Fra forfall til frykt for kollaps

Hvem er skurker og hvem er helter i det snart klassiske skjebnedramaet om byggesaken Nationaltheatret? Kandidatene er mange. Og selv om Bøygen ikke må undervurderes, skal vi her konsentrere oss om de mer håndgripelige hovedrolleinnehaverne: Stortingspolitikerne, teaterets egen ledelse og eieren; Kulturdepartementet. Pluss en ganske fersk aktør: Statsbygg. 

Tommelen ned for utvidelse

Den avgåtte kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) er ikke den første som vil bygge ut Nationaltheatret under bakken. Slik hun foreslår i Tullinløkka-planen, lansert våren 2022. Allerede på 1990-tallet la hennes forgjenger, daværende teatersjef Ellen Horn, fram en lignende idé. Også her lå tilbygget under jorden, men i umiddelbarhet nærhet av det gamle teaterbygget.

Også på 70-tallet ble det utarbeidet et forslag om å utvide teateret, med teatersjef Arild Brinchmann i spissen, etter en stor arkitektkonkurranse. Radikalt forslag, skrev Dagbladet om vinnerutkastet fra arkitektene Lund og Slaatto. 

Men myndighetene vendte tommelen ned ved begge høve. Slik de har hatt for vane fram til i dag. Mye av forklaringen, men ikke hele, har med penger å gjøre. Verdt å merke seg er likevel følgende poeng: 

Denne gangen kommer forslaget om å utarbeide en helhetlig løsning ikke fra teaterets ledelse. Eller fra Statsbygg. Det kommer fra kulturministeren selv. Det har ikke skjedd tidligere. 

Plassproblemer fra begynnelsen

Ideen om å utvide Nationaltheatret ble første gang lansert av teaterets egen arkitekt, Henrik Bull, bare 30 år etter at det sto ferdig i 1899. Bygningen var i utgangspunktet for liten. Derfor måtte man fra starten av leie ekstra lokaler rundt om i byen, både til administrasjon og ulike verksteder; etter hvert også til flere ekstra scener. Dette har siden kostet teateret et tosifret millionbeløp bare i engangsinvesteringer, pluss tilsvarende årlige kostnader i husleie. Senest i 2021 beløp leie for ekstra lokaler seg til 27 millioner kroner; 10 prosent av teaterets samlede kostnader dette året.

Plassproblemet kunne langt på vei ha vært løst, og mye av ekstrakostnadene kunne ha vært spart, med Bulls foreslåtte tilbygg, i form av en utvidelse mot nordvest. Det er der nedgangen til Nationaltheatret stasjon ligger i dag. Men den muligheten ble aldri grepet. Og det skulle altså gå 40 år før teatersjef Brinchmann forsøkte seg igjen. Med like liten suksess, selv om han støttet seg på en styreformann karakterisert som en av etterkrigs-Norges mektigste strateger: MILORG-sjef, senere statsråd under Einar Gerhardsen og industrileder: Jens Chr. Hauge.

En fare for fotgjengerne

Samtidig hadde bygningen, også før Brinchmann og Hauges tid, begynt å skrante – alvorlig. Noe av årsaken lå i at sparekniven var i flittig bruk allerede da teateret ble reist – den gangen for private midler. Derfor ble det på deler av fasaden, som vender mot Stortingsgaten, benyttet billigere byggematerialer enn på fronten; mot Karl Johan. Og det var nettopp fra baksiden at deler av kledningen tok til å deise ned på fortauet i Stortingsgaten – lykkeligvis uten å skade noen fotgjengere.

Men dårlige materialer var ikke eneste årsak til forfallet. I årsberetningen for 1970 slår styret full alarm:  

«Både på grunn av synkningene (fra gravingene av togtunnel, red.anm.) og på grunn av manglende vedlikehold gjennom et par mannsaldre har bygningen forfalt i en utstrekning som er ukjent for de fleste. Det gjelder også teatersalen. Det er nødvendig å restaurere teateret.»  

Til tross for iherdig innsats for å lappe på de verste skavankene, og tilsvarende innsats for å sikre fasaden og deler av taket, har forfallet fortsatt, jevnt og trutt, opp til vår tid. I en tilstandsrapport, utført i 2007 på oppdrag fra teateret selv av firmaet Rambøll, lyder konklusjonen: 

«Bygningen bærer delvis preg av langsiktig manglende vedlikehold». 

Fuktskadene på ytterveggen er omfattende, det er problemer med sopp og mugg, og vannlekkasjer blir nå også konstatert under balkongen mot Karl Johan, konstaterer Rambøll. 

Dekket med grå presenning

Som ledd i sikringen av forvitrede fasadelementer har deler av Norges nasjonale teaterscene helt fra 2010 og fram til i dag, utvendig vært dekket med grå presenning. Dette kan de tusener som daglig passerer teateret til fots, med buss eller trikk se med det blotte øye.  

Når publikum entrer garderober og teatersal, kan de også slå fast at deler av interiøret, ikke minst seter og benker, er i en slik forfatning at det ville fått tommelen ned hos Fretex. De største skadene og mest synlige sprekkene, blant annet i publikumsfoajeen til det fredete bygget, er riktignok blitt restaurert. Og utskifting av de loslitte sitteplassene står nå endelig på programmet.

Samtidig har deler av restaureringsarbeidet, ikke minst i ytterveggene, gjort vondt verre. Ifølge Rambøll-rapporten skyldes dette utstrakt bruk av plastbasert maling. I tillegg til å holde på fuktigheten, «antas denne typen maling heller ikke å være forenlig med antikvariske hensyn,» heter det. 

Til gjengjeld later de konstruksjonene som er installert, både innvendig og utvendig for å holde på plass rasfarlige bygningsdeler, til å gjøre jobben – inntil videre. Men dekorative er de ikke.

«Betydelig forverret»

Rapportene om teaterets elendighet er utallige. Dette skriver Statsbygg i en oppstartrapport overlevert Kulturdepartementet så sent som 28. mai 2018: «Vedlikeholdsetterslepet og bygningens tilstand er betydelig forverret siden tilstandsanalysen i 2011». 

Hvor mye disse rapportene, og ikke minst; de provisoriske vedlikeholdstiltakene, alt i alt har kostet, finnes det ikke noe tilgjengelig tall på. Bare for inneværende år har Stortinget bevilget 45 millioner kroner, hvorav 20 millioner til såkalt «nødsikring». I tillegg kommer det årlige tilskuddet til ordinær drift, som i 2023 utgjør 246 millioner kroner. 

Nationaltheatret har selv, i sin årsberetning for 2021, estimert ekstrakostnadene ved midlertidig drift til mellom 275 og 300 millioner. Det gjelder tidsrommet fra 2021 og tilbake til 2013. Dette var året da teateret begynte å samarbeide med Kulturdepartementet for å finne en løsning på hvor det skal spilles og produseres teater i det som kalles rehabiliteringsperioden.

Hvor lenge de grå presenningene skal fortsette å pryde teaterets fasade, er heller ikke godt å vite. Men at det vil gå mer enn 10 år, er utvilsomt. Dette er tiden det er ventet å ta før den omfattende jobben med å pusse opp hele Nationaltheatret kan starte. Vel å merke hvis kulturminister Trettebergstuens Tullinløkka-plan blir vedtatt. 

Samtidig er et annet grunnleggende problem ikke løst: Behovet for mer plass i selve bygget. Også dette ble understreket så tidlig som i 1971. Nærmere bestemt 17. mars. Da signerte styreleder Jens Christian Hauge, nestleder Henrik Groth og Oslo-ordfører Albert Nordengen styrets beretning for regnskapsåret 1970, hvor det står: 

«(Manglende vedlikehold, red.) er likevel etter styrets oppfatning den minste delen av problemet … Dersom teateret skal kunne løse sine oppgaver og drive på forsvarlig vis, synes det nødvendig å gjøre en ombygging av scenehuset og utvide Nationaltheatret.»

I gjeldsfella 

Som om ikke dette var nok: Når Stortinget på vårparten 1970 behandler forslag om ekstrabevilgninger på statsbudsjettet, går det fram at Nationaltheatret på nytt har havnet i gjeldsfella. Dette skjer bare to år etter at staten og Oslo kommune forrige gang måtte trå til og slette teaterets gjeld:  

«Situasjonen er dramatisk. Teaterets ledelse truer med å innstille driften tre måneder før året er omme, hvis ikke «ekstraordinære midler fra det offentlige blir stilt til rådighet for teateret.» 

Det skriver Kulturdepartementet i sin budsjettproposisjon til Stortinget. Og teateret får beløpet de ber om; 5,3 millioner kroner (cirka 51 millioner kroner i dagens pengeverdi.) Men det skjer ikke uten en departemental reprimande:

«Kirke- og undervisningsdepartementet har overfor Nationaltheatrets styre alvorlig framholdt nødvendigheten av å tilpasse driften til den økonomiske ramme som de bevilgende myndigheter har gitt,» skriver departementet i sin proposisjon. 

Om de gjentatte økonomiske redningsoperasjonene skyldes for trange rammer, sviktende vilje eller manglende evne til å sette tæring etter næring, avhenger av hvem du spør. Sikkert er det uansett at vedlikeholdet av selve bygget ofte ender opp som kortsiktig salderingspost på Nationaltheatrets budsjett – gang etter gang. 

Departementet lover i nevnte proposisjon å komme tilbake til «de spørsmål som gjelder det offentliges forhold til teaterdriften». Men lite konkret skjer. Bortsett fra at stortingsrepresentant Stein Ørnhøi (SV) i 1981 foreslår å la staten overta Oslo kommunes eierandeler i Nationaltheatret. Poenget var å gjøre finansieringen av teateret sikrere – og lette byrden for en anstrengt hovedstadsøkonomi. 

19 år senere ble Nationaltheatret et statlig aksjeselskap, 100 prosent eid av Kulturdepartementet. Noe det fortsatt er – inntil videre. For eierskapet er nå «til vurdering», som det heter på departementalsk.

Nå tyder mye på at helstatlig eierskap ikke betyr at alle økonomiske problemer er løst. Eller at de partipolitiske gnisningers tid, mellom Oslos bystyre og den sittende regje- ring, nødvendigvis er historie. Hvilket kom klart for dagen da teatersjef Hanne Tømta og byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i ja- nuar 2019 forkynte følgende glade budskap i Aftenposten:

«Nationaltheatret tar over Munch- museet». Bakgrunnen var at teateret skulle stenges, i forbindelse med restaurering av det gamle bygget. Derfor var ledelsen blitt enig med Oslo kommune om å leie, ja, kan- skje sågar kjøpe det fraflyttede museet på Tøyen, Oslo øst, som sto ledig.

Men siste ord var ikke sagt fra tea- terets eier, Kulturdepartementet. Og etter flere måneders betenkningstid vendte kul- turminister i Erna Solbergs (H) regjering, Abid Raja (V), tommelen ned for forsla- get. Til stor overraskelse for teatersjef og byrådsleder. Rajas begrunnelse var kort: Det ble for dyrt. Stort mer har aldri offentlighe- ten fått vite. Abid Raja har ikke ønsket å besvare tidsskriftets spørsmål til denne saken.

Brannen – en mulighet som gikk opp i røyk

9. oktober 1980 inntreffer den mest dramatiske hendelsen i Nationaltheatrets historie: brannen på hovedscenen. Tre av teaterets sto- re stjerner spiller der nettopp denne kvelden – i stykket Isfuglen: Per Aabel, Georg Løkkeberg og sist, men ikke minst: Wenche Foss. Når det plutselig tar fyr i et draperi som kommer for nær en lyskaster, tar divaen selv regi: «Det brenner, men alt er under kontroll» erklærer hun med stoisk ro til alle som sitter i salen.

Og fra sin vante plass i rampelyset får Wenche Foss på udramatisk vis geleidet sitt publikum trygt ut av salen, mens ilden knitrer og røyken siver innover i bygget. Ingen blir skadet.

Riktig dramatisk kunne det ha blitt, da jernteppet som skulle senke seg automatisk mellom scenen og salen hvis det tok fyr, kilte seg fast. Med iherdig innsats fikk scenearbeiderne det likevel løs og på plass. Heldigvis hadde teateret nylig også installert sprinkleranlegg. Slik ble salen, og det meste av huset, berget. Men scenen, pluss mye teknisk utstyr og tilstøtende lokaler, var ødelagt.

Den vellykkede redningsaksjonen til tross: Det skulle gå fem år før teateret var restaurert; ett år lenger enn opprinnelig planlagt. Da har involverte myndigheter brukt nærmere to år på å diskutere hvor om- fattende gjenoppbyggingen skal bli – og ikke minst: hvor mye det skal koste.

«Det har tatt forholdsvis lang tid å utarbeide og vurdere planene i denne saken», vedgår Kulturdepartementet. Man unnslår seg likevel ikke for å gi en formaning til dem som skal gjøre jobben: «det er derfor ønskelig å få en så rask framdrift i byggearbeidene som mulig», skriver departementet.

Enden på farsen er at Stortinget og Oslo kommune til sammen spanderer vel 50 millioner kroner på restaureringen. Da har teaterets ledelse på nytt forsøkt å selge inn konkrete planer for å utvide huset med en etterlengtet biscene. Men de bevilgende myndigheter vender nok en gang tommelen ned. Pengene skal kun skal brukes til å sette teateret tilbake i den stand det var før brannen. Å benytte anledningen til å utvide bygningen, slik «alle» er enige om at det er sterkt behov for, kommer ikke på tale. Nok en mulighet til å løse mange av de problemene styret pekte på 10 år tidligere er gått opp i røyk.

Høsten 1985 åpner Nationaltheatret igjen med Peer Gynt på hovedscenen. Teatersjef Toralv Maurstad spiller selv Peer på premieren. Samme høst åpner privateide Det Norske Teatret sitt nybygg i Kristian IVs gate. Prislappen er på 485 millioner kroner, i all hovedsak statlige midler. (1.347 millioner i dagens pengeverdi.) Her får målfolkets nasjonalteater tre spillesteder, tre prøvesaler samt et eget dansestudio. På det meste kan bygget romme 1.000 sitteplasser, fordelt på 26.000 kvadratmeter; godt og vel det dobbelte av arealet til Nationaltheatret.

«I fare for å bli friluftsteater»

Det fantes politikere som tidlig innså alvoret i Nationaltheatrets situasjon. Og som argumenterte for mer langsiktige tiltak enn å lappe på problemene med ekstrabevilgninger år om annet. Klarest i sin tale var Høyre-representant og senere leder for Datatilsynet, Georg Apenes. Slik beskrev han situasjonen, i et innlegg i Stortinget under debatten om ekstrabevilgninger på statsbudsjettet våren 1971:

«Nationaltheatret truer med å rase sammen – bokstavelig talt. Den eldste og mest tradisjonsrike av våre to hovedscener er bygningsmessig i en slik forfatning at det er et åpent spørsmål hvor lenge det varer før naturlig slitasje, mangelfullt vedlikehold og virkningene av tunnelbanearbeidene forvandler Nationaltheatret til friluftscene.»

Apenes tar løselig til orde for at det må skje «en tidobling» av den ekstraordinære summen på cirka 14 millioner som bevilges dette året. Det er nødvendig hvis teateret på lengre sikt skal være i stand til å ivareta alle sine forpliktelser, påpeker han. I dagens pengeverdi tilsvarer dette cirka 700 millioner kroner.

Et stykke på vei får Apenes og teaterets styre støtte for sin virkelighetsbeskrivelse fra byråkratene i Kulturdepartementet:

«Nationaltheatrets bygning er i svært dårlig forfatning, og det er stort behov for et omfattende vedlikeholdsarbeid. Teateret har ennå ikke full oversikt over hvor omfattende arbeider som er nødvendig», skriver departementet i den nevnte proposisjonen. Men noen tydelig vilje til å løse teaterets plassbehov en gang for alle med et tilbygg, er det vanskelig å få øye på; hverken i det mektige kulturbyråkratiet eller hos den til enhver tid sittende politiske ledelse.

Teatersjefen hos statsministeren

En vårdag i 1996 sitter teatersjef Ellen Horn sammen med byrådsleder Rune Gerhardsen (Ap) på statsminister Gro Harlem Brundt- lands (Ap) kontor. Her skal de legge fram en plan om å bygge ny amfiscene under bakken; en plan de har utviklet i samarbeid med konsulentselskapet Holte Prosjekt:

Hele området var på denne tiden en byggeplass. Og publikum måtte balansere på trammer og broer for å komme inn i teateret. Tanken var å appellere til Jernbanverket, som nå sto for gravingen, om å la det stå igjen et åpent rom her. Det skulle være et rom under bakken, foran teaterets hoved-inngang. Der kunne det senere bygges en ny og utvidet amfi-scene.

Uken etter varsler Gro Harlem Brundtland sin avgang. Dermed er ballen lagt død.

Noen måneder tidligere hadde også kulturminister Åse Kleveland i praksis vendt tommelen ned. Ifølge Horn var løpet lagt: Den nye Operaen kom først. Å rehabilitere Nationaltheatret ble satt på vent.

Når spørsmålet blir reist i Stortinget, om hvordan hun stiller seg til prosjektet, av den entusiastiske Oslo-representanten Arne Haukvik (Sp), kvitterer Norges lengst sitten- de kulturminister med følgende melding: «Omfanget av bevilgninger til kulturbygg følger som kjent ikke NSBs utbyggingstakt».

Bevilgningen det ble søkt om var i alt på 177, 4 millioner kroner. Kleveland nevner i sitt svar til Haukvik også at Statsbyggs kost- nadsanslag ligger atskillig høyere enn dette. Om misforholdet mellom de to kalkylene bidrar til at hun stiller seg avvisende, vet vi ikke. Åse Kleveland har ikke svart på våre henvendelser om saken.

– Det er veldig trist at denne planen ikke ble noe av, sier Ellen Horn i dag. – Vi fikk omregulert plassen foran teateret og kunne fått direkte inngang fra T-banen; alt for en billig penge.

Får så hatten passer av Giske

Med stortingsmeldingen «Bak kulissene» slår daværende kulturminister Trond Giske

i 2008 an nye toner i den statlige forvaltningen av Nationaltheatret – og av norsk scenekunst generelt. Først vanker det riktignok noen innledende godord, for kunstneriske prestasjoner og kulturell betydning. Men så får teaterets ledelse så hatten passer fra sin eier når det gjelder driften av selve bygningsmassen:

«Særlig der brukeren av bygningene også er eiendomsforvalter har det vært en tendens til at de langsiktige eierinteressene som ligger til grunn for et godt, forebyggende vedlikehold, blir nedprioritert i forhold til de mer kortsiktige brukerinteressene knyttet til driften av virksomheten.»

Giske og hans departementet går svært så detaljert til verks, også når det gjelder hvilke oppgaver som skal ivaretas ved et statlig eid teater. Det er som om vi hører tante Sofie stramme opp røverne i Kardemomme by – i følgende passus: «Godt renhold og løpende tilsyn vil kunne forlenge levetiden og dermed redusere kostnadene til utskiftinger». Bare tannpussen mangler.

Departementet peker også på at det fra år 2000 både har gitt ekstraordinære investeringstilskudd, og økt de faste, årlige driftstilskuddene til teateret. Samtidig er eieren tydelig irritert over at deres signaler, via tildelingsbrev til teaterets ledelse om å investere tilstrekkelig i vedlikehold, ikke blir tatt på alvor. Problemstillingen ble særlig aktuell etter at myndighetene i 1990 gikk over fra øremerking til rammetilskudd.

Knusende dom over teaterets ledelse

Som grunnlag for mye av sin bekymring støtter departementet seg på en forundersøkelse av eiendomsforvaltningen ved teateret, utført av konsulenten Per Eikeland på bestilling fra departementet selv i 2007. Og Eikeland er ikke nådig:

«Oppsummert er min vurdering at grunnlaget ikke er til stede for et planmessig forebyggende vedlikehold i begrepets egentlige betydning», konkluderer han.

Mer knusende kunne knapt en dom over styringen med teaterets bygningsmasse bli. Alt tyder på at den også har vunnet gjenklang hos oppdragsgiveren. For i stortingsmeldingen «Bak kulissene» foreslår Kulturdepartementet å overlate jobben med eiendomsforvaltningen av Nationaltheatret til Statsbygg. Tidligere kulturminister Trond Giske har ikke ønsket å svare på våre spørsmål i saken.

Og styret ved teateret sier raskt ja til forslaget. Men da kommer kalddusjen: Etter å ha gjennomgått bygget fra A til Å, svarer Statsbygg nei til invitten. Den bygningstekniske tilstanden er mye dårligere enn forutsatt. Dermed blir også spørsmålet om nytt eierskap satt på vent: «Først når rehabiliteringen er gjennomført, skal dette avklares,» bekrefter Kulturdepartementet i et brev til Statsbygg så sent som i 2017.

Endelig konkrete planer

I 2012 starter endelig arbeidet med å lage en konkret og omfattende plan for hva Nationaltheatret trenger av renovering, ombygning og biscener. Det er teaterets styreleder på denne tiden, Anne Enger Lahnstein, som et år før har bedt om en tilstandsanalyse. Og Jens Stoltenbergs (Ap) andre regjering, med kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) i spissen, setter i gang det som kalles Konseptvalgutredningen. Den skal skissere opp rammevilkårene for landets nasjonalteater de kommende 50 årene; fra 2020 til 2070.

I 2014 legger konseptvalggruppen fram flere løsninger, med en anbefaling: Det aller beste vil være å modernisere hovedscenen og i tillegg leie et nabobygg, hvor to scener som erstatter Amfiscenen og dagens Malersal får plass, skriver utvalget i rapporten. Dette forslaget skal koste 2,5 milliarder.

Og mens huset renoveres og bygges om, må teateret finne seg midlertidige lokaler både for hovedscenen og amfiscenen. Om ti år, i 2024, ser det optimistiske utvalget for seg at det «nye» Nationaltheatret kan stå klart.

I 2017 bevilger regjeringen Solberg 1,9 milliarder kroner til rehabilitering. Styreleder Anne Enger Lahnstein takker, men sier til Nettavisen at behovet er enda større. Solberg-regjeringen bestemmer seg i 2018 uansett for at forprosjektet skal settes i gang, og gir Statsbygg i oppdrag å sette sammen en ekspertgruppe. Gruppen skal utarbeide et endelig bygge-program; det siste som hittil foreligger for Nationaltheatret. Entreprenørselskapet Veidekke, svenske eksperter på sceneteknikk og flere arkitektkontorer er blant dem som hyres inn. Gruppen leverer våren 2021 et forprosjekt til Kulturdepartementet.

Amfiscene under bakken foreslås for andre gang
For andre gang kommer her planen for en Amfiscene under bakken på plassen foran teateret. Det er også foreslått å grave under det gamle bygget, slik at teateret kan få en moderne hovedscene. Gulvet i salen skal etter planen utrustes med en brattere skråning så publikum kan se bedre. 3,9 milliarder kroner regner man med at dette skal koste.

I 2021 sier Solberg-regjeringen og kulturminister Abid Raja nei til denne planen. Det samme året åpner Oslo sitt nye Munchmuseum i Bjørvika til 2,8 milliarder. Mens teatersjef Kristian Seltun får beskjed om at man ikke kan anbefale å bruke 3,9 milliarder på et nyoppusset, teknisk modernisert og restaurert nasjonalteater.

Det viser seg at å flytte Amfiscenen under bakken ikke er den største kostnaden i dette prosjektet. Å grave en grop under hovedscenen og lage brattere helning i salen gjør at hele huset må refundamenteres. Det er dette som er den store og høyst uskre kostnaden i prosjektet. Departementet gir allikevel prosjektgruppen i oppdrag å lage et nytt forslag der Amfiscenen under bakken er tatt ut.

Ville ha med Amfiscenen

De ansattes representant i styret, Lena Kristin Ellingsen, reagerer på at Amfiscenen uten mer diskusjon ble tatt ut av planen.

– Jeg er kritisk til at man ikke gikk videre med en løsning for Amfiscenen på Johanne Dybwads plass. For ensemblet og hele huset som sådan er det samlende med så mange spillesteder som mulig under samme tak. I tillegg trenger hovedscenen de eksperimentene vi kan arbeide fram på de mindre scenene. Selvfølgelig er det ønskelig med nye garderober, oppholdsrom og hvilerom. Men først og fremst vil de fleste ha muligheten til å produsere mest mulig mangfold, sier Ellingsen.

Samtidig advarer scenografen Erlend Birkeland, med 20 års erfaring fra teatre i Norden og flere andre land, mot å grave under det gamle teateret for å endre på ho- vedscenen. Birkeland mener tvert imot at man skal beholde hovedscenen som den er. Vel å merke hvis det kommer andre, moderne scener i tillegg.

– Gamle scener har ofte mye sjel. Derfor bør vi også beholde den berømte Gullbuen. Den ødelegger ikke for moderne oppsetninger, sier han og tilføyer:

– Klart det kan være spennende med ny teknikk. Men vi kunstnere forholder oss til det rommet vi får. Det er det som er teater. Teater er en gammel kunstform. Dessuten er dreiescenen på Nationaltheatret en av Europas fineste.

Null-løsning anses som katastrofe

I 2022 får teateret på nytt nei til planen der Amfiscenen er tatt ut, mens hovedscenen fortsatt moderniseres med en stor grop under teateret. Denne gang er det Støreregjeringen som vender tommelen ned. Prisen hadde økt til nærmere fem milliarder kroner, ifølge daværende kulturminister Anette Trettebergstuen. For dette får man det som er blitt kalt en null-løsning: et oppusset og modernisert hus med én teaterscene uten ny teknikk, og ingen moderne biscener.

Denne løsningen anses som en katas- trofe av scenekunstnere og teknikere. Skuespiller Thorbjørn Harr sier det sånn til tidsskriftet:

– Vi hadde håpet på en ny amfiscene under bakken, men politikerne mente at det ble for dyrt. I det siste alternativet som ble lagt fram, var både Amfi og Malersalen borte. Da reiste kunstnerne seg og sa nei. Nationaltheatret skal ikke være et museum. Det skal være et nyskapende sted, sier han.

Åtte år etter at det lovende forprosjektet med to scener ble framlagt, får altså teateret beskjed; dere må bli i bygget som det er inntil videre. Samme år som Hennes Majestet Dronning Sonja klipper snoren til det nye Nasjonalmuseet med en prislapp på 6,5 milliarder, er Norges fremste teater like langt. Det betyr følgende:

Hovedscenen blir ikke oppgradert til moderne standard. Amfiscenen skal settes i stand, men får ikke et nybygg. Teaterets ansatte får heller ikke bedre fasiliteter. Teateret kan riktignok avslutte letingen etter midlertidige scener. Men spørsmålet om å totalrenovere hele teateret er fremdeles i det blå.

Mener prosjekteringen manglet styring

Beate Ellingsen, interiørarkitekt og del av prosjekteringsgruppen, setter spørsmålstegn ved årsakene til at prosjektplanen med et nyoppusset og modernisert teater, og Amfiscenen under bakken, ble skrinlagt.

– Prosjektet er kommet inn i et uheldig dødvann. Etter min mening skyldes det i stor grad mangel på stram styring fra Statsbyggs side. Prosjekteringen, slik jeg opplever det, har manglet økonomisk realisme innenfor byggets muligheter og rammer.

Ellingsen stiller seg også kritisk til tidligere kulturminister Trettebergstuens plan: – Vi har nå fått nok en utsettelse, med fokus på nytt prosjekt på Tullinløkka og innsparing ved å unngå midlertidige kostnader på spillesteder i ombyggingsperioden. Dette mener jeg er feil fokus for den gamle bygningen, som er i galopperende forfall og utgjør en skamplett for byen, sier hun.

– Et veldig komplisert prosjekt

På vårt spørsmål om hvorfor de ennå ikke har greid å levere et prosjekt som Kulturdepartementet har sagt ja til, svarer Vibeke Norum, prosjektsjef for Nationaltheatret i Statsbygg.

– Vi snakker om et veldig komplisert prosjekt. Kvadratmeterprisen er dobbelt så høy som i noe annet antikvarisk prosjekt Statsbygg har vært borti. Og vi har hatt mange. Samtidig gikk veldig mye av pengene til andre ting enn å lage moderne teaterløsninger. Først og fremst er det refundamentering som gir store kostnader. Det viste seg også at det heller ikke er mye å spare på å lage en enklere versjon, uten scene under bakken.

Hovedentreprenøren fikk sparken

Det kan heller ikke ha gjort situasjonen en- klere at noe skar seg mellom Statsbygg og selskapet som ble tildelt hovedentreprisen med å rehabilitere Nationaltheatret, Veidekke Entreprenør. Resultatet var at Veidekke, som fikk dette oppdraget i februar 2020, ble sparket snaut halvannet år senere – uten å ha rukket å sette en spade i bakken.

«Statsbygg har avbestilt videre arbeider under kontrakten,» heter det i en protokoll fra en såkalt overtakelsesforretning mellom de to forhenværende samarbeidspartnerne, datert 7. september 2022.

Det hører med i bildet at Veidekke var alene om å melde seg på i konkurransen om det omfattende oppdraget. Men Statsbygg var så overbevist om entreprenørselskapets kvalifikasjoner og kapasitet, at de likevel ga dem kontrakten.

«Veidekke tilbyr samlet sett et godt team (…) viser en god forståelse for kompleksiteten i prosjektet, og synes å ha utarbeidet en gjennomtenkt gjennomføringsplan både for fase 1 og 2.», skriver Statsbygg i en meddelelse til Veidekke 24. februar 2020.

Men etter fase 1 var samarbeidet over. Nå er det Statsbygg som selv leder arbeidet med å lose prosjekteringsarbeidet i havn.

Møtte liten forståelse hos politikerne

Kristian Seltun ble ansatt som påtroppende teatersjef etter Hanne Tømta fra 2019. En av hans første store oppgaver var å finne en erstatning for hovedscenen, ettersom planen på denne tiden var å sette i gang å restaurere det gamle bygget i 2022.

– Problemstillingen med å skaffe en midlertidig hovedscene ble aldri tatt på al- vor av politikerne. Det står nemlig ikke noe teater i Oslo ledig med 750 plasser, sier tea- tersjefen, lettere oppgitt.

Det gjorde ikke saken bedre at han kun fikk ett møte med hver av de to påfølgende kulturministrene; Trine Skei Grande og Abid Raja, om den største utfordringen for landets nasjonale scene på denne tiden.

– Skei Grande foreslo å dra ut på turné, uten tanke på hva det kostet eller hva det innebar av praktiske utfordringer. Også Abid Raja hadde et kreativt forslag: å etablere oss på Marienlyst og lage fjernsynsteater sammen med NRK. Det er så himmelropende naivt at du nesten ikke vil tro det. Vi visste på forhånd at dette var urealistisk, sier Seltun.

Fant aldri erstatning for hovedscenen

Etter hvert som det nærmet seg tiden for at Nationaltheatret skulle holde stengt fra 2022, og teateret ikke hadde funnet en erstatning for hovedscenen, begynte det store stresset å melde seg både hos ledelsen og styret: Å spille på leide scener, mens hele huset ble pusset opp. Man hadde utredet blant annet Ali-kaffe-bygget på Filipstad i Oslo havn, et telt på plassen foran Munch-museet på Tøyen og to midlertidige bygg på Tullinløkka; det ene tegnet av arkitekt Magne Wiggen, det andre tegnet av Mad arkitekter.

Den planen som kom så langt som til styret, var et midlertidig teaterbygg tegnet av Dyrvik Arkitekter på parkeringsplassen foran det nedlagte kjøpesenteret på Økern. Her fikk teateret en økonomisk gunstig leieavtale med senteret, som ønsket å profilere seg med kulturvirksomhet.

Skuespillerne på teateret gikk sterkt ut mot denne planen da teatersjef Kristian Seltun og den ferske styrelederen Gisele Marchand presenterte den på et allmøte for de ansatte i november 2021. Thorbjørn Harr sier i et intervju med Aftenposten at det blir helt galt at Nationaltheatret skal være med på å framme private økonomiske interesser.

– Politikerne må legge vekt på plasse- ring. Det gir status og forteller noe om hvilken plass man ønsker at landets fremste teaterinstitusjon skal ha i samfunnet. Teateret ble lagt der det ligger nå, for å være plassert sammen med andre bærebjelker i samfunnet, slik som Stortinget og universitetet, sier Harr til avisen.

Styreleder Marchand: Økern eneste alternativ
Det var kulturminister Abid Raja som utnevnte Gisele Marchand til styreleder noen måneder før Solberg-regjeringens avgang. Marchand har bred styre-erfaring. I tillegg til at hun er styreleder i Gjensidige samt styremedlem blant annet i NorgesGruppen og Scatec, sitter hun i flere styrer i selskaper i bygge- og eiendomsbransjen. I Oslo kommunes Boligbygg er hun styreleder, og hun er styremedlem i Selvaag Bolig, Eiendomsspar og Victoria Eiendom. Marchand sier Økern var det eneste realistiske prosjektet på dette tidspunktet:

– Jeg ble innsatt med beskjed om at vi med stor sannsynlighet skulle flytte ut av huset et halvt år etter og måtte finne en midlertidig hovedscene. For meg ble det avgjørende viktig å unngå at vi skulle komme i en situasjon hvor vi ikke hadde beskjeftigelse for våre ansatte. I verste fall kunne vi stå overfor nedbemanning. Flere alternativer ble vurdert, blant annet Tullinløkka og Økern. Tullinløkka var ikke realistisk innenfor den tidsrammen vi var avhengig av. På Økern syntes det mulig å få bygget en midlertidig scene raskt, og med en leie til kostpris. I dag er ikke Økern lenger aktuelt for en midlertidig scene, sier styrelederen.

Skuespiller og tidligere teatersjef Ellen Horn mener det er nødvendig å dempe forventningene om en stappfull sal med 700 plasser hvis teateret blir stengt for oppussing.

– Etter brannen i 1980 spilte vi på mange scener i Oslo, påpeker hun og tilføyer: – Nå kunne man for eksempel satt opp en rigg i det nedlagte Nasjonalgalleriet eller i andre tomme lokaler i sentrum. Men da må ambisjonene om inntjening og antall publikummere tas ned.
Så hører det med til historien at Nationaltheatret med stor suksess har spilt oppsetningen Døden på Oslo S inne på Økernsenteret vårsesongen 2023. Men det er en engangsforeteelse, og har ikke noe med midlertidig lokalisering av hovedscenen å gjøre.

Den omdiskuterte Kanonhallen

Siden hele teateret i en periode var planlagt stengt, måtte man også lete etter en erstatning for Amfiscenen. Også dette ble vanskelig. Først i 2020 fant teateret en løsning. I mars 2021 åpnet Nationaltheatret i Kanonhallen på Løren. Her har teateret investert i et glass-tilbygg som rommer foajé og serveringssted for publikum. Huset har hatt flere vellykkede forestillinger på plakaten, men er dyrt i drift og regnes som et vanskelig spillested.

Våren 2023 ble det kjent at framtiden for Kanonhallen skal vurderes opp mot Torshovteatret, nå som Amfiscenen skal åpne i det gamle teateret igjen. Å skissere en mulig slutt for filialen på Torshov er svært upopulært blant scenekunstnerne, og spørsmålet om habilitet i styret kom på dagsordenen. (Se egen sak i nettutgaven, shakespearetidsskrift.no 30.03.23 og 14.04.23. red. anm.)

Kristian Seltun sier at dette handler om problemene med at byggesaken ennå er høyst uavklart, mer enn en nedleggelse av Torshovteateret.

– Først i begynnelsen av 2024 vet vi om det blir noe av Tullinløkka. Vår avtale med Kanonhallen løper ut 2023. Hvis vi da har sagt fra oss Kanonhallen, står vi der. Torshovteateret er ikke fredet til evig tid. Men for å snakke med troverdighet må vi utrede hva de forskjellige alternativene koster.

Trettebergstuens Columbi egg

10. mai 2022 lanserte daværende kulturminister Anette Trettebergstuen, helt uanmeldt for teateret, en oppsiktsvekkende ny plan. Hun foreslo å bygge to moderne scener under bakken på Tullinløkka, og at de kobles til det nedlagte Nasjonalgalleriet. I Nasjonalgalleriet er det plass til publikumsarealer, formidlingsarealer og teaterets arbeidsplasser. Det gamle teaterhuset skal etter planen pusses opp og renoveres til brukbar stand. Statsbygg, som faktisk eier tomten på Tullinløkka, får nå i oppgave å utrede dette.

Den nye planen kan løse det meste for teatret. På Tullinløkka kommer erstatning både for Amfiscenen og Malersalen. Den ene scenen med 500-600 seter, den andre med 200. Slik kan teateret få all den moderne teknikken og de fasilitetene det trenger. Planen er at når nybygget på Tullinløkka står ferdig, flytter teateret inn. Dermed forsvinner behovet for en midlertidig hovedscene. Mens det bygges nytt på Tullinløkka, skal nødvendige tiltak for å bruke den gamle bygningen gjennomføres.

– Fantastisk, sier skuespiller Thorbjørn Harr til Aftenposten. Han mener at Trettebergstuen med dette har løftet ambisjonsnivået for hva norsk scenekunst kan være. Mer enn 50 år etter at Høyres Georg Apenes snakket varmt om å tidoble summen til «den eldste og mest tradisjonsrike av våre to hovedscener», er imidlertid Høyres kulturpolitiske talsmann Tage Pettersen av en helt annen oppfatning:

– Galskap! Skal teateret få et helt nytt bygg, er det ikke rimelig at de får beholde sitt gamle, sier Pettersen til avisen i mai 2022.

Teateret jubler for Tullinløkka

Tullinløkka-planen får bred tilslutning på Nationaltheatret og kan løse behovet for nye moderne tekniske scener i sentrum. Og like viktig; det historiske signalbygget midt på Oslos hovedgate får en høyst nødvendig oppussing og restaurering.

Styreleder Giselle Marchand bifaller Tullinløkka-løsningen og sier det er praktisk for teateret å være samlet i sentrum med kort vei mellom scenene.

– Det har utviklet seg et godt samarbeid mellom Statsbygg, departementet og oss ved teateret. Vi jobber nå sammen for å få et forprosjekt på plass første kvartal 2024, sier styrelederen.

Til syvende og sist er det politikerne som må prioritere pengene som skal til for å løse Nationaltheatrets byggesak. Marchand understreker at det er et godt forberedende samarbeid med Kulturdepartementet og god dialog med dagens kulturkomité på Stortinget. Styrelederen frykter ikke et eventuelt regjeringsskifte i 2025 som sådan, på tross av at Høyres kulturpolitiske talsmann Tage Pettersen har uttrykt motstand mot at teateret får to bygg i Oslo sentrum.

– Det som betyr mest er hvem som er kulturminister. En kulturminister vil alltid prioritere ut fra sitt ståsted, sier Marchand.

Usikkert hvor lenge scenemaskineriet holder

Teatersjef Kristian Seltun sier det slik.
– Folk i Kulturdepartementet og Statsbygg må ha tenkt veldig godt. Tullinløkka-planen løser det meste. Vi får en moderne scene, og vi får et sted å flytte til når teateret pusses opp. Og bare så det ikke er noen tvil om det: Det gamle teateret skal fremdeles være vår hovedscene.

For det gamle teateret er det imidlertid et usikkerhetsmoment: Hvis Trettebergstuens plan lar seg gjennomføre, skal teateret fortsette å spille sine forestillinger på samme sted i minst ti år til, mens det utredes og bygges på Tullinløkka. Det betyr at den gamle hovedscenen må holde stand i hele denne perioden. Teatersjefen er bekymret for dette.

– Et skår i gleden er at en del av dem som jobber med scenemaskineriet er redde for at de ikke skal få det til å virke i ti år,sier Seltun.

Vil ikke ha en plan B

Skulle Tullinløkka-planen ikke bli til virkelighet, vil ikke teatersjefen operere med en plan B.

– Hvis man begynner å snakke om dette i dag, kan det fort bli opplevd som et alternativ. Og så er vi i gang igjen i fem år til med nye runder og krangling. Det ønsker vi ikke, sier Seltun.

Prosessen framover vil vise om Trettebergstuens Tullinløkka-løsning blir bakket opp av regjeringen – og fra et flertall på Stortinget. Det forutsetter at grunnforhold og andre hindringer er avklart og at prosjektet er klart for votering før stortingsvalget høsten 2025 – til en pris de folkevalgte kan akseptere.

Alternativet, som teatersjef Kristian Seltun ser på som et skrekkscenario, er dette: Et restaurert «museumsteater», kun utrustet med en enslig hovedscene til å sette opp forestillinger i eget hus. Og før man kommer så langt: En desperat og dyr jakt etter en midlertidig scene for et redusert ensemble, preget av at stadig færre scenekunstnere søker seg til det som en gang var Norges nasjonale teaterscene.

Hvor har eierne vært?

Det gjenstår å se om teaterets byggesak kommer i havn denne gangen. Ingen bør la seg overraske hvis den finalen Anette Trettebergstuen har lagt opp til innen stortingsvalget i 2025, ender i både ekstraomganger og omkamp. For våre ansvarlige myndigheter har, med få unntak, vist forbausende liten vilje og evne til å fat- te avgjørende beslutninger om å vedlikeholde og utvikle landets nasjonale teater.

Og hvor har de vært i disse mer enn 50 årene som er gått, teaterets eiere; som fra starten var private entusiaster og besteborgere, deretter avløst av staten og Oslo kommune sammen, og så, fra 1990: staten alene, ved Kulturdepartementet?

Sett i sammenheng med andre offentlige byggeprosjekter, og tilhørende budsjettoverskridelser, har kranglene om hva det skal koste å ruste opp Nationaltheatret dreid seg om beskjedne summer. Samtidig har beslutningsvegringen resultert i at prislappen stadig er blitt dyrere. Ingen må derfor bli forbauset om nettopp dette nå brukes som kronargument, når den endelige avgjørelsen skal tas: Vi har ikke råd.

Nå gjorde ikke kulturminister Anette Trettebergstuens dramatiske avgang rett før ferien saken enklere. Uansett er risikoen stor for at Nationaltheatrets framtid ikke blir avklart innen overskuelig framtid. Som vanlig.

Artikkelen er skrevet med støtte av Fritt Ord.