Dramatikk i fotnoten

Professor i nordisk litteratur, Frode Helmich Pedersen, mener at teateret er ulitterært. Har han rett? Det kommer jo an på

hvilket teater man snakker om.

- Under forestillingen vil publikum ta del i en stille lesning. Dersom du trenger lesebriller for å lese godt, ta gjerne med disse til forestillingen.

Anbefalingen ble formidlet til publikum før forestillingen Footnote Number 12, som ble vist under teaterfestivalen Meteor i regi av BIT teatergarasjen 19 og 29 oktober 2019. Forestillingen var et samarbeid mellom den bergensbaserte forfatteren og regissøren Andrea Spreafico, som jobber under navnet Spreafico Eckly, og de kanadiske utøverne James Long og Nancy Tam. De kaller seg Theatre Replacement. 

Hva skulle vi lese? Essayet «Roger Fedrerer as Religious Experience» av David Foster Wallace. Publisert i New York Times 20.august 2006. Rimelig fjernt og nerdete om tennis. Den eneste tenniskampen jeg har interessert meg for er kampen mellom Norge og Sør-Afrika på Madserud i 1964. Ellers er tennis en sport jeg gir rent ut sagt blaffen i.

I programmet ble vi lovet en lesning som, for å parafrasere, «snodde seg gjennom spørsmål om hvor mye en endret sosial sammensetning påvirker hvordan vi leser det skrevne ord». Forestillingens virkemidler var kroppsspråket til James Long og hans menneskelige stemme, til tider fordreid ved hjelp av Nancy Tams lydarbeid. 

Slik jeg husker det, besto scenografien av svært enkle møbler designet for å kunne endre funksjon. Sikkert også rimelig å pakke ned i en koffert når man skal på turné. Og, som stykkets tittel avslører, ble vi etterhvert sittende med hver vår bok i fanget, med blikket hengende fast ved en bestemt fotnote, nemlig fotnote nummer tolv.

 Interesserte det meg? Definitivt. 

Snedig dramaturgisk, det der, å få en forestilling til å bygge seg opp ved at man graver seg ned i en fotnote.

 At denne forestillingen faktisk har funnet sted finnes det ikke mange spor av i den offentlige samtale. Såvidt meg bekjent ble den knapt anmeldt i norsk presse, en skjebne den deler med mange andre forestillinger som spilles i Norge. At den ikke fikk horder til å sloss i gatene, trenger imidlertid ikke bety at den var dårlig. Kanskje er det såpass enkelt som at på denne forestillingen var det ingen som bæsjet blå maling og ingen som filmet det. 

Forestillingen Footnote number 12 har senere ringlet rundt i mitt kognitive apparat opptil flere ganger. Nylig ga den seg til kjenne igjen, etter at professor i nordisk litteratur, Frode Helmich Pedersen, skrev sin tekst om det ulitterære teateret og slik fikk seg på, for faen.

 For hva slags tekst er nå dette? Hvis den må leses igjen og igjen, er det ikke fordi Helmich Pedersen er et norsk svar på David Foster Wallace. Det er heller fordi den tar utgangspunkt i kun en forestilling, nemlig DNS-oppsetningen Romeo og Julie, og så begir seg til å si mye forskjellig i alle mulige retninger, og det veldig generelt, om tilstanden i norsk teater. Noe kan man være uenig i. Andre ting kan man være enig i. Helmich Pedersen har for eksempel, midt inni sitt essay, skrevet en slags anmeldelse, der han gir til kjenne at han slett ikke likte DNS-oppsetningen. Jeg skal innrømme at heller ikke jeg var like begeistret, men av helt andre grunner enn de Helmich Pedersen nevner. 

Helmich Pedersen innrømmer at han ikke så ofte går i teateret. Likevel tillater han seg å mene sterkt om teateret i Norge i dag. Og det må jo være lov. Selv om det sikkert vil fremstå som litt pussig om jeg skulle mene noe veldig sterkt om tilstanden i norsk litteratur etter å ha lest kun en eneste diktsamling.
 
Og det finnes altså forestillinger der publikum blir oppfordret til å ta med seg lesebrillene. I Footnote number 12 vokste dramatikken frem fra en fotnote, selv om mange, herunder litteraturprofessoren, ikke var til stede da teksten ble lest. 

(Publisert 31.08.2023)