Leder

Før du leser videre, kan du bla tilbake til forsiden, og se for deg at teatersjef Kristian Seltun ikke står på taket til Nationaltheatret – men på operataket i Bjørvika. I artikkelen «Fra forfall til frykt for kollaps» gjør vi en historisk gjennomgang av byggesaken på Nationaltheatret, fra det først ble slått alarm om at bygningen var i elendig forfatning, av styreformann Jens Chr. Hauge, for over 50 (!) år siden.

Det var først etter at planen om å ta i bruk Munchmuseet på Tøyen som midlertidig scene ble skrinlagt – angivelig fordi det var for dyrt (eller staten og kommunen ikke kunne komme til enighet?) – at det gikk opp for meg hvor overlatt Nationaltheatret var til seg selv. Anette Trettebergstuens forslag om å utrede et mulig tilbygg under jorden på Tullinløkka, er første gang en kulturminister har lansert en helhetlig løsning, og planen fikk bred oppslutning på teatret – men så kom beskjeden om hennes avgang.

Desto viktigere at historikken blir kjent. Journalistene Kaja Korsvold og Johnny Gimmestad har benyttet et bredt tilfang av kilder, som årsrapporter, konsulentutredninger og ulike korrespondanser, dekningen i media, intervjuer med styrerepresentanter, ansatte, kulturpolitikere og kunstnere, samt eksterne eksperter på bl.a. prosjektledelse i byggesaker. Det ligger et stort gravearbeid bak artikkelen, som ikke desto mindre er blitt ganske underholdende med sine eksempler på hvor varierende forståelsen for teaterdrift er blant mange politikere. «Skal teateret få et helt nytt bygg, er det ikke rimelig at de får beholde sitt gamle,» uttalte Høyres kulturpolitiske talsmann Tage Pettersen i mai 2022. Mens Nationaltheatrets arkitekt Henrik Bull allerede i 1935, over 30 år etter at det sto ferdig – finansiert av private midler – lanserte en plan om utvidelse; fordi teatret i utgangspunktet var for lite. Derfor måtte man fra starten av leie ekstra lokaler rundt om i byen, skriver Korsvold og Gimmestad. Dette har kostet teateret et tosifret millionbeløp bare i engangsinvesteringer, pluss tilsvarende kostnader i husleie. Under jakten på en midlertidig hovedscene fikk den nyansatte teatersjefen bare ett møte med hver av kulturministrene Trine Skei Grande og Abid Raja, som begge hadde «kreative forslag til løsninger». Skei Grande foreslo at teatret kunne dra ut på turné, og Abid Raja at de kunne etablere seg på Marienlyst og lage fjernsynsteater sammen med NRK. «Det er så himmelropende naivt at du ikke vil tro det», forteller Kristian Seltun.

         Men bortsett fra at slike «Nytt på nytt»-elementer tilfører saken komikk, er det flere kulturministre som har sin del av ansvaret for at opprustningen av Nationaltheatret har blitt skjøvet ut i det blå. At flere forhenværende statsråder ikke har besvart henvendelsene til Korsvold og Gimmestad, befester inntrykket av ansvarsfraskrivelse. Nå har vi fått en ny kulturminister, som forhåpentlig skjønner at Arbeiderpartiet ikke har råd til mer vingling.  I 2028 er det 200-årsjubileum for Ibsen, som ved jubileet i 2006 ble markert gjennom opprettelsen av Den internasjonale Ibsenprisen og en rekke arrangement rundt om i verden, som daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sikkert vil huske. 

         Denne utgaven inneholder en festival-spesial, som inkluderer festivaler fra Tromsø i nord til Santiago de Chile, Theatertreffen og FIND i Berlin, samt kommentarer til Theatre Olympics, som inngår i en egen seksjon om situasjonen i Ungarn. Svante Aulis Löwenborg har intervjuet forfatter og redaktør Noémi Herczog, som har skrevet om selvsensur blant ungarske teaterkritikere under den såkalte gulasj-kommunismen (s. 49). Det er et interessant intervju for alle som er opptatt av øst-europeisk (teater)historie. Men Herczog trekker også linjer opp til i dag, hvor Fidezs-regjeringen kontrollerer teatrene gjennom bevilgninger. Ifølge henne er det ikke tilstrekkelig å være lojal, du må også uttale din lojalitet. 

Ungarn har en sterk teatertradisjon, og det er noe av bakgrunnen for teater og akademiske institusjoner står så sentralt i det såkalte eliteskiftet til Orbán. Som det framgår av kommentaren til teaterkritiker Katalin Gabnai (s. 42) var nullingen av uavhengige kompanier og kunstnere en av hovedårsakene til at flere teatre og visningsarenaer takket nei til å delta under Theatre Olympics – med omstridte Attila Vidnyánszky ved Nasjonalteatret i Budapest som hovedarrangør. Boikotten burde ikke komme som en stor overraskelse for Theatre Olympics’ ledelse, sett på bakgrunn av blant annet protestene blant studenter og ansatte ved Universitet for teater og film (SFZE), som vi omtalte i en temaseksjon om Ungarn i forkant av valget i fjor (se nr. 1 2022). Man spør seg uvegerlig om hvorfor Theatre Olympics ikke tok signalene? Et mulig svar er at Theatre Olympics helt fra starten har hatt som eksplisitt målsetning å være et møtested for utveksling av teaterformer og uttrykk, uavhengig av kulturelle, språklige og (ikke minst) ideologiske forskjeller. Festivalen ble grunnlagt av Theodoros Terzopoulos og en gruppe andre kunstnere (som Heiner Müller og Jurij Ljubimov) i 1994/95, som reaksjon på den pågående krigen på Balkan. Det hører med til historien at to medlemmer av festivalkomiteen, Robert Wilson og Wole Soyinka, underskrev et støtteopprop for studentene ved SZFE, og at Theatre Olympics faktisk utelukkende har funnet sted i land i Asia og/ eller Øst-Europa. Det er trolig årsaken til at festivalen fortsatt er relativt ukjent, i hvert fall i Vest-Europa, på tross av sin topptunge ledelse. 

I denne utgaven skriver Kristina Matvienko, som er bosatt i Moskva, om situasjonen i russisk teater, hvor det også pågår et eliteskifte – selv om man ikke skal dra parallellen for langt, Ungarn er ikke et diktatur, demonstrasjoner er tillatt. Men i likhet med Putin-regimet kjemper også Fidesz-regjeringen for å vinne ungdommens hjerter og sinn, det gjør de uavhengige og internasjonalt anerkjente og orienterte scenekunstmiljøene utsatt. Vi bør ikke glemme at vi for få år siden hadde en justisminister som iførte seg rollen som «teaterkritiker» og erklærte Black Box teater for å være «moralsk fallitt». Men eksemplene over viser hvor viktig det er at det ikke er så rigide skiller og skarpe motsetninger mellom institusjonsteatrene og det frie scenekunstfeltet som det var for et par tiår siden. Burnt Toast, som ble et internasjonalt gjennombrudd for Susie Wang under årets FIND-festival i Berlin (s. 134), var en co-produksjon med Kilden Teater, og The Look (2022) var et samarbeid med Nationaltheatret. Når Susie Wang ble utpekt som festivalens store oppdagelse av både The New York Times og Theater heute; som også sammenlikner dem med Vinge/ Müller, er det naturligvis ironisk og pinlig at Susie Wang er et av de kompaniene som mistet Kunstnerskapsstøtten fra Kulturrådet i fjor. Men isteden for å sette den frie scenekunsten opp mot institusjonene, er det viktig å minne om at en kulturbærende institusjon som Nationaltheatret må være rigget til å ta imot internasjonale produksjoner og gjestespill (Ibsenfestivalen er utsatt/ lagt på is?), for å kunne tilføre oss nye impulser, slik FIND-festivalen viser at de faktisk også har behov for i teatermetropolen Berlin!