Stonework med Meet Bergman, regi Espen Hjort, Landmarks Collective, Black Box teater 2023. Foto: Anna van Kooij

Det myke mot det ru

Landmarks Collective ønsker med sin stein-meditasjon Stonework tydelig å innlemme oss i noe hellig. Men jeg kommer liksom ikke inn.

Publisert Sist oppdatert

Begynner økologiske perspektiver i scenekunsten å bli litt gammelt nytt? Det er kanskje en teit påstand, all den tid temaet er så stort. Likevel: En rekke

stonework

Konsept: Mees Borgman, Espen Hjort & steinen

Regi: Espen Hjort & steinen

Koreografi, performance: Mees Borgman & steinen

Musikk: Seán ó Dálaigh & steinen

Scenografi: Grischa Runge & steinen

Dramaturgi: Floor Cremers & steinen

Geologi: dr. Oliver Plümper, Universiteit Utrecht

Teknikk: Jorick Bronius

Spilt på Black Box teater under Heddadagene, premiere 15. juni

forestillinger forsøker å nå deale med klimakrisen gjennom å desentrialisere det menneskelige, å likestille mennesket med alt annet i verden – å rette oppmerksomheten mot det mer-enn-menneskelige. Og slik undersøke hvordan kunstens affektive potensiale kan rykke oss ut av den evige utnyttelsen av andre arter.

Det er en spennende og meningsfull tendens. Men tross noen fine enkeltscener og det forlokkende premisset i Stonework – at en gråstein er hovedfigur, klarer ikke Espen Hjort og Mees Borgman i Landmarks Collective helt å overbevise om at de har veldig mye nytt å bringe til torgs.

Bjellelyder

Stonework er en kontrastfylt fysisk og musikalsk duett mellom et menneske (Borgman) og en stein. Den runde, omtrent 10 kg tunge gneisen fant Espen Hjort og Mees Borgman i Landmarks Collective på Hallingskarvet, og den har levd sammen med dem i stua deres i tre år.

I forestillinga merkes det at de har blitt godt kjente med steinen, inn og ut. Steinens egenskaper eller agens i møte med Borgmans kropp er mangesidig framstilt på scenen. I tillegg har komponist Seán ó Dálaigh kartlagt steinens vibrasjoner og omsatt den til et lydunivers preget av lyse, overtone-klingende bjellelyder og durende, mørke synthtoner. Vevet sammen med Borgmans sang og affektive lyder, skaper Dálaighs komposisjoner et rom som veksler mellom det foruroligende og meditative.

Løs flette

Når vi kommer inn i salen på Black Box teater tar vi plass på ryggløse krakker satt i ring rundt et sandrosa-farget, halvmeterhøyt podium. Publikumsplasseringa oppfordrer slik til konsentrert oppmerksomhet mot Borgmans møte med Steinen. Og vårt møte med den. I åpningsscenen flytter Borgman seg rundt i knestående og holder steinen opp ved ansiktet, mens hun smilende møter blikket til hver publikummer. Slik blir hver enkelt av oss vennlig oppmuntret til å forholde oss til henne og steinen, likestilt.

Borgman er kledd i en kort drakt i mykt, like sandfarget stoff som scenegulvet. Håret er løst flettet og armene og beina er bare. Dette myke menneskelige kontrasterer den ru og harde overflaten på steinen.

Innstudert variert

Performanceforestillinga er strukturert gjennom forskjellige møter mellom steinen og Borgmans kropp. Hun balanserer barbeint oppå den, ruller den over kroppsdeler, utforsker tyngdekraften i steinen i møte med hennes spente eller avslappede muskler. Måten hun samhandler med steinens agens på ligner små barns naturlige omgang med materialer og omgivelser, et sentralt trekk ved posthumanismen – og altså noe man kan se gjenspeilet i stadig flere norske forestillinger.

I Stonework er utforskinga variert, men også i overkant innstudert?

Men av og til er det også risiko i samspillet. Som når Borgman ligger på ryggen og holder steinen med strake hender opp foran ansiktet. Om hun hadde mistet den da ville den jo skadet henne alvorlig. Likeså i partier der hun stiller seg opp på kanten av podiet og holder steinen strakt over hodet mens hun nagler blikket i enkeltpublikummere. Det oppleves truende, og viser hvilken kraft og makt menneske og stein kan inneha når de opptrer sammen.

Desperat gibberisch

Når hun lar steinen hvile mot magen eller brystet strømmer det sang ut av henne. Er hun som et medium for steinen, er det steinens stemme som kommer ut? Sangen virker iallfall som en slags tungetale, på gibberisch, der klang og styrke varierer konstant, mellom ømt og desperat - litt som artisten Björks særegne sang-improvisasjoner. Det er en gripende scene.

Foto: Anna van Kooij

Men som sterk motsetning til det ømme og organiske, står en kraftig lyskaster som hele tiden skifter mellom skarpt rødt, gult eller hvitt lys. Disse skiftene skjer brått, liksom helt uavhengig av det som skjer på scenen. Slik skapes en urovekkende distanse til den øvrige nokså intime undersøkelsen som utspiller seg mellom de to aktørene på scenen.

Likeså skjer skiftene mellom scenene av og til i overkant bardust. Ett sted legger Borgman seg på gulvet mens hun strammer alle muskler som i en krampe, litt som spasmene hos mennesker med cerebral parese. Når hun da helt plutselig går ut av denne posisjonen, og beveger seg med en letthet i kroppen, oppleves det hele litt kaldt. Som at de største emosjonene ikke kan følges opp

Kalkulert

Å gå i dialog med steiner er noe blant annet performancekunstner Kurt Johannesen har drevet med i utstrakt grad. Men der hans arbeider ofte innebærer også noe litt vittig, er Stonework preget av et gjennomgående alvor. Dette insisterende alvoret oppleves distanserende på meg. Om målet er å bringe oss til nærhet med steinen, synes jeg dessverre uttrykket blir for kalkulert til at jeg blir skikkelig emosjonelt berørt.

Dette understrekes mot slutten, der Borgman igjen setter øynene i utvalgte publikummere, og med et vennlig, men insisterende uttrykk gestisk spør utvalgte personer i publikum om de vil ta imot steinen. De som tar steinen i favn gjør det, iallfall slik jeg opplever det, mest av høflighet. De stryker pliktskyldig på steinen, mens de søker blikket til Borgman, før de leverer den tilbake.

Skyter fram

Det er lett å tenke at stein er noe hardt, konsistent og konstant. Men alle steiner er i kontinuerlig forandring. Det går bare gjerne uendelig sakte. Denne forandringen synliggjør Landmarks Collective i programteksten: De har gått vitenskapelig til verks og fått vite hvordan deres stein har gått fra flytende til fast form gjennom trykk fra Atlanterhavet. I et tidsperspektiv av millioner år. Og at den nå går gjennom konstant nedsliping til sand. Denne siste delen av forandringa manifesteres også på scenen der Borgman til slutt lemper store mengder strandsand opp fra ei luke i gulvet.

I sluttscenen står steinen på høykant midt på et fullstendig sanddekket scenegulv. Det er som den skuer ut over sin egen foranderlighet.

Og her, i dette til slutt stillestående scenebildet, blir jeg omsider litt rørt. Agensen til sanda er så sterk, jeg kjenner alt i meg dras mot den. Så når Borgman etter hun har tatt imot applaus inviterer oss til å ta både på sanda og steinen, liksom skyter jeg fram og lar en neve sand gli mellom fingrene.

Kilder

https://www.fineart.no/doc/kurtjohannessen

https://gaudeamus.nl/jubileum/in-situ-city-stonework/

Powered by Labrador CMS