Norge lytter: Historisk scenekunst-happening og genistrek

Konseptet var å lese rapporten, rett etter at kommisjonens leder Dagfinn Høybråten la den frem i Stortinget, fra

perm til perm. NRK 2 sendte hele forestillingen, performancen eller eventet om man vil, direkte i alle 37 timene det tok å lese dette dokumentet på 700 sider, i en form kjent som slow-TV. TV sendingen og det faktum at Nationaltheatret holdt døgnåpent, gratis for de som ville høre, er en form for scenisk happening som i denne sammenhengen er en genistrek. Selv om det er nærmest umulig å få med seg hele opplesningen og all informasjon rapporten inneholder, så har dette prosjektet en ekstremt viktig symboleffekt. I Bergen holdt byens bibliotek døgnåpent og viste det hele direkte på storskjerm, ved flere utdanningsinstitusjoner som UiT og Oslo Met ble det også arrangert Norge Lytter arrangement, og det ryktes at hvis en beveget seg gjennom Tromsø sentrum i løpet av disse timene kunne man høre opplesning fra skjermer i butikker og på cafeer og utesteder. Så selv om den enkelte ikke har hatt mulighet til å sitte klistret til en skjerm eller i et publikumssete på Nationaltheatret i 37 timer, så har vissheten om at dette foregår betydning. For egen del fikk jeg med meg overleveringen av rapporten i Stortinget på skjerm på Oslo Met. Jeg var noen timer på teateret første kvelden, logget meg på i korte øyeblikk i løpet av arbeidsdagen, og var til stede i siste del på teateret fredag kveld da rapporten tok for seg hva vi kan forstå som forsoning i denne sammenhengen, og hvordan vi som samfunn kan begynne å jobbe mot dette målet. Dette er en oppgave som virker ekstremt utfordrende i dagens situasjon hvor tilliten til staten hos samer, kvääner, skogfinner og norskfinner virker nokså tynnslitt. Kl 02.00 natt til lørdag 3. juni fikk 11-årige Villen Jakobsen avslutte lesningen i håpets navn.

Denne rapporten er det ekstremt viktig at det norske samfunnet tar inn over seg. Den er en historisk kartlegging av statens systematiske overgrep og fornorskning av samer, kvääner, skogfinner og norskfinner. Den inneholder en lang rekke vitnesbyrd om det som har foregått og legger frem fakta fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. Å lese dette materialet høyt, og å lytte gjennom så mange timer har en helt annen kraft enn å sette seg ned og forsøke å lese gjennom alle sidene i rapporten. Teksten er tørr og har et offisielt språk som rapporter flest. Det kan være tungt å sette seg ned å lese, men det var overraskende interessant å høre på. Hvis den ikke var blitt lest på denne måten, er jeg usikker på om jeg hadde fått med meg noe av innholdet i det hele tatt. Norge Lytter er et vellykket formidlingsprosjekt. Prosjektet viser den performative kraften som ligger i å uttale, materialisere og kroppsliggjøre ordene. Prosjektet viser at teateret og scenen er betydningsfull som en arena å snakke fra og løfte frem det som angår oss som samfunn. Det viser teateret som et offentlig rom av betydning hvor estetikken spiller en rolle. Det er kraftfullt når teateret, som et fiksjonens, poesiens og filosofiens rom, møter fakta. Dette møtet åpenbarer hvordan fakta og fiksjon påvirker hverandre gjensidig og er del av den samme livsverdenen. Dramaturgien i opplesningen, av noe som må regnes som en krevende tekst for teateret, var veldig god. Produksjonsteamet har valgt ut de riktige leserne til hver enkelt del av teksten. Folk fra hele landet som på ulike måter kunne speile den delen av teksten de var satt til å fremføre. Teksten ble båret frem i rommet med en verdighet og alvor som var nødvendig for at vi skulle lytte til ordene. 

Det har vært dypt rystende informasjon som har kommet frem og blitt uttalt. Rapporten finnes nå å lese, og opptakene fra NRK ligger tilgjengelig som dokumentasjon av denne performative hendelsen. Det var overraskende få som fant veien til Nationaltheatret for å lytte selv om billettene var gratis. Men forhåpentligvis har Norge lyttet via en eller annen skjerm, ikke bare de det angår, men også vi som må ta inn over oss og ha kjennskap til Norges kolonihistorie. Rapporten viser med all tydelighet at også Norge er et kolonialistisk land og det må vi snakke om! Den norske stat fortsetter sitt kolonialistiske prosjekt, noe som kommer alt for tydelig frem i Fosensaken. På lørdag 3. juni var det nå 600 dager siden høyesterett dømte staten for brudd på menneskerettighetene, uten avt noe er gjort for å bøte på denne uretten. Hva gjør vi med denne situasjonen? Å bygge tillit, som er en grunnpilar for forsoning, er krevende og det vill ta tid. Fosensaken må løses på en måte som tar hensyn til reindriften ved å lytte til reindriftseiernes kunnskap. Staten kan ikke fortsette den kolonialistiske retorikken om at de vet best. En må gi fra seg deler av både den konkrete makten og definisjonsmakten. Jeg er ikke sikker på at hele Norge har lyttet til Norge Lytter, men prosjektet er konseptuelt viktig og har bidratt til å sette fokus på rapporten og gi den en form for ‘kick start’ inn i den vanskelige prosessen som nå kommer for å forsøke å skape forsoning og en annen forståelse for hva det vil si å være norsk.

Hvis stortingspolitikere synes det er for stort arbeid å lese gjennom rapportens 700 sider, kan jeg herved anbefale å se opptaket på NRK. De 100 gode hjelperne gir liv og kropp til materialet som gjør det tilgjengelig og relevant. Det er bare å komme i gang med å lytte.

(Publisert 04.06.2023)