikke å fly og ber om å bli sendt hjem, så er man frisk og må dermed fly likevel.

1940-tallet er tilbake

Yngve Sundvor har valgt å gå for en klassisk, realistisk og tidstro stil hvor publikum får se et titteskapsteater med karakterer kledd i autentiske 1940-tallskostymer. Spillerommet er avgrenset til et hus bestående av fire ulike rom samt taket over, og musikken er stereotypisk militær og majestetisk og spiller på patriotiske følelser. I 2023, hvor moderne dramatiseringer med abstrakt scenografi og kostyme er i vinden, vil noen kanskje tenke at denne historiske oppsetningen vil være uoppfinnsom eller kjedelig. Men alt dette fungerte svært godt. Teksten er kompleks og inneholder så mange paradokser at det er fint at vi ikke blir distrahert fra å tolke dens mening. Jeg forstår godt at Arne Nøst og Helena Marie Andersson er Hedda-nominert for beste scenografi og kostymedesign.

Scenografien er laget i forholdsvis små proporsjoner. Huset kan dermed skape assosiasjoner til dukkehusene man lekte med som barn. Velger man å lese inn flere betydninger kan man tolke det som at de små proporsjonene har til hensikt å få karakterene til å se ut som dukker i noen andres lek. Dette elementet tydeliggjør Yossarian (Cato Skimten Storengen) sin frustrasjon over manglende kontroll over eget liv. Det er imidlertid de sceniske bildene av flyangrep som imponerer meg mest. Forestillingens åpningsbilde består av en ildrød bakvegg. I scenens front er det plassert et stort fly med karakteren Yossarians hode synlig fra førersetet. Vinkelen på flyet er slik at det for publikum virker som at man ser det på himmelen. Under flyangrepet ligger det et lydteppe av flyduring og hjerteslag som umiddelbart gir innsikt i hovedkarakter Yossarians frykt knyttet til krigen.

Det er et sterkt ensemble vi møter. Alle skuespillerne utenom Cato Skimten Storengen spiller mellom fire og syv forskjellige karakterer. Både skuespillerne og kostymedesigner Andersson har gjort en grundig jobb med å skille de ulike karakterene fra hverandre. Sundvor har også skapt et gjennomført skille mellom soldatene i leiren og de sivile karakterene i Roma ved å la de sistnevnte snakke nynorsk. Nina Ellen Ødegård har vel fortjent blitt belønnet med en Hedda-nominasjon for sine rolletolkninger, og er særlig god i rollen som feltpresten. I stykkets kaos og absurdisme fremstår hun som en stabil representant for fornuften. Jeg ble også imponert av Matias Kuoppala sine rolletolkninger, særlig som Major Major.

Farse

Forestillingen har på samme måte som boken to sider: en humoristisk og en mer alvorlig. Den humoristiske siden har likevel blitt viet mest oppmerksomhet – forestillingen er morsom! Skuespillerne så vel som teksten spiller ut en galgenhumoristisk farse som man kan forlate med lett sinn, men dessverre vil det stort sett være opp til hver enkelt publikummer å fylle inn tekstens mer alvorlige sider. Det er mange eksistensielle og filosofiske spørsmål manuset inviterer til å utforske – for eksempel hva et menneskeliv er verdt – som det ikke blir viet noe særlig tid til.

Til tross for at seksuell frustrasjon i en militærbase kan være morsomt, blir det litt i overkant mye gjentatt, særlig i andre akt og spesielt når Yossarian blir dratt inn i det hele. Det hadde vært godt å beholde Yossarian som motpol til absurditeten helt frem til stykkets slutt. Det er forsåvidt ikke noe problem at Sundvor har valgt å vektlegge stykkets komikk, men det hadde vært ønskelig om man for eksempel mot stykkets slutt hadde sakket tempoet og gitt publikum tid til å reflektere over hvor grotesk alt det vi nettopp har ledd av faktisk er. Mangelen på alvor fører dessverre til at det ikke kommer et tydelig budskap frem.

Realistisk absurdisme

Hellers tekst ville nok fremstått som absurd uansett hva slags regi Sundvor hadde gått for. Kontrasten mellom at alt ser normalt ut og karakterenes groteske oppførsel danner et bilde av hvor mye en krig kan skade et menneske. Det hender vi får se den reelle galskapen gjennom komikken, og i de øyeblikkene regien åpner for at skuespillerne kan utforske dette er det virkelig bra. Det er for eksempel noen fine øyeblikk når Milo (Nina Ellen Ødegård) vettskremt oppsøker Obersten (Øystein Martinsen) for å be om å fly flere oppdrag. I disse tilfellene forstår vi at det ikke er bakvendtland vi ser inn i. Det er en livssituasjon som er så vanvittig at Yossarian og feltpresten (Nina Ellen Ødegård) tilsynelatende er de eneste som later til å ha en forståelse av livets verdi. Publikum responderer med latter heller enn avsky når karakterene dør, blir nektet hjelp eller når de reagerer med likegyldighet til det som skjer.

Det er ubehagelig å le av krigens grusomheter når det nok en gang er krig i Europa. I Rogaland Teater sin oppsetning nærmer de seg noe som er mer enn bare svart humor og som kan si noe om hva det vil si å være menneske når normaliteten blir revet bort fra en, det er bare synd at de ikke alltid når helt frem.

Publisert 15.06.2023