Zombiesamfunn

Samme år som Albert Camus publiserte Den fremmede (1942) i det okkuperte Frankrike, ga han ut Myten om

Den fremmede

Av Albert Camus

Oversettelse: Karin Holter

Dramatisering og regi: Lena Sendstad

Scenografi: Gitte Sætre
Musikk og lyddesign: Jørn Erik Ahlsen Alkanger
Dramaturg: Marianne Sævig
Sukkesymfoni: Victoria Gulliksen

Med Melina Tranulis

Oslo Nye Teaterkjeller’n, urpremiere 2. juni 2023

Neste forestillinger: 7. juni, 15. juni

Sisyfos. Sartre leste dette essayet om «det absurde» som en forklaring på romanen. Camus mener noe absurd oppstår i konfrontasjonen mellom en meningsløs verden og vårt eget behov for å finne mening. Vi mennesker er bygd sånn, vi prøver å forstå, vi skriver historier, vi vil at alt skal henge sammen med alt. Men når vi først har mistet ideen om Gud, altså om en verden skapt med mening, blir vi slått ut av meningsløsheten. Camus finner en utvei i opprør. Opprør er «kravet om en umulig klarhet», skriver han i Myten om Sisyfos, og det kravet kan vi stå for ved å se døden i øynene. Likevel er det vanskelig å finne fram til opprøret i Meursault, hovedpersonen i Den fremmede.

Raskolnikov og Meursault

Når jeg nå leser romanen dukker Forbrytelse og straff stadig opp i tankene, Camus var svært opptatt av Dostojevskij. I begge tekstene går vi tett inn på en morder som begår et uforklarlig mord, men det er tross alt lettere å forstå Raskolnikov. Han er smittet av overmenneske-teorier og mener seg berettiget til å drepe en ussel pantelånerske, han er lutfattig og holder på å sulte i hjel, sannsynligvis føler han også et visst ansvar overfor sin søster og sin mor. Frem for alt angrer han seg etter hvert noe forferdelig, tilstår sin forbrytelse og tar sin straff.

Akkurat å tilstå gjør for så vidt også Meursault, men ellers virker han ubegripelig. Jeg tar ham egentlig på ordet når han sier at han drepte araberen på grunn av sola. Meursault er brutalt ærlig, foruroligende rasjonell, og helt likegyldig. «Det er det samme for meg», sier han gang på gang, da Marie foreslår at de skal gifte seg, da Raymond vil bli kompisen hans, da sjefen foreslår forfremmelse i Paris … Samtidig strekker han seg langt for å gjøre folk til lags, for «det betyr ingen ting».

Men ett sted setter Meursault grensen: Han nekter å forstille seg, og det er faktisk dette som feller ham. Som Karin Holter påpeker i det utmerkede forordet til oversettelsen sin, er det lite sannsynlig at en franskmann ville blitt dømt til døden for å drepe en araber i Algerie på 1930-tallet. Det uutholdelige er at han ikke gråter under sin mors begravelse, at han nekter å pårope seg følelser han ikke har: Sorg, kjærlighet og ikke minst anger. Sanselig er han derimot. Han føler begjær for Marie, han nyter vann og sol og vin og mat, han er leken. Han forklarer at hans «fysiske behov ofte virket forstyrrende inn på følelsene» hans.

Det siste måltidet

Monologen Den fremmede er Lena Sendstads mastereksamen ved Kunsthøyskolen (KHiO). Hun står både for regi og dramatisering. En kvinnelig Meursault forteller historien fra fengselscellen, natten før hun skal bli henrettet. Hun tar opp beretningen på en mobil som en venn har smuglet inn til henne sammen med et festmåltid. Hele fortellingen er bygd rundt dette siste måltidet, historien kommer fram mens hun fortærer seks retter med stor fryd. Og det fungerer svært godt. Det understreker karakterens sanselighet.

Gitte Sætre har laget en sparsom scenografi på den vesle scenen: I tillegg til en tung jerndør på bakveggen, er det bare et bord og en stol i den mørke cellen. Det er gjennom maten, glass, kopper og karr at historien blir iscenesatt. Etter introen, setter Meursault stettglass, flasker og kaffekanne på rekke og rad på bordet og får orden på begivenhetenes kronologi. Så kommer den detaljerte fortellingen i takt med rettene. Mellom hver rett blir beretningen avbrutt av musikk og bilder blir projisert mot bakveggen, gjerne av himler hvis farger skifter med humøret. Musikken og pausene gir nødvendige pusterom i Camus’ tette tekst, forestillingen tilrettelegger for at vi tenker på det som blir sagt.

Meursault som kvinne

Etter en noe vaklende start der lyder fra fengselet gjør det vanskelig å høre, vokser Melina Tranulis seg i rollen. Det er imponerende at hun klarer å framføre hele monologen samtidig som hun virkelig spiser et helt måltid. Hun gjør inntrykk når hun forteller om selve mordet mot slutten av hovedretten. Rett etter trer musikken inn og tydelig beruset står hun opp og danser som i en slags transe. Tranulis’ stille dans minner meg om at Den fremmede også er en tekst mot dødsstraff. I ettertid slår det meg hvor lite Sendstad trenger å endre på teksten for å forvandle Meursault til en kvinne. Camus har ikke skrevet om en moderne mann, men om det moderne menneske.

Levende døde

Tidligere beskrev jeg Meursault som en medgjørlig fyr, hvis eneste opprør er at han nekter å forstille seg. Faktisk mister han fatningen bare én gang. Det skjer helt til slutt, først etter at han mistet håpet om å slippe unna henrettelsen, altså da han ser døden i øyene. Det som opprører Meursault er at presten vil ha ham til å angre, til å søke tilgivelse. På dette punktet ser Tranulis på publikum og begynner å henvende seg direkte til oss, for det er oss dette handler om. Og det som provoserer henne er at vi er så sikre på «alt har en mening» og at «alt henger sammen med alt».

Det er nettopp her Sendstad har lagt inn sin eneste tilføying til teksten. Sendstads Meursault mener vi tolker henne som «et menneske som først ble fri da hennes mor døde, som elsket friheten i møte med forelskelsen, men som var så uforberedt på ansvar og konsekvenser at hun kun tålte frihetens realitet i to korte uker, før hun foretrakk å finne seg et nytt fengsel, og fant det gjennom å skyte et menneske på en strand. Og som sådan mest av alt ikke kunne tåle kontrolltap som hengivelse innebærer.»

Rettet mot vår samtid

Det er logisk at Sendstad trekker psykologien inn i en forestilling som retter seg bestemt mot vår tid. Det er tross alt psykologer vi vender oss til i dag når ubehaget blir for sterkt. I stedet for å lytte til det, og tenke at det kan være et signal på at noe er grunnleggende galt i samfunnet, retter vi blikket mot oss selv og lærer oss å bruke mekanismer som stilner ubehaget. For Sendstad ser det ut til å dreie seg om at Meursault ikke tørr å ta steget mot frihet, en frihet som kjærlighet kan vise veien mot. I teksten som presenterer stykket på Oslo Nyes hjemmeside, blir dette knyttet til ensomhet: At vi som Meursault ikke klarer å knytte bånd til andre mennesker fordømmer oss til ensomhet, og uten felleskap klarer vi ikke å stritte imot verdens skjeve gang. «Du lever som en levende død», sier Tranulis til oss helt til slutt, «jeg levde på denne måten, jeg kunne levd på en annen».

Jeg tror egentlig Meursault dreper araberen på grunn av solen, som han sier: Det er varmt, han har vondt i hodet, svetten renner, og han blir sannsynligvis redd ved synet av araberens kniv. Da skyter han, eller som Camus skriver, det var da avtrekkeren «ga etter». For Meursault gjør ikke ting, det virker heller som om ting skjer gjennom ham. Det er et slags mangel på vilje hos ham. Men det er jo mange tolkninger av denne tekster.

Det viktigste er at Sendstad lykkes med å bringe Den fremmede inn i vår tid. Særlig treffende finner jeg bildet av en glefsende, zombieaktig Meursault som spiser sitt siste måltid. Det illuderer på flott vis et forbrukssamfunn der målet er umiddelbar tilfredsstillelse av ønsker og begjær som er designet av reklamebyråer. Sånn sett er vi som zombier, levende døde, hverken gode eller onde. Det som gjør Meursault til et spesielt tilfelle, er at han er konsekvent. Han sier det som det er, han nekter å lyve til seg en mening han ikke finner, og ved det viser han samfunnet som det er. Ord som godt og ondt betyr bare noe hvis vi ønsker oss en mening, hvis vi ønsker noe utover lykke. Dette er både Dostojevskij og Camus’ problematikk. Camus «løsning» er å gjøre opprør, altså å ikke gi opp meningen, og å innse at det bare er oss som kan skape den.

(Publisert 07.06.2023)