Når tragedien blir boulevardteater

Når tyske teaterfolk setter hverandre stevne under det årlige Theatertreffen i Berlin, er det vel

ödipus

av Maja Zade

Regi: Thomas Ostermeier

Scenografi: Jan Pappelbaum

Kostyme: Angelika Götz

Video: Matthias Schellenberg/ Thilo Schmidt

Lysdesign: Erich Schneider

Musikk: Sylvaine Jaques

Dramaturg: Maja Zade

Schaubühne am Lehniner Platz, premiere 19. sept. 2021, anmeldt 27. mai 2023

ikke unaturlig om vertsbyens faste scener henter inn igjen på sitt repertoar noen egne oppsetninger de gjerne vil kolleger skal få sett. Slik går det iallfall an å tenke. Og for Schaubühnes del er det i så tilfelle forståelig at de nå i siste halvdel av mai hadde sin ödipus på spilleplanen, en oppsetning fra 2021, med manus av Maja Zade og i regi av Thomas Ostermeier. Med sin transponering av Ødipus-fabelen til en luksuriøs feriebolig i dagens Hellas, og iscenesatt med et svært så sikkert grep om både fortelling, persontegning og psykologi, er den et skikkelig statement. Her er det en tysk teatersjef som med all ønskelig tydelighet posisjonerer seg i motsetning til det såkalte post-dramatiske teatret, som jo har Tyskland som sin hjemmearena.

Å radbrekke klassikerne

Maja Zade er en stigende stjerne i tysk teater, og nå i slutten av mai var hun invitert til å bidra i foredragsserien på Dramatikkens hus, der hun nettopp tydeliggjorde sitt kunstneriske ståsted. Hun er godt etablert som dramaturg på Schaubühne, og samarbeider regelmessig med både Ostermeier og Marius von Mayerburg. Men i de seneste årene har hun stadig oftere begynt å gjøre seg gjeldende som fullblods dramatiker – i god Schaubühne-tradisjon, kan man kanskje si. På Dramatikkens hus avsluttet hun sitt foredrag med et like ukunstlet som utvetydig forsvar for den realistiske, psykologisk baserte teksten. «Ved bruk av dagligtale fjerner du avstanden mellom sal og scene,» sa hun, og mente publikum på den måten fikk «en lupe» å studere virkeligheten gjennom. Og så sparket hun fra om «det regi-drevne teatret», som «i tradisjonen fra Goethe, Schiller og Lessing bryr seg lite om publikum», og beherskes av regissører som «skaper seg et navn gjennom å radbrekke klassikerne».

Så – hvordan har hun selv nå gått løs på en klassiker?

Selv om Zade er dramatikeren, er det ingen tvil om at ödipus er et verk utviklet i samspill med regissøren. Slik jeg har forstått det, har prosjektet sitt utgangspunkt i et mangeårig ønske fra Epidauros-festivalen om at Ostermeier skulle komme og gjøre en gresk klassiker. Dette har han imidlertid jevnlig takket pent nei til – han «tror ikke på skjebnens makt,» som han sier i et intervju, og dermed er antikkens verden ikke et sted for ham. Men der dramatiker og regissør til slutt fant en felles inngang, var i ønsket om å utforske hva som skjer med et menneske når det plutselig rammes av en innsikt som fullstendig kaster om på hele livet frem til nå – hvilke konsekvenser må det få? Og dét er jo så til de grader hva Ødipus-myten handler om.

Et kammerspill for fire personer

Scenebildet er forførende enkelt. Gulvet er dekket av middelhavssand, vi befinner oss delvis i ferieboligens samlingsrom, med den allestedsnærværende kjøkkenøya (med alle sine muligheter for rekvisitt- og handlingsrealisme), og delvis på terrassen, med grill og bekvemme lenestoler. Oppholdsrommet er markert med et rammeverk i lysstoffrør – inne i denne «boksen» er det tilsynelatende trygt. Men omkring ligger scenerommet, der lyset oppløser seg i et stummende mørke. Halvt skrått på den ene siden er det plassert en vertikal storskjerm, synlig for hele salen, der det før forestillingsstart flimrer en uklar strøm av bilder, akkompagnert av en litt ubestemmelig musikk. Dette flimret kjennes ugjennomtrengelig, som for å antyde at her skal vi prøve å skue inn i et univers fjernt fra vårt eget, kanskje? Men etter hvert får vi øye på en gjenkjennelig figur, som i et siste øyeblikk, i det salslyset slukkes, viser seg å være sfinxen, i den versjonen der fabeldyret sitter på bakbena, med sin store, krumme løvehale. Og når lyset kommer opp er det første vi får øye på den samme sfinxen, i en liten gipsutgave av den typen turister kjøper med seg hjem.

Det som så utspiller seg er et kammerspill for fire personer, et gjennomført stykke realistisk samtidsdramatikk, ja, et problemdrama, om skyld og ansvar, om kapitalinteresser versus moderne bedriftskultur, om generasjonsmotsetninger og miljøforurensing, om klassetilhørighet og ekteskapelig og utenomekteskapelig kjærlighetsliv.

Det blir boulevard-dramatikk

Her på kjøkkenet står en kvinne på 40 pluss. Hun er tungt gravid, det er åpenbart tidlig på dagen, hun kutter frukt på en skjærefjøl, skyller i vasken, henter ting fra kjøleskapet. Dette er Christina (som vi ganske snart skal forstå er den opprinnelige mytens dronning Iokaste). På skjermen ser vi en mann i bil, som kjører gjennom et uttørket, nærmest goldt landskap (klima-avsvidd?). Dette er Robert, Christinas bror (dvs. Kreon), og når han ankommer forstår vi at det er direkte fra Tyskland, i et hasteærend. De to er nå eiere av et større kjemikalieselskap, etter at Christinas mann omkom i en bilulykke for noen tid tilbake. Robert beklager å måtte forstyrre ferieidyllen, men den unge Michael, barnefaren og Christinas nye ektemann, som hun har gitt en ny og fremtredende plass i virksomheten, har tatt noen egne initiativer som kan sette hele selskapets fremtid på spill. Han har bestilt en rapport om en ulykke med en av selskapets tankbiler, for å få sikkerhet om at ingen miljøskade er skjedd – skjønner ikke Christina at dette potensielt kan gi dem en ødeleggende aktivitetsplikt? Hun forsvarer Michael, både hans renhårige forretningsmoral, hans ungdommelige idéer – og barnet de skal ha sammen. Med dét trår en videoperatør – nokså overraskende, må det medgis – inn på scenen og fanger Christina i et nærbilde mens hun gjør klar smoothien, med et litt gåtefullt, drømmende smil om munnen: tilsynelatende lykkelig, så lykkelig at hun ikke helt våger tro det? Og da har vi allerede fått se den unge Michael filmet mens han er ute og jogger i varmen – er han bare fysisk kjørt, eller også litt uviss?

Med dette har vi fått oppspillet til et interessant og relevant nåtidsdrama, og etter at Michael/Ødipus også kommer inn, svinger dialogen levende nok mellom det sosiale og personlige.

Det stikker imidlertid ikke spesielt dypt, og da er det ikke spillet det står på – både Caroline Peters og Renato Schuch er fremragende som respektive Christina og Michael. Til tross for lange utvekslinger, klare motsetninger og stadig nye vendinger, greier ikke Zade å fjerne seg fra tv-dramatikkens konvensjoner. Det blir boulevard-dramatikk – og i så måte riktignok velfungerende: det var et begeistret publikum som til slutt også ga stående applaus, noe jeg tror er mindre hyppig i Tyskland enn hos oss.

Et ganske søkt plott

Problemet, tror jeg, er et ønske om pose og sekk. Dramatiker og regissør har villet ha Sofokles-originalen med seg, samtidig har de villet gi oss en historie helt og fullt forankret her og nå, i 2000-tallets andre ti-år. Så her er det virkelig ikke snakk om noen radbrekking. Egentlig snarere det motsatte: om en misforstått – våger jeg å si pedantisk? – pietet, der det blir viktigere å finne ekvivalenter til originalens elementer, slik at avvikene først og fremst begrunnes som utdypninger. Som f. eks. når Zade har gitt sin Iokaste en større plass, i og med at Christina som en moderne kvinne har et større handlingsrom. Problemet er at dette ikke gir noe vesentlig utslag for handlingsgangen.

Ett uttrykk for denne ambisjonen leser jeg i en programtekst hvor Ostermeier refererer til den gleden antikkens publikum har hatt ved å gjenkjenne myten, for så å få se hvordan det må gå som det går. Dette håper han også å stimulere hos sitt eget publikum. Men er ikke det en kortslutning? For oss ligger ikke mytens kvalitet i detaljene, men i essensen – som bl. a. er den forferdende og livsendrende opplevelsen det må være å innse at ens liv har vært en fiksjon, som Ostermeier jo sier har vært et viktig utgangspunkt. Med dét som kjerneidé hadde det jo latt seg gjøre å dikte helt andre historier enn den om fadermorderen og moderforføreren, og som Maja Zade selv i en artikkel kaller «et ganske søkt plott»?

Når det gjelder Zade lurer jeg vel på om hun har det i seg å frigjøre seg ordentlig fra originalfabelen. Hun sier selv at dette ikke er noen «overskriving», snarere bare «inspirert av». Javel. Men når hun lar handlingen foregå i et feriehus i Hellas og lar stykket hete ödipus (om enn med aldri så liten ø!), setter hun egentlig i gang et rebusløp. Og dét blir hun et gissel av. Det er lenge siden jeg har vært så lite berørt i teatret som denne kvelden. Men jeg satt kanskje mer fullkonsentrert enn jeg kan huske. Og da var sfinx-figuren bare begynnelsen. Det er i så måte virtuost gjort. Hun har virkelig laget et well made play – i alle ordets betydninger.

For Ostermeiers del er saken mer komplisert.

Nåtidsreferanser inn med teskje

Oppsetningen er utvilsomt et statement når det gjelder hans scenekunstneriske posisjon. Det er nettopp denne typen gjennomarbeidete oppdateringer av klassikere som er hans varemerke, og som har gitt ham stor suksess, over hele verden. Her i landet har vi fått oppleve tre av hans mest berømte Ibsen-versjoner: Nora, En folkefiende og Hedda Gabler (de to siste står fortsatt på Schaubühnes repertoar). Alle tre er nitide transponeringer til nåtid, som av mange oppleves å gjøre Ibsen nærgående, ja, «farlig» for et publikum i dag, slik dikteren skal ha vært provoserende for sin samtid. Men vi er nok mange som ikke lar oss helt overbevise. Det er ikke vanskelig å se at Ostermeier har en både vital og selvstendig forståelse av originalverket, men i stedet for å levendegjøre det på dets premisser, gir han sine samtidige nåtidsreferanser inn med teskje. Ikke så rent sjelden går det på troverdigheten løs, som f. eks. når Hedda jo ikke lenger kan brenne Løvborgs manus, men må slå laptopen hans i filler med hammer – hva skjedde med back up og skylagring? Det er ingen slike momenter i ödipus, men når f. eks. nåtidsutgaven av å oppsøke oraklet i Delfi blir å bestille en konsulentrapport, illustrerer det godt at overføringstapet til et miljø av i dag kan bli større enn det bør.

Er det da virkelig slik at han ikke våger å gi publikum muligheten til selv å gjøre den fortolkende overføringen fra originalfabel til eget og nåtidig liv?

I så fall er det bare tilsynelatende at Ostermeier kommer sitt publikum i møte, slik både han og Zade påberoper seg at de vil – og gjør. Og dermed er det kanskje likevel ikke så store skillet mellom ham og hans post-dramatiske kolleger.