Familiestyrt scenekunst

Finnes det aksept for kameraderi og nepotisme i kulturbransjen etter at Annette Trettebergstuen måtte gå av som kulturminister? «Overalt, særlig i kulturlivet!», hører jeg mange si, nylig skuespiller Nina Woxholtt på Facebook, som skriver (sitat): «Anette Trettebergstuen. Tja, hun har vel fisket opp denne adferden direkte fra film/tv/teaterlivet? Der man uten å skamme seg gir de beste jobbene –  rollene – til kona, mannen, barna, naboen, moren, svogeren, bestevenninna. År etter år, ingen leer et øyelokk… Men det er jo tilfelle? Er det ikke det da?»

Hun har rett i at det er få i scenekunstfeltet som setter fingeren på eller navngir personer fra makteliten som praktiserer dette. Antageligvis i redsel for sjøl å miste jobbene. Når det gjelder den avgåtte kulturministeren, er det mulig at hun og mange sliter med å skille kameraderi og nepotisme fra nettverk.

Jeg sitter i en bil på E-6 i Innlandet, Trettebergstuens hjemfylke, og tenker at det hersker en dobbelthet i begrepsbruken og en dobbeltmoral i de harde fordømmelsene. Ikke at habilitet ikke skal etterprøves, snarere at habilitet/inhabilitet ikke alltid er så åpenbart.

Når familie er kunstnerisk kapital

Jeg skal se en teatergruppe der kjernen er søsken, som utvilsomt er nær familie. Hvordan oppstår denne form for «nepotisme», –  eller kan man i det hele tatt si at denne gruppa faller inn under kategorien? – Teatergruppa inngår i en tradisjon som er stor i det frie scenekunstfeltet, og den kan anses som gründergenerasjonen for familiestyrt kunstnerisk virksomhet. Gruppa er ikke aleine om å ha familiemedlemmer som driver teatervirksomhet – jeg kan i farta komme på Stella Polaris, Totalteatret/Ferske scener, Grenland friteater, De Utvalgte, Noor Produksjoner. I min egen fortid på 80-tallet, fra Sampo Teater, inngikk medlemmene i gruppa et kompaniskap og to ekteskap – med kunstnergruppa Lambretta. Og like over grensen finner vi Teater Västanå. Familiestyrte grupper oppsto/oppstår utfra kunstnerisk søken, felles tilnærming og estetiske verdier. I starten, på syttitallet, var også økonomien i det frie feltet ekstremt dårlig. Ingen tenkte vel på kameraderi eller økonomisk vinning ved å være i familie, tatt i betraktning at det knapt fantes midler å dele. 

Tjukke slekta – det moderne lauget

Gruppa eller kompaniet jeg nå skal se, skiller seg likevel ut. Med søster, tre brødre i kjernen, barn og annen slekt som medvirker i produksjonene, er dette en stor-familie som neppe finner sin like i Norge. Jeg sikter til familien Kippersund, ei frigruppe med tilhold i Hamar. 

Med min egen bagasje fra det frie feltet, er jeg er nysgjerrig på hvordan familiestrukturen påvirker scenekunsten deres. Og hva driver dem til å produsere, sette i scene og å spille Shakespeare, nå den tiende oppsetningen i rekka –  Stormen på Atlungstad?  Og til å drive teater- og konsertvirksomhet i Hamar teater om vinteren? 

Det andre spørsmålet jeg har, er hvordan gruppa kan unngå å være del av kulturrådfinansiert virksomhet. Har det noe med kvaliteten å gjøre? Hvordan det er mulig å overleve uten denne formen for basisfinansiering? 

Under det nåværende navnet Turnékompaniet/Hamar teater, ble gruppa dannet av Anders Kippersund, da han var ferdig med Statens Teaterhøgskole i 1988. Jeg har ikke fulgt med på alt de har gjort, kun sporadisk, og noen glimt har satt seg. Det første må ha vært i 2001, i Løten der Harald Hoaas skreiv og satte i scene den rystende historien om Svartbækken, den siste som ble halshogd her til lands, i 1876. Jeg husker da at jeg kikket gjennom rollelista og tenkte at det var da en uhorvelig mengde aktører ved navn Kippersund. 

Fra 2012 har Turnékompaniet leid lokaler, kalt Hamar Teater. Det er ei gruppe som driver bredt, ikke smalt. De driver ungdomsteater, og lærer elevene opp, overleverer sin kunnskap som delvis har rot i Suttungteatret, og om wikipedia er riktig: «Sentralt i deres sceniske språk står scenekamp». Det er nesten som de gamle laugene der håndverk går i arv, og de ruler undergrunnen i en hel by, tenker jeg frimodig, som bare en utenfra kan tenke det, jeg er innflytter til fylket. Veldig smart å ta eierskap ved å kalle seg Hamar teater, men det er litt forvirrende at de også heter Turnékompaniet. 

Kunstneriske og økonomiske larveføtter

Gruppa kjører trash-estetikk, ikke fordi det er gammeltrendy, men, igjen, som dyd av nødvendighet, som del av begrensningens kunst. Men ikke alt skal måles i penger. Gruppa driver Hamars fineste scene. Den gamle festiviteten i Victoriakvartalet, som nylig er pusset opp/restaurert, har den gammeldagse proscenieåpninga intakt. Et teaterbygg i stor kontrast til den sorte, dyre og ikke akkurat vakre klumpen som huser Hamar kulturhus og Teater Innlandet. Lokalene omfatter den gamle kommunestyresalen, flere salonger, teatersal med garderober og bar. Gruppa leier ut lokalene til andre teatergrupper, til festivaler, konserter, events og private begivenheter. Leder for den denne daglige driften er Inga-Live Kippersund. 

Kan det være at denne virksomheten er med på å finansiere Shakespeareteatret om sommeren –  den 14. produksjonen i rekka? Spør jeg meg. Neppe.

Med disse spørsmålene tumlende, glemmer jeg å ta av til det nedlagte brenneriet på Atlungsstad. Jeg snur da jeg skjønner at jeg har kjørt for langt, forvirra av at hele omlandet, for det fete jordbrukslandet er gjort om til golfbaner. Dette var da ikke her sist, da jeg så En midtsommernattsdrøm, få år tilbake? De første regndråpene faller og jeg parkerer nær golfbana og kan se ned på brenneriet. Det står ikke akkurat skilt med Stormen på noe sted, skjønt jeg passerte visst en knøttete plakat et sted på vegen. Men folk veit åpenbart at her er det, der vi gjør entré og passerer skiltet «backstage». Publikummere er angivelig lokale. For når vi kommer så langt som til annen akt, har flere kjøpt seg plastglass med øl. Mens jeg som kjørende, gumler i meg kyllingsalat. 

Gruppa trenger visst ikke promotere seg som folkelig, en sjanger som er kommet på moten igjen. Dette er ei gruppe som spiller folketeater og folkekomedie og er fri for å måtte snobbe ned. Jeg tygger i meg så mye jeg kan av salaten, legger den under stolen, for å beskytte maten mot regnet, da første akt begynner. 

Dyp tekstforståelse tåler frivol sjangerlek

Mens vi er inne på det med folkelig; Stormen starter med en veldig entré, skuespillere er kledt i blåtøy som fra Felleskjøpet, stiller seg opp og synger. Musikalsk krevende, presist, lekkert, og jeg kan skrinlegge blåtøyestetikken som et billig klisjégrep og forventinga mi om Brecht-tilnærming. Etter den sanglige åpningsprolologen kan visst alt skje. Det gjør det, og hele tida med «nøkler» og tegn til hvem de spiller for. Blant annet er Prosperos tilbakeblikk, da han forteller dattera Miranda om hvorfor de befinner seg på øya, iscenesatt med dokker. Ikke kunstnerisk tilvirkede figurteaterdokker. Men gummibabydokker fra 60-tallet, de som lukta så godt, og hvorav noen kunne si mama om du klemte på dem. Det går umiddelbart et gjenkjennelsens aha gjennom publikum, som er i 50 pluss-generasjonen. Det er klart, slike dokker husker vi, og vi kan være med på resten av reisa i stykket uten å være engstelige for at her er det noe vi ikke kommer til å forstå. Og om det skjer, hva så? 

Midt i scenen tar jeg meg i å vurdere kritisk, veldig vanskelig å la være etter langt teaterliv, – tenker at jeg gudskjelov ikke skal anmelde. For er ikke dette nesten barneteater, dokkescenen altså? Nøyer meg med å konstatere at det kun er noen av skuespillerne som spiller opp til det, så jeg flytter heller fokus til en av Kippersundene, han som spiller Prospero, i hvis minneperspektiv scenen utspilles. Og her er det alvor. Ikke påtrengende alvor, han lar teksten tale, han hviler i den. Noe man kan gjøre når teksten er god, og man evner å framføre den, uanstrengt som bare teknisk brilliante kan gjøre det. Han trenger ikke spille, og pondusen har han gratis. Dette er gøy. Dette er interessant. Da er det alltids noe å følge med på. 

Arven fra Suttung

Ingen tvil om at ensemblet har ulik skolering, men her er en som har solid skolering. Han er en Suttung. Jeg er farget av Karin Sveens roman, bygget på hennes liv i Suttung-teatret på Tangen, som ble drevet av Ingeborg Refling Hagen (1895 – 1989). Sveen brøyt tidlig med bevegelsen, det var nesten som å bryte ut av en sekt, fikk jeg inntrykk av, da jeg leste romanen. I et glimt ser jeg skuespilleren Jonas, som liten pode, stå opp klokka fem om morran, stå skolerett og pugge et av Wergelands dikt, instruert av teaterpedagogen in person. Mora, faren og de tre søsknene har kanskje stått opp, de også. Hele familien bodde på Tangen. Det er mye å lære utenat fra Wergelands rikholdige diktunivers. Jonas Kippersund har og utdanna seg ved Svenska teaterskolan i Helsinki. Men i Prosperorollen, i skandering av de Shakespearske blankvers-monologene, er det som barnelærdommen hans slår inn som en ryggmargsrefleks. Hos meg slår det inn hvor lite jeg veit om Suttung, hvor godt det er at noen kunstnerisk forvalter slik lærdom, ikke minst i tider da unge skuespillere knapt kan projisere tekst over rampen, aller minst blankvers. 

Under radaren i Kulturrådet

Jeg vil avslutte min rapport om Stormen før den blir en anmeldelse, med sitat fra mitt eget, utvilsomt begeistrede, facebookinnlegg som jeg delte etter å ha sett forestillinga:

«Artig å oppleve en akustisk, stofflig Stormen på Atlungstad i kveld. Takk Live Kippersund for klok, leken og frekk regi. Hun veit å bruke de ressurser hun har i ensemblet og i stoffet! Av og til er fattig teater bare fattig, men ikke dette… Store øyeblikk i regnværet, Anne Bolette Stang som Caliban, Kate Pendrys narr Trinculo og Anders Kippersunds Stephano gjør fyll til en fryd i supert samspill. Deilig å høre noen som kan la bildene i Shakespeares tekst leve, skulpturere så presist, slik Jonas Kippersund gjør i rollen som Prospero. Og at musikken stemmer. I det hele tatt. Nok skryt. Poenget er at Stormen spilles til 7. juli og folk bør skaffe seg billetter. Bare se det, sjøl om det kan komme regn (veldig etterlengta for alle som driver med jord, så just embrace it!)…»

Jeg trekker fram disse faktorene fra forestillinga for å belyse at det finnes en faglig kapital så vel som kunstnerisk, som er vevd sammen med gruppas familiehistorie og struktur, slik jeg ser det. Den har lite med nepotisme å gjøre.

Programmet for Stormen oppgir støtte fra Ffuk, Stange kommune, Innlandet fylkeskommune, sparebankstiftelsen Hedmark og Kilde. Jeg har ikke kontaktet gruppas medlemmer i arbeidet med denne teksten, så faktafeil fra nettkilder kan forekomme. 

Dette innlegget gir heller ikke analytisk rom for hvordan det har seg at gruppa til stadighet går under radaren for Kulturrådets finansielle støtte. Jeg mener at Shakespearedelen av virksomheten definitivt kvalifiserer. Hvordan Stormens i alt 16 skuespillere og musikere (–  og slett ikke alle ved navn  Kippersund – ), samt regissør og komponist er honorert uten denne basisfinansieringa, får inntil videre forbli en gåte. 

(Endret 09.08.23)