Glenda Jackson in memorian

Hun fikk Oscar som beste skuespiller i hovedroller to ganger, en av dem for sin prestasjon i filmen Women in love, som kom på norske kinoer I 1971. Jeg var helt betatt, og fra da av var Glenda Jackson mitt store forbilde. Hennes overgang fra scenen til den politiske arena gjorde selvsagt at jeg følte slektskap, men min beundring skyldtes først og fremst at hun var en fantastisk skuespillerinne. Stygg-pen, var et uttrykk vi brukte i oppveksten. Jeg syns i grunn det er en god karakteristikk av Glenda Jackson, for hun hadde en slags maskulin skjønnhet, og en mild autoritet. Sterk, intelligent, sensuell og karismatisk. Og i tillegg er hun en engasjert dame med sine meningers mot. 

I forbindelse med åpningen av Ibsenåret 2006 i Oslo rådhus, var Glenda Jackson på lynkjapp Norges-visitt for å motta sin Ibsenpris. Da Anne Grosvold og jeg sto og ventet på divaen utenfor Grand Café hvor vi skulle spise frokost med henne på NRKs regning, var vi skjønt enige om at denne dama var vi tiltrukket av på alle tenkelige og utenkelige og vis, vi var klare til å spise henne levende med hud og hår. Riktig barnslige var vi, inntil vi observerte henne på vei mot oss nedover trappen.

Hun hadde knallrød kåpe, og var mindre og eldre enn jeg hadde forestilt meg, og hun haltet litt. Britisk korrekt, vennlig og imøtekommende. En stillferdig og beskjeden kvinne, men med en sjeldent energisk utstråling. Hun hadde våkne skarpe øyne under den glatte luggen. Kontakten var der umiddelbart, og jeg følte en inderlig og fortrolig kontakt.

«Jeg har alltid drømt om å møte deg,» sa jeg, «særlig etter at jeg selv kom inn i politikken som kulturminister. Og forresten har jeg møtt deg før: Jeg var på teatertur til London for sikkert mer enn tjue år siden. Du spilte tittelrollen i et moderne stykke som het Rose, og forestillingen gjorde et voldsomt inntrykk på meg.» «Oh, really?» kom det fra Queen Elizabeth, som var én av hennes mest kjente rolletolkninger (i BBC-serien om Elizabeth I på 1970-tallet, red. anm.), og jeg la ut om hvordan jeg hadde stått og ventet utenfor sceneinngangen på teatret til ingen nytte, men at jeg traff henne helt tilfeldig like etterpå og gikk bort til henne og presentert meg på en pub i nærheten av teatret samme kveld: «Hei, jeg er en skuespiller fra Norge.» Glenda var nysgjerrig på om hun hadde vært hyggelig mot meg. Og jeg kunne bekrefte at hun hadde vært særdeles grei også den gangen, rett og slett kjempehyggelig. Dermed fant vi tonen, og var skjønt enige om det meste, også om at Ibsen fortjener feiring.

«England må lære av Norge;» sa hun, «Når feiret vi Shakespeare på en slik måte? Aldri!» sa hun, «Det er helt utrolig med alt dere gjør for å feire Henrik Ibsen. Dere må være veldig stolte i Norge. Jeg tror aldri England ville gjort noe tilsvarende. Alt er blitt så kommersialisert.» 

Jeg kjente at jeg ble stolt og varm i kinnene. Den satt. Vi har av og til godt av at noen ser oss utenfra. «Vi trengte det vel,» sa jeg. «Hvorfor det?» «Vi hadde glemt hvor stor Ibsen er. Vi har forberedt dette Ibsenåret i nesten sju år.» Jeg husker ikke hva vi spiste og drakk, bare at hun ville ha honning i kaffen. Honning var oppskriften til god helse og et langt liv. «Er Hedda Gabler en tragedie eller en svart komedie?» spurte Anne Grosvold. Engelskmennene er egentlig ganske konservative i sine teateroppsetninger og Glenda Jackson hadde åpenbart hatt glede av å gå nye veier i arbeidet med Hedda Gabler: «Folk lo av vår oppsetning. Og kritikerne i London syntes det var sjokkerende. Man burde ikke le av Hedda Gabler. Men jeg mener at det er en svart komedie. Jeg vet ikke om Hedda er veldig modig eller veldig feig, men det er masse beksvart humor der.»

«Du ga avkall på en fantastisk skuespillerkarriere,» sa jeg.

«Ja, folk sier jo det til meg,» sa Glenda, «De spør hvorfor jeg gjorde det. Arbeidet er stort sett det samme. Det er tøft å være skuespiller. Jeg liker ikke at folk ser på skuespillerne som folk som ikke vil bli voksne, eller mener at de ikke takler virkeligheten. Det er slitsomt å være skuespiller. Hvis vi går tilbake til Shakespeare… Shakespeare stiller ofte spørsmålene: «Hva er vi?», «Hvorfor er vi til?». Han skriver om menneskenaturen. Han sier hva det er å være menneske. Og jeg mener at den beste politikken prøver å si det samme. De store dramatikerne  forteller sannheten om hva det er å være menneske. Ofte er den sannheten tøff.»

Jeg likte godt hvordan hun beskrev skuespilleryrket som veldig krevende. «Ja, det er vanvittig! Folk tror jo at man improviserer underveis. Men tanken om at skuespillere bare vil ha bekreftelse fra publikum, og at meningen med livet er applausen du får etterpå, er så aldeles bortreist. Det betyr jo absolutt ingenting. Ved teppefall er jo alt sammen over! Jeg mener det! Fred Astaire sa en gang at hvis det ikke ser lett ut, har man ikke jobbet hardt nok. Det er jo sånn det er, for publikum skal ikke merke alt som ligger bak.» 

De siste årene har Glenda Jackson forlatt politikken og viet all sin energi og kreativitet til arbeidet som teater- og filmskuespiller. 

Siste året hun levde spilte hun inn en film som heter The Great Escaper, sammen med Michael Caine. Den skal komme på lerretet i 2023. 

På spørsmål om hvordan livet i Parlamentet var i forhold til livet i teatret, svarte hun meg kontant: «Hvis folk hadde oppført seg slik i teatret som de gjør i parlamentet, ville de blitt kastet rett ut!» 

***

Et eksempel? 

“We were told that everything I had been taught was a vice, and I still regard them as vices, was in fact under Thatcherism a virtue: Greed, selfishness, no care for the weaker, sharp elbows…” Hør Glenda Jacksons tirade mot Baroness Margareth Thatcher i det engelske parlamentet - og reaksjonene i salen - men les også hyllestene i kommentarfeltene, etter Jacksons bortgang, her:

https://www.youtube.com/watch?v­XDtClJYJBj8

Red.