Eter angsten sjelen?

Inger Buresund: Vet du at etter å ha vært på flere av disse fagseminarene, slår det meg hvor befriende det er når norsk teaterbransje samles med alle sine forskjellige produksjoner fra hele landet som rammer inn samtaler mer enn debatter. Sånn at resonnementer og refleksjoner virkelig får tid og plass? Folk fra samme bransje får rett og slett anledning til å være personlige uten å måtte bruke tid på å krangle med en motstander. Og vi får belyst nyanser og kompleksitet.

Tove Bratten: Ja, enig i det, veldig fint i en tid der alt for det meste er polarisert og konfliktorientert.

Buresund: Begge disse seminarene omhandlet jo hendelser bakover i tid, den første panelsamtalen som vi kan kalle «kunstnersamtalen» ga scenekunstnerne Pia Maria Roll, Ibrahim Fazlic og forbundsleder Kristine Karola Øren anledning til å reflektere nyansert rundt Ytringsfrihetskommisjonens påstand i sin rapport om at ytringsklimaet i kulturfeltet ikke er åpent nok, og at det er lite rom for kritikk og uenighet i det offentlige ordskiftet, særlig på scenekunstfeltet. Disse ble invitert fra sine ståsteder som frie scenekunstnere og en representant for forbundet Norske Dansekunstnere, som ivaretar de individuelle dansekunstnernes rettigheter til å mene noe om denne påstanden. I den andre «Ta plass…» fikk vi representanter fra institusjoner som Den norske Opera & Ballett, ved dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby, Teater Innlandet, ved teatersjef Thorleif Linhave Bamle og Nasjonalmuseet, ved kommunikasjonsdirektør Eirik Kydland, som alle ga et godt innblikk i hvordan man fra disse ståstedene med alle sine ressurser opplevde hvor krevende det var å stå i de tumultene som oppsto i forbindelse med at Operaen satte opp klassikeren Eugen Onegin av Tsjakovskiij, som egentlig hadde premiere tidligere, men ble satt på vent pga pandemien, og da den nå ble satt opp igjen fikk den et bakteppe av krigen som pågår i Ukraina, og demonstrantene utenfor operaen krevde at den ble tatt av plakaten med begrunnelse om å boikotte all russisk kultur. Teater Innlandet satte opp Evangeliet etter Jesus, Himmelens dronning der Esben Esther Pirelli Benestad spilte Jesus som transperson, og hvor biskopen ble avkrevd å stoppe forestillingen. Og vi husker alle debatten som kokte da Nasjonalmuseet valgte å ta ned Christian Krohgs maleri «Leiv Eriksson oppdager Amerika» der Nasjonalmuseet ble beskyldt for å kansellere dette nasjonalikonet.

Bratten: Begge disse panelsamtalene ble ledet av Julie Rongved Amundsen, redaktør i scenekunst.no, altså en som i kraft av sin stilling som redaktør og kritiker bør ha innsikt i disse sakene.

Buresund: Det som gjorde inntrykk på meg var jo da dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby ved Den norske Opera & Ballett ga et dypdykk inn i oppsetningen av Eugen Onegin og innleder med at hun var på Kunstnersamtalen dagen før og sa at hun satt og kjente på en stor ydmykhet når hun tenkte på hva disse aktørene fortalte om, hvordan det hadde vært å stå helt alene i dette mediekoket uten et større apparat bak seg, hvor krevende det må ha vært.

Bratten: Så uten å gå inn på selve sakene med Ways of Seeing, kansellerings- og scenenektdebatten som NODA sto i – så ble et interessant bilde trukket opp fra bransjens side versus mediavirkeligheten, som jo er sammensatt av redaktørstyrte medier og ulike SoMe-plattformer. Det som var så fint med Julie Rongved Amundsens innledning under Kunstnersamtalen var at hun inviterte oss inn i spørsmålet om «hva er redsel? Og hva betyr det at man blir redd for noe?»

Buresund: Ja, fordi det spørsmålet genererte en helt annen inngang til det å forstå hvordan påstanden om kansellerings- og lav uenighetskultur faktisk kan forstås av de som utgjør en del av den frie scenekunstkulturen. Og det ble veldig klart hvor komplekst dette bildet er. Det å bli utsatt for en offentlig oppmerksomhet man ikke har noe verktøy eller apparat til å navigere i enn si håndtere.

Bratten: All medieoppmerksomhet er nødvendigvis ikke god oppmerksomhet.

Buresund: Og det er jo nettopp møtepunktet mellom disse to panelsamtalene – hvordan aktørene med eller uten ressurser beskriver møtet med et kaotisk medietrykk, og hvor krevende det var å ta styringen, få frem sine historier, den kunstneriske bakgrunnen for de valg som ble gjort. Og hvor krevende det er å nå frem på kunstens premisser, med dette fagfeltets språk og terminologi i en «klikk»-orientert og konfliktdrevet mediedramaturgi. Avisene og nettsidene skal tjene penger. Og publikums oppmerksomhet og interesse kan i dag måles på en annen måte enn før vi hadde SoMe-plattformene. Det er vanskeligere å skille mellom redaktørstyrte media og annen informasjon. Kulturredaksjonene med kritikerstanden bygges ned, kunst og kultur fragmenteres, redefineres til underholdning og kjendisstoff, selv om det selvsagt finnes redaksjoner med gode kulturjournalister er det heller unntaket enn normalen. Hvordan skal kunst og kultur bli viktig når den offentlige samtalen om den krakkelerer? Hvordan skal vi klare å argumentere for en offensiv kulturpolitikk når kunsten og kulturens status reduseres, feltet som journalistisk fagområde nedprioriteres?

Bratten: Ja, det var et tankekors å høre hvordan man i begge panelsamtalene kom inn på hvordan New Public Management nå styrer samfunnet, både media og kultur, hvordan denne ideologien fra Thatcher har gått inn under huden på strukturer, forvaltning og formidling vi omgir oss med også her i vår sosialdemokratiske andedam.

Buresund: Men jeg er enig med teatersjefen på Teater Innlandet i at vi har litt skyld i dette selv – at bransjen må bli mye flinkere til å ta ordet i offentligheten, delta mye mer og ikke bare når man skal selge en forestilling eller når vi skal klage på de økonomiske vanskelige vilkårene.
Bransjen må gjøre scenekunsten viktig.

Bratten: Og hvis man i sterkere grad står sammen når det koker, særlig gjelder det at man slår ring om aktører i det frie feltet som jo står alene, så vil det være mye vanskeligere å «ta» dem?

Buresund: Jo, men jeg mener at feltet har jo selv en rem av huden; det kom jo mange heftige kommentarer fra kunstfeltet selv som kan kvalifisere som hets og trakassering? Vi polariserer også; enten er du med eller mot? Så det er jo slett ikke så enkelt? Så jeg syns jo kanskje at vi – bransjen selv – slapp litt for lett unna her? Det er jo ikke bare den store stygge ulven «media» og «mørke krefter» på SoMe-plattformene. Jeg tror faktisk det er reelt at mange kjenner på en redsel for å ytre seg – nettopp fordi man er redd for å få tyn fra sine egne. Men jeg mener dette ikke er ensbetydende med det som Ytringskommisjonen definerer som «lav uenighetskultur i scenekunstfeltet.» Det er jo her kommisjonen trår feil. De bygger utsagnet på et for svakt premiss og på få kilder; altså kort sagt det som skjedde med Sløserikommisjonen under Kulturytring Drammen og grep fatt i at enkelte ikke ville delta i debatten man la opp til der? Det er jo helt greit å ikke ville delta i debatter? Det er jo ikke dermed scenenekt og tegn på lav ytringskultur? Og det er da også et premiss for et levende demokrati at man sier fra når noe skjer i ytringsfrihetens navn som faktisk ikke er greit? Kommisjonen går jo heller ikke med på at ytringsfrihet også handler om trygghet.

Bratten: Lederen Kjersti Løken Stavrem var jo tydelig på dette i et intervju i Morgenbladet. «Ytringsfrihet handler ikke om trygghet», sa hun. Men det gjør da det også? Nettopp utrygghet er snarere et større dilemma i offentligheten, enn det kommisjonens leder altså vil være ved og det er derfor det er viktig at vi henvender oss gjennom redaktørstyrte media – og så må man jo forvente at redaktørene faktisk styrer de ulike kommentarfeltene? Det må jo være lov å si?

Buresund: Ja jeg kjente jo bare saken med Sløseriombudsmannen og Sløserikommisjonen fra media. Men denne Kunstnersamtalen ble jo en øyeåpner for meg – nettopp fordi dette komplekse og nyanserte bildet av hvordan aktørene forankret i det frie scenekunstfeltet oppfatter situasjoner og hendelser de har vært gjennom og måttet håndtere, fikk komme godt frem i denne panelsamtalen. Det ble så tydelig for meg hvordan den enkelte kunstners sårbarhet kom i spill, hvordan det enkelte mennesket med sitt genuine kunstnerskap sto i situasjonene, som utviklet seg i rasende fart og det var umulig å holde oversikten. Altså dette er jo åpenbart, men likevel en dimensjon som forsvant i det hissige koket. Og dette gjelder jo ikke bare kunst og kultur. Men også f. eks. næringslivet. Vi finner sikkert folk som vil si det samme der. Forskjellen er at økonomi/næringslivsredaksjonene ikke bygges ned, at økonomispråket – New Public Management-ideologien er nærmest bygget inn i de økonomiske parametrene – vi må jo rett og slett sikre kunnskapen og kjennskapen til kunst og kultur både gjennom utdanning og i det offentlige ordskiftet.

Bratten: Et viktig grep ville jo være at bransjen går sammen om å få på plass et ombudsinstitutt for kunstfeltet og da særlig for de kunstnerne som ikke har et apparat rundt seg. Et sånt ombud kunne man legge til Norges Institutt for menneskerettigheter (NIM). At alle kan ha et apparat bak seg vil jo innebære en større trygghet for kunstnerne, både for det som uttrykkes gjennom kunstnerisk praksis og ved andre ytringer i offentligheten – og så må vi jo oppfordre hverandre til å bygge en god og trygg ytringskultur.

Buresund: Vi vil jo ha debatt – men på hvilke premisser?

Inger Buresund og Tove Bratten kommenterer scenekunst og aktuell debatt.

Inger Buresund er tidligere daglig leder av Danse- og teatersentrum (1985-1992) og nny styreleder samme sted (2023-). Tove Bratten ledet Danse- og teatersentrum fra 1992 til 2021.

(Publisert 17.06.2023)