Norsk selvgodhet

Homage AU PAIR er ikke en teaterforestilling, men en «performance installasjon» som blir vist på galleri Hulias i Oslo. Til tross for at vi blir mottatt med

hommage au pair

De Utvalgte,

Med: Marius Mathisrud, Durga Bishwokarma, Juliana Venter og Rolf Erik Nystrøm

Galleri Hulias, 22. juni 2023

Neste forestillinger 4. og 5. juli, Momentum, F15, Moss

stor vennlighet, føler jeg allerede en uro idet vi står og venter på å komme inn. Folk blir sluset inn i galleriet i små grupper på ti, med tjue minutters mellomrom. Det gir meg en ubehagelig følelse av å skulle delta i noe ganske privat og eksklusivt. Jeg er med i den andre gruppen, og da vi kommer inn inviteres vi uten et ord til å sette oss og ta på oss høretelefoner. Den første gruppen sitter bak oss og ser på noe projisert på en vegg, også med høretelefoner på.

Gruppene vil – den ene etter den andre – stoppe på tre forskjellige visningsstasjoner, som viser filmscener fra au pairen Marias (Durga Bishwokarma) ensomme liv hos en liten norsk familie. Den består av et kjærestepar (Rolf Erik Nystrøm og Torbjørn Davidsen), en kvinne (Juliana Venter) som ser ut til å bo sammen med dem, og en liten hund.

Scener fra en au pairs liv

I den første scenen ser vi Torbjørn Davidsen i sving som en katastrofalt dårlig pedagog som vil introdusere Maria til forMikkel Rev, sine egne varme barndomsminner og norsk kultur. Han snakker til henne som om hun var et barn når han litt bedrøvet forklarer at nordmenn er lite opptatt av Gud og tenker mer på ting som man kan ta og føle på, og da banker han demonstrativt på bordet. «Are you talking about secularism?», spør Maria behjelpelig.

Davidsens karakter er vennlig og velmenende, den minner om den hyggelige politimannen han spilte i My Twisted World; det er noe særnorsk ved denne vennligheten. Vi liker å tro at dette fortsatt er et land med små klasseforskjeller, her er vi alle dus og man behandler hushjelper med respekt. Karakteren til Juliana Venter blir likevel svært provosert, hun er utlending og påpeker at Davidsen bare prøver å spare noen penger ved å selv påta seg undervisningen. På UDIs hjemmeside kan man lese at au pairer har krav på et norskkurs betalt av vertskapet, til minst kr. 8850. Der får jeg også vite at de ikke kan ha egne barn (!), og at de skal betale et søknadsgebyr på kr. 9100 hvis de ikke er EU-borgere (!). De nøye utarbeidete reglene er et påfallende eksempel på hvordan urett kan skje i full overensstemmelse med loven.

Et voksende ubehag

De påfølgende filmscenene fordyper seg i de mørkere sidene ved au pair-ordningen. Vi ser kjæresteparet bade i et luksuriøst svømmebasseng, mens Maria står klar for å gi dem håndklær når de kommer ut. Vi ser kjærestene ligge på sengen og følge nøye med i et kamera som filmer Maria der hun går og jobber på kjøkkenet mens den irriterende hunden stadig står i veien. Vi ser Maria som høygravid pusser enorme vinduer mens Juliana Venter og Rolf Erik Nystrøm øver på eksperimentell musikk. Vi får også se at vertskapet diskuterer hvordan Maria skal behandles, dette er opplyste folk, de er bevisste på ulikhetene her i verden.

Det er noe ved denne velstående familien som får meg til å tenke på Joachim Triers Oslo-trilogi: Den eksklusive takleiligheten de bor i, det sterke, nordiske sommerlyset som flommer inn gjennom de store vinduene, svømmebassenget … Det oser penger, kultur og «god» smak av disse menneskene og hjemmet deres. Men Marias nærvær gjør at noe hele tiden skurrer.

Isolasjon

På den tredje stasjonen går vi over til å innta Marias posisjon gjennom Virtual Reality. Vi får på oss VR-briller og er for ei lita stund Maria: Vi vasker opp, vi ligger på sengen i det vesle rommet hennes (Hvor skal hun egentlig gjøre av seg?), vi skjærer opp kjøtt med gummihansker på (det er fastetid for Maria og hun vil unngå å ta på kjøtt). Og endelig inviterer Davidsen oss til å følge med ut bakdøren. Jeg får av meg VR-brillene i en fart og nærmest styrter ut.

Jeg er forvirret og usikker på hva som har gjort at jeg føler meg så ille til mote, om det var den eksklusive galleri-settingen, de opprørende forholdene Maria lever i, eller den teknologiske isolasjonen jeg ble utsatt for med høretelefoner og VR-briller. Til tross for at det på det meste har vært over tretti mennesker i rommet, har jeg følt meg veldig alene: Ingen har snakket direkte til oss, faktisk har jeg nesten ikke enset de andre gruppene og ingen kontakt har oppstått mellom folk. Det er som om jeg har opplevd Marias isolasjon.

Vennlige forhold

Vi blir ført gjennom en korridor og inn i et slags underjordisk øvingsrom. Kontrasten mellom de lyse og elegante interiørene i filmscenene og dette mørke, hyggelige og overfylte rommet er stor. Det er som om jeg puster ut i det vi tar plass i sofaer og lenestoler, og møter de fire karakterene live for første gang. Maria ligger med den store magen sin på en enorm puff, hun er kledd i en vakker rødbrun kjole. Foran henne kneler Davidsen og vasker føttene hennes i et vaskevannsfat og som gir bibelske assosiasjoner. Juliana Venter stemmer i med en improvisasjon over Henry Purcells «When I am Laid in Earth», og Nystrøm spiller saksofon. Alt er vakkert og vondt og fredelig. Vi får sitte der i ro mens det hele synker inn.

Da kommer jeg til å tenke på at Hedda Fredly pekte på vennlighet som en av gruppens kjennetegn. Det er ikke noe spesielt vondt i noen av medlemmene av denne vesle familien. De har tatt inn en au pair og behandler henne mer eller mindre høflig. Jeg hadde aldri tenkt på at au pair betyr «lik» på fransk, og i prinsippet var jo au pair-ordningen tenkt som en slags kulturutveksling. Unge mennesker skulle få muligheten til å bo hos en familie i utlandet for å tilegne seg språket og kulturen, mot at de tok seg av barnepass og lettere husarbeid. Sånn sett, er det mer i tråd med norsk selvoppfatning å ha en au pair i huset enn en tjener. Det er også billigere: UDIs hjemmeside informerer om at au pairer skal ha en arbeidskontrakt på maks 30 timer i uken, og for det er det ikke påbudt å betale mer enn kr. 5900 i måneden.

«Det er typisk norsk å være god»

Det er lett å heie på mottoet om at her vasker vi vår egen dritt selv. Det passer så godt med ideen om at vi fortsatt bor i en velferdsstat med små forskjeller og gode muligheter for folk flest. Men hvorfor er det egentlig mindre verdig å vaske og passe barn enn å bygge bokhyller eller fikse rør? Dette har vi ingen kvaler med å betale for å få gjort. Er det fordi vasking og barnepass er typiske kvinnegjøremål? Eller er det fordi vaskehjelp er skandaløst underbetalt?

Jeg har ikke sett så mange av De Utvalgtes forestillinger før, og det er kanskje derfor jeg sliter med å tolke dette prosjektet. Men jeg tror at bildet av Davidsen som en Jesus som vasker «disippelen» Marias føtter illuderer hvordan nordmenn liker å tenke på seg selv. Som «gode» og rettferdige mennesker som gir millioner til U-hjelp og er vennlige mot fattige innvandrere som kommer fra land der de ikke har vett til å organisere seg bedre. Men faktisk har au pair-ordningen sklidd så pass ut i retningen «billig hushjelp», at regjeringen har foreslått å avvikle den. De Utvalgte lykkes i å avdekke løgnen i den norske selvoppfatningen, og de gjør det på en vennlig måte. Vi blir ikke refset, vi bare ser og føler og kanskje begynner noe å gå opp for oss. Dette presenteres som første del av et prosjekt og jeg er virkelig spent på å se hvordan det fortsetter. For de som ikke fikk med seg denne delen, blir det imidlertid mulig å se den igjen på Momentum Biennalen, i Galleri F15, 4. og 5. juli.

(Publisert 02.07.2023)