Ond fe med varme følelser

Tornerose

Helaftens ballett i 2 akter

Koreografi: Christian Spuck

Musikk: Pjotr Tsjajkovskij

Scenografi: Rufus Didwiszus

Kostymer: Buki Shiff

Lysdesign: Martin Gebhardt

Dramaturgi: Michael Küster og Christian Spuck

Musikalsk ledelse: Robertas Šervenikas

Den Norske Opera og Ballett, 3. juni 2023.

Nasjonalballetten og Nasjonalballetten UNG

Forestillingen er en samproduksjon med Ballett Zürich i Sveits.

Den tyske koreografen Christian Spuck ønsker å fornye den verdenskjente ballettklassikeren «Tornerose» gjennom å tegne opp karakterene med nytt blikk, rote litt i den opprinnelige strukturen, tilføre vidd og variasjon i bevegelsesrepertoaret, samt fjerne de aller tydeligste klisjeene. I denne forestillingen, som er en samproduksjon mellom Nasjonalballetten og Ballet Zürich, lykkes han godt med det, selv om den rene klassiske dansen tidvis utvannes vel mye.

Gammel magi i dypere innpakking

Eventyret om «Tornerose» har røtter helt tilbake til middelalderen, men utgangspunktet for vår tids eventyr baserer seg i stor grad på Charles Perraults fortelling «Den sovende prinsessen i skogen» fra 1697. Historien om kjærlighetskysset som gjenoppliver den stakkars tenåringsprinsessen, som på grunn av en forbannelse gitt av en fornærmet ond fe, har sovet i 100 år, lever den dag i dag fortsatt videre i eventyrbøker, på filmlerretet og på ballettscener. Ballettutgaven av «Tornerose» ble første gang oppført ved Pariseroperaen i 1825, men det er koreograf Petipas versjon fra 1890 til Tsjajkovskis musikk som er blitt stående som den «originale» som ofte danner utgangspunkt for de klassiske versjonene som settes opp i London, Paris og Oslo med jevne mellomrom. Det er også Petipas-utgaven Spuck bygger sin fornyelse ut ifra.

Ond fe full av kjærlighet?

Nasjonalballettens forestilling åpner med et slående vakkert og komplekst scenebilde. Dreiescenen går for fullt gjennom hele forestillingen og gigantiske dører åpnes og lukkes som i en farse. Inn og ut farer barnevogner, syngende feer, par av sommerfugler, venninner, tjenerskap, diverse følger og prinser, mens tre skjeggete, langhårete «Ladies of Time» sitter bak hver sin dør og følger med. Her starter eventyret på en ny måte, ved at kongeparet stjeler babyen Aurora for å sikre seg en etterlengtet prinsesse. Lille Aurora ender opp med forbannelsen om 100 års søvn over seg fordi hennes verge, feen Carabosse, vil hevne seg på kongen for å ha stjålet Aurora fra hens varetekt.

Den opprinnelige Torneroseballetten inneholder lange mimescener som skal forklare historien og hjelpe handlingen fremover. Disse har Spuck fjernet helt og forklarer det med at han ønsker at danserne skal uttrykke alle følelser og drive handlingen fremover kun i kraft av bevegelsen. En annen viktig endring i Spucks versjon er at han har gjort feen Carabosse til hovedperson og åpnet for at den onde har flere sider som til og med kan romme ekte kjærlighet.

Douwe Deckers danser rollen som Carabosse med teknisk overlegenhet og en følelsesmessig intensitet som avstemmer uttrykket uten å overdrive. Carabosses fortvilelse renner formelig over scenekanten idet hen kommer for sent til å forhindre at Aurora faller om. Ekte fortvilelse sildrer igjennom kroppen, fyller hver minste bevegelse og inviterer oss til medfølelse med den som egentlig er skyld i alt det vonde.

Alvedans à la reality-tv

Ballettpublikum som kjenner «sin» Tornerose, vet at en av de flotteste scenene er Auroras dåp, der feene skjenker henne gaver i form av egenskaper hun skal ha med seg gjennom livet. I Nasjonalballettens tradisjonelle utgave av eventyret, skapt av Rudolf Nurejev, briljerer syv kvinnelige dansere i seks virtuose fe-danser som hver representerer uskyld, vitalitet, gavmildhet, veltalenhet, energi og visdom. Spuck har beholdt rekken av feenes gaveoverrekkelse, men tatt underholdende grep i fremstillingen, som nå gestaltes av seks menn i fargerike glitterdresser. Hver av feene danser fortsatt sin solo, mens de resterende feene herjer i bakgrunnen, karikerer, tøyser og gestikulerer rundt, slik vi husker interiørdesigner-mentorene i tv-serien «Homsepatruljen» fra 2004-2010. Alve-scenen er morsomt og strålende presist utført av Lucas Lima, Andrew Coffey, Simon McNally, Riccardo Ambrogi, Maritn Dauchez og Alex Cuadros Joglar.

En prinsesse for nåtiden?

Mens den tradisjonelle prinsesse Aurora oftest fremstilles som en yndig, uskyldig og passiv deltaker i eget liv, kan nok Spucks mer selvstendige Aurora finne større gjenklang hos dagens publikum. Whitney Jensen som prinsesse Aurora er en teknisk briljant danser med en intens, sterk og raffinert tilstedeværelse. Med både alvor og lekenhet fremstilles en ungjente som gjennom oppvåkningen går ut i livet med tydelig besluttsomhet. Avslutningsvis setter hun tydelige grenser for alle rundt seg og forlater den verden hun kjenner, sammen med sin prins.

Når det nå viser seg at det er Carabosses ekte kjærlighet for Aurora, og ikke prinsens berømte kyss, som vekker henne, er det litt underlig at hun likevel tar prinsen med seg videre. Når vi først fornyer Tornerose, skulle jeg gjerne sett en selvstendig Aurora velge å vandre videre i livet helt på egen hånd.

En dansetekninsk fornyelse vi behøver?

Generelt er det dansetekniske nivået innen klassisk ballett skyhøyt, så også i Nasjonalballetten. Og i tillegg til å være en publikumsyndling, er den tradisjonelle Tornerose-balletten en nyttig danseteknisk utfordring for et ballettkompani. Alle de intrikate solodansene, duettene og gruppescenene er satt sammen av klassiske trinnkombinasjoner og bevegelsesmønstre, som er direkte forbundet med det daglige arbeidet danserne gjør på klasse. Dette gir alle danserne en ypperlig anledning til å perfeksjonere og briljere i den klassiske formen de har studert fra de var barn. Med fornyelse kan denne forbindelsen bli borte.

Noen ganger fornyes en klassisk ballett fullstendig, også i bevegelsesspråket, slik som i Nasjonalballettens 2006-versjon av Tornerose i Mats Eks koreografi, som regnes som en «moderne ballett», andre ganger fornyer man kostymer, scenografi og lys, men beholder den rene «klassiske» koreografien, som i Nasjonalballettens 2021-utgave av Onegin. Spucks Torneroseversjon lanseres som en «klassisk» ballett, men uten de ballett-tekniske, virtuose elementene vi finner i originalen. Når nye bevegelser skal erstatte de tradisjonelle gir det både dynamikk og ny energi til koreografien, men også litt vel mange repetisjoner. For eksempel forekommer sirkulære bevegelser, som ofte ender i et stort sirkelspark med høyre ben (på jazzdans språk kalt «fan kick»), sammen med det kjente spagatspranget «grand jeté» så mange ganger i nesten alle dansene, at det blir som en signatur å regne. Det raffinerte, beherskede fargespillet i Buki Shiffs kostymer tilfører eleganse og de voluminøse skjørtene forsterker alle de sirkulære bevegelsene koreografien består av. Så på tross av repetisjonene er det en fryd å oppleve en så godt innstudert ballett, hvor det danses gjennomgående presist og energisk, med overskudd og entusiasme i alle scener.

Publisert 09.06.23

Rolleliste

Aurora: Whitney Jensen

Carabosse: Douwe Dekkers

Syrinfeen: Alex Cuadros Joglar

Kongen: Jonathan Olofsson

Dronningen: Grete Sofie Borud Nybakken

Guvernante: Samantha Lynch

Seremonimester: Marco Pagetti

Sølvfe: Lucas Lima

Gullfe: Andrew Coffey

Blå fe: Simon McNally

Grønn fe: Riccardo Ambrogi

Rød fe: Martin Dauchez