Ut, vil jeg! ut! - å så langt, langt, langt over de høie fjelle!

For andre gang samlet kultur-Norge seg for å sette kunst og kultur på dagsorden fra 19. - 21. juni i Drammen - kulturlivets svar på Arendalsuka. Kulturytring Drammen er både en debattfestival, en kunnskapsarena og en kunst- og kulturfestival, og arrangeres hvert valgår.

Denne kommentaren er basert på samtalen «Hele Norge eksporterer, og hva med kulturen?». Innledning ved Tore Myhre, Eksportdirektør i NHO og sekretariatsleder for Nasjonalt eksportråd og Tone Østerdal, Direktør i Music Norway. Moderator: Agnes Moxnes. Politisk panel: Tage Pettersen (H) Åslaug Sem-Jacobsen (Sp), Grunde Almeland (V), Kathy Lie (SV)

Arrangør: Norwegian Arts Abroad – Danse- og teatersentrum(Performing Arts Hub Norway), Music Norway, Norwegian Crafts, Norwegian Literature Abroad (NORLA), Office for Contemporary Art Norway (OCA), Norsk filminstitutt (NFI), Design og Arkitektur Norge(DOGA)

«Hele Norge eksporterer» er regjeringens eksportreform, som har som ambisjon å øke eksporten utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030. De kreative næringene er en del av dette, og nettverket Norwegian Arts Abroad inviterte til politisk debatt om kultur som næring og norsk kultureksport.

Kulturytring Drammen ville ha svar på:

Hvilken rolle skal kultureksporten ha i regjeringens satsning?
Hva skal til for at kultureksporten skal øke med 50% innen 2030?
Hvilke ambisjoner har de ulike politiske partiene for kultureksporten?

Buresund: - Dette må jo være Norges største arena for Kunst- og Kulturpolitikk?

Bratten: - ja, det må det jo være, og antagelig Norges eneste.

Buresund: - Veldig omfattende og bra program, veldig mye å ta tak i her, men nå konsentrerer vi oss om eksport av norske kunstuttrykk.

Bratten: Kom det ikke litt bakpå Tore Myhre, Eksportdirektør i NHO og sekretariatsleder for Nasjonalt eksportråd, som holdt en innledning om regjeringens strategi for å nå målet om 50 % økning av norsk eksport, da han fikk spørsmålet om hvilken rolle kultureksporten skulle ha i regjeringens satsning? Agnes Moxnes, som modererte det hele, hadde forberedt flere interessante spørsmål. Hans svar var jo ikke akkurat noe nytt i så fall. At kunst og kultur er nederst på lista i Norge har jo vært politisk virkelighet så lenge jeg kan huske, Tore Myhre mente det kunne være en god ide å se på Kunst- og kulturbransjen, han ville prøve å legge det inn i 2024.

Buresund: - Dette er jo oppsiktsvekkende; Hurdalsplattformen sier jo at denne regjeringen vil øke satsingen på å fremme norsk kultur i utlandet som et ledd i kulturløftet. Vi kan jo gå tilbake til da Åslaug Haga hadde blitt kulturminister i 1999. Hun skulle holde sitt første foredrag i en fullsatt Logen med profesjonelle kunst- og kulturarbeidere. Hun innledet: “Godt folk, Norge har et stort og vitalt kunst- og kulturliv, først og fremst takket være dugnadsånden og det frivillige-.”

Bratten: Ja, det husker jeg godt, en svært pinlig atmosfære spredte seg raskt i salen, etter hvert også mye skraping med føtter

Buresund: Det er som det ligger en grunnleggende forståelse av at kunst og kultur er noe ekstra som vi kan bruke som bløtkakepynt i offisielle sammenhenger, særlig internasjonalt. Selv om jeg synes mye er forandret i holdningene i våre ambassader og konsulater, men på toppen (diverse regjeringer) flytter det seg ikke særlig.

Bratten: Utenriksdepartementet under posten «Kultur og næringsfremme» har siden 2013 blitt kuttet systematisk fra ca.100 millioner til den i dag ligger på omtrent 30 millioner. Dette stikk i strid med det i samme periode uttalte politiske målet om å styrke norsk kultureksport og internasjonal kulturaktivitet. Denne posten omfatter både reisestøtteordningene for norske kunstnere til utlandet innen de ulike genrene, ambassadenes egen kulturaktivitet samt kostnader tilknyttet å invitere internasjonale eksperter, kritikere m.m. til Norge.

Buresund: Det hjelper jo heller ikke at vi får færre timer estetiske fag i skolen, dårligere prioritering i media, nå skal jo til og med NRK kaste terninger innen “kunstområdene”, nedleggelse av estetiske universitetsfag osv. Vi kan vel ikke gå ut fra at en strategi om eksportøkning skal ha oppmerksomhet rundt dette når resten av samfunnet ser ut til å nedprioritere kunst og kultur, og særlig den profesjonelle kunsten?

Bratten: Nei, det er ikke lett å få politisk gjennomslag for å prioritere kunst og kultur verken nasjonalt eller internasjonalt når feltet blir mer og mer usynlig og dermed uviktig i offentligheten.

Buresund: Kulturminister Trine Skei Grande var inne på noe da hun snakket om kunsten som en viktig målbærer for ytringsfrihet. Ønsker ikke Norge seg fortsatt et omdømme internasjonalt basert på ytringsfrihet og menneskerettigheter som grunnleggende verdier? Eller er dette perspektivet ikke viktig lenger i regjeringens eksportstrategi?

Bratten: Joda, det ligger der verbalt. Men selv om vi har en uttrykt politisk godvilje og interesse for dette feltet, er det vanskelig å få øye på et skikkelig politisk løft når det gjelder internasjonalisering og eksport til tross for det som altså sies i Hurdalsplattformen.

Buresund: La oss se litt på hvordan vi kan tenke oss modeller for norsk eksport med fokus på scenekunst. Vi kan jo ikke lenger tenke enkeltstående gjestespill med lange flyreiser for mange. Men internasjonal utveksling er jo viktig i en kunstnerisk sammenheng.

Bratten: For ikke å snakke om betydningen av at vi har en norsk kunstscene som faktisk har noe å melde på den internasjonale kunstscenen. Ikke fordi vi er «norske» men fordi det skapes kunst på høyt nivå, som faktisk hevder seg i skarp konkurranse med aktører fra andre land.

Buresund: Og så er det jo dette da, at å delta, være ute og kunne invitere hjem, co-produsere, utveksle - gjør noe for økt kunnskap og forståelse kulturelt og geopolitisk på tvers av landegrenser. Og det er viktig i en så krevende tid som vi er i nå, spesielt i Europa. Og så vet vi jo at økt kulturutveksling og samarbeid kan gi økt handel.

Bratten: Jepp.

Buresund: For å ha noe å eksportere må vi jo ha produktene; forestillinger, workshops m.m. På dette området er vel scenekunstfeltet fortsatt ganske delt: Mye internasjonal erfaring i det frie feltet og Danse- og teatersentrum, mindre i institusjonsteatrene og Norsk teater og orkesterforening?

Bratten: Det er jo store forskjeller på tilgang til ressurser og infrastruktur også. Vilkårene for kunst og kultur hjemme, både produksjonsvilkår og hjemmemarkedet, for å si det sånn, er avgjørende for mulighetene ute.

Buresund: Nå har vi jo greid å skyte oss selv i foten ved at kompanier og scenekunstnere som hadde et stort nettverk og en stor internasjonale interesse, ikke har fått midler til å fortsette virksomheten sin idet Kulturdirektoratet la om tilskuddsordningen for fri scenekunst.

Bratten: Alt henger jo sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland i sin tid påpekte. Det er i dag ingen forbindelse mellom hvordan man praktiserer tilskuddsordningene sett opp mot statens mål om økt eksport. Flere kompanier har måttet kaste inn håndkleet til tross for stor nasjonal og internasjonal etterspørsel. Man skal jo huske på at det ikke er slik at det kun handler om å reise rundt med forestillinger. Det dreier seg om reell interesse for de kunstnerskapene den enkelte forestilling springer ut fra.

Buresund: At internasjonale arrangører vil co-produsere, ha premierer – det foregår en kunstnerisk gjensidig gjenkjennelsesprosess mellom partene her. Og derav utvikles det store internasjonale nettverk, knyttet til kunstnerskapene. Det er ikke slik at om NN-kompani må legge ned på grunn av mangel på støtte, så kan kompani YY overta kompani NNS nettverk. Internasjonale forbindelser tar lang tid å bygge opp, kort tid å bryte ned.

Bratten: Når det gjelder institusjoner og såkalt fri scenekunst kan vi grovt sagt si at det dreier seg om å operere i ulike «markeder». Institusjonene har lang planleggingshorisont, de utveksler og samarbeider over tid med å være tilstede på bestemte teatre og festivaler. Vi kan veldig grovt forenklet si at dette fungerer som et mer «lukket» marked. Honorarene til kunstnerne som er med, er for eksempel som regel allerede betalt av den norske institusjonen. Så kommer selvsagt reisekostnader med mer i tillegg.

Buresund: Men for kompani NN så må de ut og hevde seg på det «åpne» markedet i konkurranse med aktører fra hele verden. Der festivaler og teatre vil knytte seg til det enkelte kunstnerskap – altså et kompani representerer også et kunstnerskap. De må rett og slett få omsatt produksjonen for å få det til å gå rundt – finne sine scener og sitt publikum. Og her blir jo nettopp de kunstnerisk betingete nettverkene viktige. Så vet man jo heller ikke alltid om interessen for den enkelte produksjon på forhånd– den må først komme i sirkulasjon.

Bratten: Det er jo her metodeverket til Norwegian Arts Abroad kommer inn. Gjennom å invitere med seg kunstnere på bransjetreff ute, vekke interesse gjennom kunstnernes egen deltagelse for hva som rører seg i Norge, gjennom ambassade-nettverket invitere internasjonal ekspertise hit for eksempel – så får man åpnet opp interessen i dette markedet. Systemet er etterspørselsstyrt så det handler om å stimulere etterspørsel, rett og slett. Vi «sender» altså ikke ut noe som helst lenger. Og gjennom å kunne gi reisetilskudd når invitasjonen så foreligger så er man i gang. Selve eksporten er jo på en måte selve sluttleddet – resultatet – i en lengre målrettet næringskjede. Dette skjer jo felles for alle aktørene i Norwegian Arts Abroad. Og i dette perspektivet treffer jo plutselig kunst og kulturutvekslingen næringsaspektet og dermed «eksportplanken» – om vi kan si det sånn?

Buresund: Det virker som det også er en forståelse i feltet at internasjonale nettverk er noe vi bygger sentralt, men all min erfaring baserer seg på helt personlige møter for å oppnå tillit, dokumentert gjennomføringsevne og at man forstår kunstnerisk hva som er etterspurt. Institusjonene; oftest gjennom teatersjefene har jo også sine egne nettverk, som også er viktige for internasjonaliseringen av norsk scenekunst.

Bratten: Ja, det har du rett i! Og da tenker jeg at når man nå har en så frisk eksportplan, er det viktig å få på plass et helhetlig syn der alle norske aktører som har internasjonale ambisjoner, får sin plass og sine muligheter tilrettelagt etter hvem de faktisk er, hvilke utgangspunkt de har og hvilke forutsetninger i hvilke markeder som må aktiviseres. Så her er vi plutselig inne i et språk som handler om kulturindustri.

Buresund: Ja, det er jo ikke akkurat begreper som går hjem hos kunstnere.

Bratten: Jeg tror at noe av problemet ligger her, at f. eks.scenekunstfeltet strever med å se seg som en del av en «industri». Men jeg tror vi må akseptere at også f. eks.internasjonalisering av scenekunsten handler om det. Det er lettere å bruke det begrepet f.eks. i forhold til musikk og litteratur, ja i forhold til alle fysiske funderte kunstuttrykk, musikk kan selges, streames – man får opplevelsen om og om igjen. Men scenekunst? Skjer bare her og nå, ingen scene, kontekst eller publikum er like.

Buresund: Så på en måte kan vi si at scenekunsten tilhører en annen økonomisone, såkalt opplevelsesøkonomi og trenger derfor antagelig en helt annen operasjonalitet internasjonalt. Kanskje vil denne kunstformen i større grad være en del av norsk omdømmebygging enn «handelsvarer»? Det er vanskelig å forestille seg en ren kommersiell funksjon innen scenekunsten?

Bratten: Derfor er det jo bra at organisasjonene i Norwegian Arts Abroad greier å tilpasse et felles metodeverk til de konkrete kunstformene de arbeider med.

Buresund: Det er jeg helt enig med deg i. Hvis regjeringen skal nå dette målet, må man jo trekke på den kompetansen som allerede ligger der, men det må også være en mye større samhandling mellom Kulturdirektoratet og produksjonsmidlene både til det frie feltet og institusjonene. Spørsmålet er om de kommer til å gjøre det?

Bratten: Men vi må også ta tak i eksportproffene i NHO og eksportrådet med flere! Og trekke inn det arbeidet som gjøres av programmerende scener og festivaler også. Ikke bare jobbe politisk, mener jeg

Buresund: Igjen sitter jeg med en oppfatning av at vi i Kunstfeltet har en stor jobb å gjøre, vi må bli langt flinkere til å få til et uenighetsfellesskap. Vi må prioritere politisk arbeid og samarbeid med offentlige eksportorganisasjoner mye sterkere fremover.

Bratten: Men vi har ikke noe valg, dersom målet skal nås – så hvem tar ballen?

Inger Buresund og Tove Bratten kommenterer scenekunst og aktuell debatt.

Inger Buresund er tidligere daglig leder av Danse- og teatersentrum (1985-1992) og ny styreleder samme sted (2023-). Tove Bratten ledet Danse- og teatersentrum fra 1992 til 2021.

(Publisert 23.06.23, oppdatert 27.06.2023)