Instant Wagner

Som regissøren tøysete bemerker i en forsnakk før premieren: Det var dette budsjettet rakk til – det er bedre enn ingenting!

nibelungens ring

av Richard Wagner

Oversatt av Eve-Marie Lund Dramatisering og regi: Ole Anders Tandberg.

Med: Håkon Ramstad, Jan Sælid, Olav Waastad, Helene Naustdal Bergsholm, Maria Ómarsdóttir Austgulen

Scenografi: Sven Haraldsson

Kostymedesign: Maria Geber

Lys- og videodesign: Oscar Udbye

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Kanonhallen, Nationaltheatret 23. august 2023

Samtalepartner er professor i musikkvitenskap og Wagner-ekspert Erling Guldbrandsen, som bestemt hevder at resultatet ikke er Wagner. For det er jo ikke noe orkester med! Ifølge Guldbrandsen er orkesteret og orkestermelodien en helt essensiell del av historiefortellingen, som går parallelt med den verbale, samtidig som den introduserer andre tidsplan. Gjennom de musikalske ledemotivene forflyttes handlingen mellom fortid og nåtid, og skaper gåtefulle erindringsbilder der man får fornemmelsen av å kjenne igjen noe man har glemt hva var. Når disse elementene er fraværende er det heller ikke Wagner vi opplever, skal vi tro professoren. Til gjengjeld er det andre kvaliteter å fremheve i Tandbergs kondenserte teaterversjon.

Gjennomgripende teatralitet

For det er en utpreget teatral Nibelungens ring vi får oppleve i Kanonhallen. Maria Gebers fantastiske kostymer understreker dette, der Rhindøtrene (Håkon Ramstad, Helene Naustdal Bergsholm og Olav Waastad) er kledd i dypblå gymmattelignende filtkreasjoner, som var de halvt bølger. Kjempene Fafner (Håkon Ramstad) og Fasolt (Helene Naustdal Bergsholm) tramper rundt i enorme pelsstøvler som gir en tegneserieaktig, komisk effekt til bevegelsene deres. Scenografien ved Sven Haraldsson er også gjennomgripende teatral i den forstand at forholdsvis få og enkle rekvisitter blir brukt for å illustrere ulike objekter. Store grå sekkeputer er både fjell, stein og gullskatt. Oscar Udbyes lys- og videodesign fyller ut noe av det som mangler, for eksempel med videoprojeksjoner av bølgende vann når Rhindøtrene er på scenen. Treet Siegfried (Olav Waastad) trekker sverdet sitt ut av gestaltes av en medskuespiller (Jan Sælid?) skjult i en grå filtkappe. Denne lett ironiske, åpenbare leken med teaterkonvensjoner er nok en dyd av nødvendighet når fem skuespillere skal gi liv til 26 ulike karakterer i løpet av to timer. Det løses langt på vei med tydelige karaktertegninger og hyppige kostymeskift. Likevel kan man nok fort føle seg akterutseilt og forvirret som publikum, både over handlingen og persongalleriet om man ikke er relativt godt kjent med det på forhånd. På nettsiden til teatret er det postet et handlingsreferat som det i så fall kan lønne seg å sjekke ut.

Imponerende tekstarbeid

Tandbergs strategi i arbeidet med å korte ned teksten har vært at alt skal med – hele handlingsforløpet i konsentrert versjon fra start til slutt. Mens jeg har jobbet med denne anmeldelsen har jeg hatt Stefan Herheims fullstendige oppsetning av Niebelungens Ring på Deutsche Oper i Berlin spillende på DVD i bakgrunnen, og forsøkt å følge litt med på handlingen, og kan fastslå: Det går veldig sent fremover i originalen. Det er altså godt mulig å fortelle denne historien raskere, om man plukker litt selektivt i teksten, og dropper orkesteret. Samtidig er Wagners tekst skrevet for å synges, ikke snakkes. Underlige lydmalende ord og uttrykk forekommer, som Rhindøtrenes stadige utbrudd: Heiajaheia! Heiajaheia! Wallalallalala leiajahei! Det må ha vært fristende å stryke disse, når det først skulle strykes, men det har Tandberg og dramaturg Elin Amundsen Grinaker ikke gjort. Desto mer imponerende er det når skuespillerne lett og ledig lykkes i å få disse wagnerske konstruksjonene til å høres helt riktige ut: Akkurat sånn må det være Rhindøtre uttrykker seg.

Musikk og komikk

Om musikken spiller en mer underordnet rolle i denne versjonen er den absolutt til stede gjennom hele forestillingen i form av avspilte snutter som ledsager, illustrerer og kommenterer de ulike scenene. Det gir en interessant effekt av medial intertekstualitet hvor filmmediet snarere enn operaen figurerer som den mest nærliggende referenten. Det er jo heller ikke helt uvanlig at Wagner legges som bakgrunnsmusikk til pompøse eller voldsomme filmscener. Måten musikken brukes til å forsterke og forankre de ulike scenene er med på å gi forestillingen et preg av filmestetikk, som snart konnoterer stumfilm, snart åttitalls actionfilm eller syttitalls science fiction. Sistnevnte gjenfinnes også i enkelte populærkulturelle referanser i kostymene, som for eksempel Brünnhildes (Maria Ómarsdóttir Austgulen) røde gymdrakt, hjelm og spyd.

Det mest fremtredende virkemidlet i Tandbergs regi er likevel humoren. Det er mye komikk i stoffet: hevngjerrige, intrigespinnende svartalver, klumsete kjemper, selvhøytidelige guder og ikke minst den fryktløse, men ellers helt grunnløst selvsikre Siegfried (Olav Waastad). Waastad spiller ut sitt komiske talent i flere av rollene han er tildelt, til publikums store fornøyelse. Helene Naustdal Bergsholm gjør også særlig stor suksess med mimikk, stemmebruk og kroppsspråk i rollene som Mime, Fasolt og Gunter. Komikken er et gjennomgående element i forestillingen, men fungerer best innledningsvis, før den blir nærmest altoppslukende mot slutten. Da virker den paradoksalt nok litt trettende. Hvor ble det av det store, wagnerske alvoret? Nibelungens ring forteller en historie om maktmisbruk, grådighet, et ufattelig mot og kjærlighetens endelige seier, som oppleves forbausende tidløs og relevant. Det storslagne alvoret kommer kanskje best til sin rett i operaversjonen, men der kreves til gjengjeld en stamina som få av oss er i besittelse av. Da er denne teaterversjonen et veldig godt alternativ.

(Publisert 25.08.2023)