Den norske paviljongen i Avignon 2023: et møte med Yngvild Aspeli

For tre år siden ble Moby Dick av Compagnie Plexus Polaire invitert til in-festivalen i Avignon, men den ble avlyst på grunn av pandemien. Med en gang scenene åpnet igjen, begynte Moby Dick å turnere internasjonalt, og den har fortsatt å spille verden over med stor suksess. Den nye forestillingen til Plexus Polaire og Yngvild Aspeli, Dracula-Lucy’s dream, ble presentert i tilknytning til den norske paviljongen i Avignon, som er en internasjonal satsning i regi av teaterkollektivet la Manufacture, som ønsker å skape en ny dynamikk på Off-festivalen med større scener og bedre teknisk kapasitet utenfor festivalbyen.

Pilotprosjekt med fokus på Norge

Vi snakket med Yngvild Aspeli om Dracula, om den norske paviljongen og om Avignon. Hun understreker betydningen av mangfoldigheten av teatrale uttrykk på festivalen, og sier at den nye festivalsjefen Tiago Rodrigues er en kunstner som inspirerer henne: «Hans Dans de la mesure du impossible er en av de sterkeste forestillingene jeg har sett på lenge.» Hun er også opptatt av det internasjonale aspektet. Ifølge Aspeli er det å være del av et større internasjonalt nettverk noe som går til kjernen av hva scenekunst kan være. Det falt derfor naturlig for henne å takke ja til å lede arbeidet med den norske paviljongen.

Det dreier seg om et pilotprosjekt gjennom internasjonale paviljonger som setter fokus på to land hvert år. Årets program inkluderer ved siden av Dracula, The Krumples forestilling Déjà, som er co-produsert av Figurteateret i Nordland, som hun er kunstnerisk leder for.

– På konsertsiden fikk vi med oss Lost and Found med Witch Club Satan, som Figurteateret i Nordland også var med på å produsere, og MoE – med Håvard Skaset og Guro Skumsnes Moe, som jeg har samarbeidet med i mange år. Både Lost and Found og MoE har et teatralt uttrykk og en særegen styrke på scenen. For meg er det viktig å åpne opp mot andre kunstarter og å skape knutepunkter med andre uttrykk. Utstillingen «Eyes as big as plates» (et prosjekt av Karoline Hjorth et Riitta Ikonen) synes jeg er helt fantastisk. Den er teatral, men setter søkelys på tematikker rundt natur, klima og miljø. I samarbeid med Maison Antoine Vitez har tekster av Ibrahim Fazlic, Camara Lundestad Joof, Monica Isakstuen og Arne Lygre blitt oversatt til fransk, og ble presentert av franske skuespillere. Det har vært utrolig spennende å se hvordan oversetterne Marianne Ségol-Samoy og Jean-Baptiste Coursaud har jobbet med tekstene. Det var også spesielt å kunne presentere filmen Natt av Mona Hoel, hvor Guri Glans spiller hovedrollen.

For å få programmet på plass har vi hatt et godt samarbeide med den norske ambassaden i Paris og Dramatikkens hus, samt Danse- og teatersentrum, fortsetter Aspeli.

Birollen Lucy

Dracula – Lucy’s dream har søkelys på en av birollene i Bram Stokers roman; Lucy, som oppleves som et symbol på hvordan man iblant kan gjøre valg som setter en selv i fare. Forestillingen har fått god mottakelse i internasjonal, og ikke minst fransk presse[i].

Hva var bakgrunnen for valget av Dracula, og hvorfor Lucy?

– Det har vært en lang prosess. Det begynte med at jeg skulle samarbeide med et figurteater i Tyskland, Puppentheater Halle om Moby Dick. Men det avlyst på grunn av pandemien. Senere foreslo jeg Dracula. Nå tenker jeg at det kanskje var litt uoverveid, men jeg hadde tenkt på Dracula lenge: alt som er levende dødt er jo veldig godt figurteatermateriale, og åpner opp for tematikker som jeg er interessert i. Vi lagde en første versjon av Dracula med Puppentheater Halle i 2021, og en ny versjon med et team av Plexus Polaire like etterpå. Vi er vant til å jobbe ut fra improvisasjoner og å skrive alt underveis. Det var fantastisk gode utøvere i Tyskland, men det var en utfordring å jobbe med figurførere og skuespillere som har en annen bakgrunn og erfaring enn det jeg er vant til, og forestillingen kom rett og slett ikke dit den kunne ha kommet.

Etter at jeg overlevde å lage Moby Dick med over 30 personer under pandemien, trodde jeg at jeg var litt sånn superwoman, men så kom Dracula og beit seg fast, og det var definitivt ikke så lett å takle som jeg hadde sett for meg. Når man tar tak i disse farlige vesenene, så begynner de jo å suge blod!

Dracula er spennende fordi jeg er interessert i hvordan man kan uttrykke tematikker ved bruk av forholdet figur og menneske, sier hun og utdyper:

Hvordan vi kan spille rundt det for nettopp å snu opp ned på hva som er virkelig og hva som er fiksjon, hva som er levende, hva som er dødt, hva som er sant og hva som er galskap. Definitivt ikke for å gi et svar, men heller for å åpne opp nettopp for gråsonene hvor det ikke er så lett å si: det er riktig og det her er feil. Noen ganger er det slik at det man er mest redd for, er det man har mest lyst til å gjøre, eller at det som man har mest lyst til å gjøre er skumlest. Dette er ikke nødvendigvis motstridende, men det er en kompleksitet der som figurteateret kan ta tak i og uttrykke. Når det gjelder Lucy, er det et bevisst valg for å skifte perspektiv, enten det gjelder maktforholdet mellom Dracula og Lucy eller spørsmål rundt seksualitet. Det jeg er interessert i er det som står ut som bilder eller situasjoner, og hvordan vi kan plassere dem i en slags innenfor/utenfor-kontekst som gjør at man kan åpne en problematikk på et større plan. Alt kommer fra romanen, men vi kan ta det opp på et annet nivå hvor Dracula på sett og vis er en slags indre demon, noe som Lucy kjemper med i seg selv. Og dette har vi muligheten til å vise gjennom figurteater.

Feministisk

Det oppleves som en lidenskapelig og feministisk historie der Lucy tar oppgjør med den farlige situasjonen hun befinner seg i, og hvor hun kommer seg ut av den på overraskende vis. Styrken til Lucy vises både gjennom skuespillere og marionetter, der forskjellen mellom dem nærmest viskes ut.

– Det er noe med selve tematikken som gjør at man på et tidspunkt begynner å tvile på sitt eget hode, og hvor man ikke lenger vet om det man føler er riktig eller galt, eller på om man har sett noe eller det er noe man innbiller seg. Slik at man gjenskaper den samme følelsen i måten forestillingen er bygd opp, for å kunne finne igjen de samme stemningene. Det at man tror man har forstått noe, og så plutselig ser det fra den andre siden. Dette med lidenskap og erotikk er jo noe som allerede ligger sterkt i selve vampyrmyten. Det ville vært vanskelig, men også uinteressant, ikke å bruke den tiltrekningskraften som det farlige har. Det er jo også en tiltrekning til døden, og det fareforholdet hun leker med, tror jeg må være med for at det ikke bare skal bli horrorfilm, og at den gir publikum noen nøkler slik at de ikke skal bli sittende og tenke: «nei, nå var du dum, Lucy, du burde jo ha snudd og gått andre veien!» Vi ønsker at tilskuerne skal kjenne seg igjen i det å gå litt for langt.

Røde tråder

Det er mange sterke bilder i forestillingen, ikke minst gjennom bruken av røde tråder, som enten blodstrømmer eller symboler for den maktpåvirkningen Lucy er offer for når hun løftes i været og styres av trådene som om hun er en marionett i selve handlingen.

– Vi trengte en måte å visualisere blodoverføringen på, og forsøkte ulike ting. Men det jeg synes fungerte best, var når blodet ble et materiale. Så da ble røde tråder og rødt stoff en materialitet vi kunne bruke og manipulere på samme måte som med de andre elementene. Og så var det rett og slett en videreføring av blodstrømmen i det at rollefigurene er knyttet sammen gjennom blodet, og at hun på sett og vis blir manipulert gjennom at han drikker blodet hennes. Vi trengte også en måte å visualisere hvordan dette blodforholdet knytter oss sammen og måten det styrer oss på, og endte opp med en tråddukke. Det handler jo om å drive figuruttrykket og mulighetene som ligger i det enda lenger.

Figurteateret i Nordland

Yngvild Aspeli startet figurteaterkompaniet Plexus Polaire i 2011, og har siden fungert som kunstnerisk leder. Hun har utdannelse fra Ecole Jacques Lecoq i Paris og Ecole Nationale Supérieure des Arts de la Marionette Charleville-Mézières. For ett år siden ble hun kunstnerisk leder ved Figurteatret i Nordland, men fortsetter å ha det kunstneriske ansvaret i Plexus Polaire. Forestillingen Dracula – Lucy’s dream fortsetter, etter å ha blitt vist i Stamsund, Puppet’s Metamorphoses i Bialysk i Polen, og festival Off d’Avignon å turnere i Europa og Nord-Amerika, April Festival i København, Teatru Municipale de Bastia på Korsika og New York, Toronto og Quebec, og med opsjon på Bordelight festival Cleveland i USA.

Til sin stilling som kunstnerisk leder av Figurteatret i Nordland, sier Yngvild Aspeli:

– Jeg ønsker at det skal være en institusjon som bidrar til å styrke det frie feltet i Norge. For å skape et mangfoldig kulturelt landskap, er det essensielt å gi muligheten til at ulike uttrykk og arbeidsmetoder kan eksistere.

Figurteatret i Nordland skal skape interesse og være en forkjemper for at visuelt teater og figurteater blir integrert i det norske scenekunstmiljøet.

Det å aktivt arbeide for en bedre forståelse av hva figurteater er og kan være, betyr å forvare kjernen av håndverket og samtidig sørge for å skape rom slik at kunstarten kan utvikle seg.

Det er også viktig for meg å synliggjøre at figurteater ikke er en underart av teater, en side-form av dans eller en gren innen scenografi, men faktisk er et eget yrke som krever spesifikk kunnskap og erfaring.

For å synliggjøre mulighetene sjangeren tilbyr og rekruttere nye krefter som kan styrke feltet organiserer Figurteatret et workshop-program rettet mot profesjonelle utøvere som enten ønsker å erfare eller videreutvikle seg innen figurteaterets mangfoldige former.

Kunst og kultur har den unike evnen til å skape forbindelser også på tvers av landegrenser og språkbarrierer, og det er essensielt for meg at Figurteatret opprettholder sin posisjon som vindu mellom Norge og verden. Ved å bringe internasjonale krefter inn i Norge tilrettelegger vi for samarbeid som kan styrke og inspirere fagfeltet innad, samt større publikumsinteresse for sjangeren, i tillegg til å bringe blikket mot Norge.

(Publisert 14.08.2023)