Ulfsby slår alarm: Vi er ikke i nærheten av å gå i balanse

Jeg vet ikke om du har lest historieboka til Alfred Fidjestøl (Trass alt, 2013, journ. anm.), spør Erik Ulfsby; men fram til krigen var dette teatret blant annet finansiert med det man kalte for kaffepenger, fordi de ble samla inn på Kaffistover rundt om i landet. Og nå trenger vi kaffepenger igjen, hvis vi skal ta vare på den posisjonen vi har i dag, med samme produksjon, antall ansatte og samme høye ambisjonsnivå. Alternativet er det jeg ser mange andre institusjoner nå ser seg nødt til, nedskjæringer og nedbemanning.

Vi møter Erik Ulfsby på kontoret i sjette høgda på Det Norske Teatret. Han flyttet inn i 2011, etter Vidar Sandem. Den gang var Erik Ulfsby et relativt ukjent navn, uten erfaring fra tilsvarende stillinger. Men han hadde gjort suksess med Jungelboka og Jesus Christ Superstar, og Det Norske Teatret trengte sårt til foryngelse. Et drøyt tiår senere, har Ulfsby nedlagt et arbeid det står respekt av. Han har ikke bare forynget teatret og gjort det mer inkluderende. Han har også løftet det kunstnerisk og innført en rekke nye tiltak (Det multinorske, Scene 3, Rommen Scene, Fossefestivalen, samarbeid med Vinge/Müller, Stubø, Perceval, Goksøyr Martens, ny foajé/restaurant, m.m.). Å kalle ham Norges beste teatersjef på denne siden av årtusenskiftet er neppe å ta for hardt i. Derfor vakte det bekymring da han gjorde det kjent at han kom til å trekke seg, før åremålet er utløpt. Vi kommer tilbake til det, for han er ikke der, riktig ennå. 

Innsamlingsaksjon og ny språklov

Hva er målsetningen for innsamlingen. Hvor mye penger må inn?

– Kampanjen heter «Tett gapet» og tittelen viser til at Det Norske Teatret ligger ca.

 25 millioner bak Nationaltheatret i statlig støtte. Så det er et naturlig mål, men om det er realisme i det, vil tiden vise. Men når vi «selger oss med kaffekoppen» og ber om penger, så er det selvfølgelig litt fordi vi har dette språkoppdraget i tillegg. Vi tenker at den store nynorsk-familien må ta et ansvar for å løfte, eller redde Det Norske Teatret, men med en klar forventning om at politikerne gjør det fra neste budsjett. Det er kampanjen sitt budskap. Tidspunktet er også riktig. Det er kommet en ny språklov som ettertrykkelig slår fast at nynorsken skal prioriteres, og at «situasjonen for nynorsken skal tas hensyn til i all politikkutforming.» Da er en likestilling mellom bokmålets og nynorskens nasjonalteater en naturlig forventning. 

Urealistiske forventninger til besøkstall 

– I Vidar Sandems siste år, gikk teatret med 10 millioner i pluss, og hadde 163 000 besøkende, fortsetter UIfsby. Det sier jo noe om tilskuddsnivået, for besøkstallet er vesentlig høyere nå. I år vil vi lande på godt over 200 000, kanskje på 220 000 besøkende, avhengig av hvordan høsten blir. Men vi er altså ikke i nærheten av å gå i balanse. Kan hende blir underskuddet nærmere tosifret. Dermed er den brutale realiteten at teatret må ha nærmere 250 000 besøkende i året for å gå i balanse, og det er mye, altså. Det kan man klare unntaksvis, slik vi bl.a. gjorde da vi spilte The Book of Mormon, men for å klare det hvert år må man endre den kunstneriske profilen dramatisk. Det vil vi ikke, for vi opplever at vi har hatt en kunstnerisk vekst som det er avgjørende viktig å ta vare på. 

Så teatret er altså i akutt krise?

– Det er i alle fall en svært alvorlig situasjon. Kilden i Kristiansand har som du vet satt i gang en nedbemanning på mange årsverk, og andre institusjoner forbereder det samme. ABE-kuttene har rammet alle veldig hardt. Det Norske Teatret klarte seg godt økonomisk helt fram til pandemien. Grunnen, er at etter at vi la om til å spille i repertoar, så økte besøket og inntektene markant. Det førte til at kuttene ble dekket over av økte billettinntekter. Men slik kan det selvsagt ikke fortsette inn i evigheten.

Dette må du forklare litt nærmere.

– For å operere med en enkel størrelse, så kan vi jo si at tilskuddet var på «100», da jeg begynte, men på grunn av ABE-kuttene var det året etter på 99, og året etter det igjen nede på 98 osv. Men fordi samlede inntekter økte til, la oss si til 104, så merket vi lenge ikke så mye til kuttene. Etter flere år med kutt burde man merke mere, men da kom The Book of Mormon og løftet teatret over også den kneika, og så kom jo pandemien med sin egen koko-logikk. Og når vi nå er ute av pandemien, og med strømregninger som går i taket, så ser vi at tilskuddet, som altså var på «100», da jeg gikk på som sjef, er nede i «84». Dermed får vi en svært krevende situasjon, og ser at vi nærmest blir fanget av forventninger om et besøkstall som det ikke er mulig å møte, sier Ulfsby, og viser til at Det Norske Teatret skal sette opp Disneymusikalen Frost til høsten. – Det er jeg jo glad for, men slik programmering er ikke bærekraftig for teatret på sikt. I min tid har vi hatt slike titler kun sporadisk. Sist var i 2017 med The Book of Mormon. Nå seks år senere gjør vi altså Frost. Men teatret må ha rom til kunstnerisk risiko, og kan ikke være avhengig av slike titler hvert år.

Det er viktig for vår kunstneriske posisjon og kraft at vi kan spille det smalere repertoaret, også på hovedscenen. Det oppleves både krevende og stressende for oss at publikumstall som vi tidligere ville vært superfornøyd med, ikke lenger er nok. Og forsvinner egenkapitalen til teatret, så forsvinner muligheten til å ta risiko uten å sette hele virksomheten i spill.

Så tilskuddet må opp på nivå med det som det var på før. Nå lager vi en innsamlingsaksjon, hvor du kan støtte teatret på ulike måter. 100 kroner for en kopp kaffe, eller en teaterplakat, 250 kroner for en strømmebillett og mye annet. Vi har en slags meny hvor toppunktet er at for eksempel et mållag, en bedrift eller en forening kan betale 10 000 kroner og kjøpe en stol på Hovedscenen. Slike ting.

Men dette kan man jo bare gjøre én gang. Målet er at det skal rette nødvendig politisk oppmerksomhet mot situasjonen til teatret, og at vi får på plass det nødvendige løftet. 

Repertoarteater

Jeg husker at Eirik Stubø engang sa at det man tjente penger på var å holde aktiviteten nede. Teaterøkonomien er sånn at jo mindre aktivitet, jo mer tjener det, egentlig. 

– Ja, enhver produksjon drar med seg noen millioner i kostnader, til kunstneriske team for eksempel. Jo færre kostnader du har pr. publikummer, jo bedre går det. Økonomisk er det jo hovedscenen som er avgjørende: Hvis man f.eks. har en premiere i januar som spiller sammenhengende til sommeren, har du bare brukt produksjonskostnader én gang den sesongen. Men hvis du skal ha tre eller fire premierer i det samme tidsrommet, slik vi har hatt i min tid, er det selvsagt en høyere kostnad. Og når du kombinerer høyere kostnad og høye kunstneriske ambisjoner med et stadig lavere tilskudd, så blir det over tid linjer som ikke treffer hverandre i det hele tatt. Og så er det jo slik at kostnadene proporsjonalt er veldig mye høyere for en småsceneproduksjon, så de ligger jo ofte utsatt til når det skal kuttes.

Så det du sier er at de små scenene står i fare for nedlegging?

– Nei det nekter jeg å gjøre. Derfor setter vi i gang en rekke tiltak, som blant annet denne kampanjen. Om vi begynner å kutte så er det fort en spiral som begynner å gå nedover og som det er vanskelig å stanse. Det har verken teatret eller nynorsken råd til.

Til det kan man jo legge til at det hadde aldri vært en Tid for glede eller Trilogien av Fosse, hvis man ikke hadde jobbet med disse forfatterskapene veldig lenge på småscenene?

– Det er definitivt riktig. Men selv Tid for glede ville jo ikke samlet så mange mennesker, hvis den gikk noen uker en suite. Så modellen med å spille repertoar har vært veldig viktig for oss.

Ja, da gis det mulighet til å bygge publikum for forestillinger over tid.

– Nettopp. For vi solgte faktisk under 1000 billetter på forhånd. Altså litt over et fullt hus. Når det er ferdigspilt en eller annen gang mot jul så har vi kanskje spilt for 35 000. Hvis du skulle spilt Tid for glede en suite måtte du ha solgt 6-7000 biletter på forhånd, og det er ikke så mange titler som kan gjøre det. 

Frost…

– Definitivt. Og noen til. Men det er fortvilende, hvis muligheten til risiko på hovedscenen blir borte. Det har vært viktig for meg med risiko i stort format. Men sånn som det ser ut nå, er det mye som tyder på at den er utfordret.

Det har kommet negative kommentarer til at dere setter opp Frost. Og det er jo fint at kritikerne er på vakt. Men det kjennes kanskje litt perspektivløst i forhold til den øvrige produksjonstakten og bruken av hovedscenen. Du har jo nettopp brukt hovedscenen til andre ting enn type Cats – som det var mer av før din tid, og som la beslag på hovedscenen på en helt annen måte. 

– Og det er jo repertoarmodellen som frigjør den muligheten. For er det Cats, så står den bolta i gulvet, og du skrur den ikke vekk før siste publikum er ute ett år senere. Den første sesongen, da vi hadde en helt tydelig ikke-kommersielle satsing på hovedscenen, var med 20 000 sider (av Lukas Bärfuss, jour. anm).

Det ble jo kjempesuksess!

– Det ble veldig fint. Så kom jo Solaris korrigert, Natt i verda, Draum om hausten, Semper Eadem og mye annet. I fjor hadde vi nesten bare ikke-kommersielle satsinger på hovedscenen, med bl.a. Tid for glede og Kristin Lavransdotter. Kristin Lavransdotter er selvsagt i utgangspunktet et salgbart produkt, men ikke nødvendigvis i denne nesten ni timer lange versjonen. Det er ikke Cats, ihvertfall.

Nå blir det Frost, og det er jeg faktisk veldig glad for. Det må bli sånn av mange årsaker, men vi ville aldri gjort det hvis det ikke var for at vi skulle lage en helt ny versjon. 

Det multinorske

Hva er du mest fornøyd med å ha fått til som teatersjef?

– Nei, jeg tenker vel at det er vanskelig å komme unna arbeidet med Det multinorske. Nå var det jo Hedda-nominasjon av tre av de tidligere elevene. Og de har erobret utrolig mange arenaer, både hos oss og andre steder. Det var bare tilfeldig at jeg oppdaget at Semper Eadem, Ronja Røverdatter og Kristin Lavransdotter alle sammen frontes av elever fra Det multinorske, altså Mimmi, Peiman og Sara. Og uten at det var planlagt, kun ren kvalitet. Da har man kommet videre. Det er jeg stolt av. 

Men Rommen Scene, hvordan går den?

– Vi startet jo i 2019, så i to av årene har det jo vært pandemi. Men det var, i hvert fall lenge, vår best besøkte scene, med et belegg på over 90 prosent. Det var veldig oppløftende, men selvfølgelig også styrt av lokale suksesser som Tante Ulrikkes vei og Blokk til blokk. Det var jo meningen også, at det skulle være funnet lokalt.

Men kommer de som bor der…?

– Mange spør jo om det. Vi spør jo heldigvis ikke om etnisitet i døra. Eller ber noen om å fylle ut skjema om hvor de er født. Men man kan jo til en viss grad se på postnumrene på bestillingene. Uten at det er helt sånn empirisk korrekt, hørte jeg at rundt halvparten av postnumrene som lå i vår billettdatabase var lokale postnummer. Jeg vet jo at det når yngre målgrupper, som er en veldig stor andel av besøket. Og når f.eks. DKS eller andre ordninger kommer inn, så det kan være hele skoler med 90-95% elever med minoritetsbakgrunn.

Og nå står Rommen i fare for nedleggelse?

– Jeg nekter å legge den ned, men faren for kraftig reduksjon er dessverre overhengende. På et eller annet nivå må vi jo synliggjøre for politikerne hva konsekvenserne av disse kuttene faktisk er.

ABE-reformen («for dummies»)

Trettebergstuen har stanset den såkalte ABE-reformen, men det er ikke nok til å rette opp skaden? Kan du forklare?

– Det er bra at den avvikles, men det er ikke nok. Den burde erstattes av en omvendt ABE-reform (EtterBetalingsAvtalen!) ABE (Avbyråkratisering- og effektivitetsreformen) det var jo reformen som Solberg-regjeringen innførte i hele offentlig sektor – at enhver virksomhet som var offentlig finansiert skulle på den ene eller andre måten hvert år få en halv prosent mindre støtte enn året før, som et insentiv til å drive mer effektivt. Og det helt uavhengig av om du er et symfoniorkester eller et direktorat. Problemet når man innfører en sånn generell reform, er at du ikke ser på hvem som har gjort hva på forhånd. Eksempelvis så var dette teatret før min tid gjennom en kraftig nedbemanning (2009), fordi det hadde et stort underskudd og var blitt pålagt å kappe. Så dette teatret var jo allerede stramt som faen, ikke sant? Og vi fikk til og med masse ros i en  evalueringsrapport som Kulturdepartementet lagde, for at ble det drevet veldig effektivt her. Så når ABE-reformen traff oss, er det klart at den sånn sett rammet oss hardt, fordi det allerede var såpass stramt. Det var en veldig uheldig side ved den reformen, at den ikke tok hensyn til virksomhetenes bakgrunn i det hele tatt.

        Og så er det jo sånn at når du ostehøvler, så blir det sånn at førsteåret, tenker man «ja, ja». Den halve prosenten, merket vi først ikke, og da laget vi ikke så mye oppstuss. Og, som jeg sa i sted, så inntraff det samtidig med omleggingen til repertoar og en veldig vekst i billettinntektene, så da ble det liksom ikke noe drama av det, fordi pengene fantes. Men så fortsetter jo bare ostehøvelen i det stille, og så på et eller annet tidspunkt oppdager du at store deler av osten er borte, og det er jo der man er nå. Så sier Trettebergstuen heldigvis at hun skal avvikle ABE, men det betyr jo ikke at hun skal bygge tilskuddet opp igjen til 100. Det betyr bare at det ikke skal gå videre ned. Det er ikke nok, da blir det mange som må kutte mye rundt omkring i norsk kulturliv. Husk at strømprisene kommer på toppen. Og et stort teater bruker mye strøm.

«Vi betaler ikke» (?)

Du og teatret har fått kred for å lansere gratisprogrammet Vi betaler ikke på Scene 3, som starter til høsten. Men samtidig har billettprisene gått opp, og så vidt jeg forstår enda mer enn vanlig, nå i år?

– De har vel stort sett økt litt hvert år i tråd med den vanlige prisveksten, men nå har de nok økt utover vanlig prisvekst. Det må vi for å beholde muligheten til å engasjere kunstnere og lage gode forestillinger. 

Erik Ulfsby trekker fram et blankt ark og tegner en søyle, hvor ha skriver 70 % på den nederste delen, og 30 % på øverste del:

       De 70 prosenten gjelder lønninger til fast ansatte og helt basic drift for at det skal være rent og for at trekkene våre skal virke. Det dekkes mer eller mindre av tilskuddet vi får av staten. Det er statsstøtten. Og så har du billettinntektene, som nå er på bortimot 30 prosent. Det dekker alt annet: Kunstneriske team, rettigheter, frilansere, musikere, osv. 

Så det er klart, at hvis du halverer billettprisene, så blir det færre produksjoner, færre frilansere og færre samarbeid med frie grupper. For de 70 % må du jo betale uansett, med mindre du vil si opp masse mennesker, ta dyre rettssaker eller la bygningene forfalle. Så derfor er jeg uvillig til å kappe. Men jeg ser jo at den prosenten vi trenger fra døra, den øker hele tiden. Og det er ikke bra, og nå er vi der at noe må gjøres. Alt vi kjøper inn har jo også blitt dyrere. Dramatikerhonorarene har steget med noe sånt som 20-25% prosent, og vi spiller mye ny norsk dramatikk, ikke sant. Det er velfortjent, men summen av alle kostnader gjør nå bærekraften til institusjonen ubehagelig utsatt.

Så om man skal kutte billettprisene, la oss si at vi skulle halvere dem, da tar du jo bort 30 millioner kroner eller mer fra dette teatret. Da må mange slutte å jobbe her. Pengene må jo komme fra et sted. Å kutte billettprisen kraftig, ville innebære at vi ikke kan ta inn frilansere eller samarbeide med frie grupper. I og med at vi har så mange faste årsverk som skal ha sin lønn, og vi har en stor bygning som skal vaskes, og som må holdes ved like, så er det jo i hovedsak egeninntekten man kan rutte med. Så slik situasjonen er nå, så vil jeg ikke anbefale det. Men derfor sørger vi for at noe er helt gratis for de som ikke har råd til en billett. 

Vi betaler ikke, vi betaler ikke er altså på en måte ment som en slags flagging av at dette er noe dere gjør med tungt hjerte?

– Ja, og jeg synes også det er forferdelig å ta 690 kroner for en billett til en hovedscene-musikal. Så det er en del av bakgrunnen for at vi lager Vi betaler ikke på Scene 3, hvor alt vil være gratis. 

       En del av det skal være forestillinger, både for barn og voksne. Det skal være ulike stunts, men det skal også være debattserier, som Peer Perez Øian og Julian Blaue holder i. Jeg har selv tenkt å delta i debatter om finansiering av teater, hva skal det koste, hvem teateret er til for, hvorfor vi er her. Og så river vi amfiet på Scene 3, sånn at hele rommet blir nytt. Kafeen blir forlenget med sofa-grupper, slik at det blir en mer lounge-aktig, avslappet stemning.

Sortien: 

Til slutt, er jo spørsmålet: er det på grunn av denne situasjonen du har valgt å gå av før tiden (utgang 2024)?

– Nei, det er det ikke, men jeg opplever jo at rammene gjør det mye mer krevende enn før, og at summen av «krevende» på et eller annet tidspunkt også er litt utmattende. Det er klart. Det er ikke en en-til-en sammenheng, men det bidrar. Det gjør det.

Det må være enormt krevende å overta stafettpinnen for neste teatersjef i en slik situasjon?

– Ja, det er klart, og det bekymrer meg selvfølgelig. Det er veldig utfordrende. Og det er derfor vi setter i gang en kampanje nå – det er et halvdesperat virkemiddel, men vi har jo tenkt til å lykkes da! 

(Publisert 20.06.2023)